En fleip som i sin tid var populær i Latin-Amerika er blitt aktuell igjen: Hvorfor har det aldri vært militærkupp i USA? Svar: fordi det ikke er en amerikansk ambassade der.

Latinamerikanere vil ikke la seg overraske over å lese at militærkuppet som tok makten fra president Hugo Chavez i Venezuela i nesten to døgn var nøye uttenkt og planlagt i minst seks måneder, i følge Washington Post. Og at de som sto bak komplottet besøkte USAs ambassade i Caracas for å samle støtte.

Washington benekter at de hadde noe med kuppet å gjøre, og vi får ikke vite noe sikkert på en stund hvilken rolle, om overhodet noen, den amerikanske regjeringen spilte. Det gikk noen år før en kongress-granskning nedgraderte detaljene om USAs massive innblanding i kuppet mot Chiles valgte regjering i 1973.

Men Bush-administrasjonens støtte til kuppet i Venezuela var uforbeholden. I realiteten prøvde de å benekte at dette i det hele var et militærkupp. Den påstanden var latterlig: landets valgte president ble arrestert og erstattet av militære, og hans etterfølger oppløste den valgte nasjonalforsamlingen og Høyesterett. Om ikke det er et militærkupp så finnes det ikke militærkupp.

Så Bush-regjeringen må bære ansvaret for sin støtte til det mislykte kuppet, uansett i hvilken grad de var innblandet i begivenhetene som førte fram til det. Administrasjonen har sendt en klar og ufyselig melding til verden: dere kan følge reglene, men for oss finnes ikke regler. De har terroristens etikk, og drivkraften er ikke de fattige og avmektiges fortvilelse, men den rikeste og mektigste nasjonen på jorden sitt begjær etter å herske over andre.

Heldigvis for halvkulen var det andre regjeringer - Mexico, Argentina, Peru for å nevne noen – som viste større respekt for demokratiet enn vi gjorde. De nektet å anerkjenne den nye regjeringen. Organisasjonen av Amerikanske Stater fordømte "forstyrrelse av den konstitusjonelle orden i Venezuela." Og så var det Venezuelas fattige, som etter nesten to tiår med Washingtonsponset "økonomisk reform" nå utgjør det store flertall av befolkningen. De gikk ut i gatene for å kreve sin demokratisk valgte president tilbake.

Den internasjonale og hjemlige motstanden, kombinert med den støtten Chavez fortsatt hadde fra militært hold, var tilstrekkelig til å reversere kuppet på søndag: Men Bush-administrasjonens fiendtlige innstilling til Chavez vil trolig vedvare. Venezuela er OPECs tredje største oljeprodusent, og i motsetning til sin forgjenger har Chavez vært helt og holdent lojal mot OPECs oljekvoter (oljeprisen steg 3,9 prosent da han vendte tilbake til presidentpalasset, sammenholdt med et fall på 6,1 prosent under kuppet). Han har nektet å støtte Washingtons opptrapping av krigen i Colombia, der tilfeldige sivile blir drept av dødsskvadroner alliert med de colombianske væpnede styrkene. I tillegg har vi hans nære forbindelser med Fidel Castro.

Noe av det skammeligste som skjedde disse kuppdagene var den støtten USAs ledende aviser ga til kuppet i Venezuela. New York Times og Washington Post ga sin høylydte støtte til militærkuppet i lederartikler lørdag. Ledergruppene i disse avisene bør drive en del alvorlig sjelegranskning av hvordan de så lett kunne sette til side de mest grunnleggende prinsipper for demokrati.

Kynikere vil si at USA har en lang og skitten historie for støtte til militærkupp og diktaturer framfor demokratier hver gang regjeringen vår fryktet eller mislikte utfallet av demokratiske valg. Dette er helt korrekt, men som regel har de brukt det som CIA kaller "plausibelt dementi".

I El Salvador og Guatemala på 1970- og 80-tallet, der USA støttet regjeringer og militære som slaktet ned sivile i titusenvis, sto våre ledere for en fiksjon om at regjeringene ikke var ansvarlige for drapene. Da Washington prøvde å velte regjeringen i Nicaragua på 1980-tallet, lot ’vi’ som om regjeringen ikke var legitim. Da offiserer ble betalt av CIA for å velte Haitis første demokratisk valgte regjering i 1991, sa Bush-administrasjonen (senior) at de var mot kuppet.

Men i dag nekter ingen for at Hugo Chavez er den demokratisk valgte presidenten i Venezuela. Likevel betrakter vår regjering og vårt utenrikspolitiske establishment, inkludert pressen, det som legitimt å velte regjeringen hans med makt.

Chavez har opptrådt forsonlig etter at han kom tilbake i posisjon. Han tilbyr innrømmelser overfor de ansatte i det statlige oljeselskapet som ledet an i protestene som kulminerte i kuppforsøket. Bush-administrasjonen angrer ingen ting, og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Condoleeza Rice oppfordrer Chavez til å "respektere konstitusjonelle prosesser". Om bare Washington ville lære å gjøre det samme.

[Fra Znet www.zmag.org/ 15. april 2002

Oversatt av Helge Hasselgreen]