Av Mark Weisbrot

Lederen for det Internasjonale Pengefondets (IMF) delegasjon til Argentina ble nylig omringet utenfor hotellrommet sitt av reportere fra et populært møkkagravende fjernsynsprogram. De overrakte ham et sett med store vampyrtenner av plast. "Vi fant disse fastboret i president Duhaldes hals", sa de, "og vi ville gjerne gi dem tilbake til deg."

Slike holdninger til IMF er framherskende i Argentina, i skarp kontrast til det som uttrykkes i Washingtons medier og politiske kretser. Her har debatten dreiet seg om hvorvidt IMF burde "hjelpe" Argentina, som har lidd under fire år med økonomisk depresjon, sammenbrudd av valutaen og banksystemet, og betalingskrise for den offentlige gjelden. Duene sier ja, landet er desperat; haukene sier nei, ikke før regjeringen viser større vilje til "reformer".

Begge parter mistolker den faktiske situasjonen. IMF tilbyr slett ikke noe hjelp til Argentinas økonomi. Selv om det oppnås en avtale, vil det ikke bety friske penger – bare tilstrekkelig til å betale fondet og andre offisielle kreditorer som for eksempel Verdensbanken.

Dessuten stilles ikke Argentina overfor et enkelt valg mellom å godta eller avslå denne "hjelpen". Det er mye verre enn som så. IMF bruker makten sin, som leder for et internasjonalt kreditorkartell, til å forlenge Argentinas pine. Kreditt fra Verdensbanken, fra europeiske regjeringer, ja til og med kreditten fra dag til dag som næringslivet trenger for å gjennomføre internasjonal handel, holdes tilbake inntil IMF gir klarsignal.

Forskjellen her er sentral: Tenk deg at en person holder på å drukne, og de som er i nærheten ikke gjør noe for å redde ham. Det ville vært moralsk forkastelig. Men tenk om den druknende prøver å kare seg opp på stranden, og en tilstedeværende sparker ham og skyver ham tilbake i elven?

Det siste er mye verre, ikke bare fra et moralsk, men også fra et praktisk synspunkt: den druknende kunne reddet seg om ikke utenforstående hadde grepet inn.

Enkelt sagt: IMF driver en form for utpressing, og den er temmelig brutal. For noen måneder siden skulle Verdensbanken frigi om lag 700 millioner dollar i fond for arbeidsløse – som nå utgjør omkring en firedel av Argentinas arbeidsstyrke. Men de besluttet å vente på godkjenning fra IMF. Da jeg var i Argentina nylig, traff jeg dr. Nestor Oliveri, en lege som styrer en klinikk for fattige i bydelen Matanza, i utkanten av Buenos Aires. Han viste meg barn som hoppet over en åpen kloakk-grøft. "De tar seg til munnen, og så får de parasitter. Vi har 30% feilernæring blant barn i dette området."

Og verre blir det, i et land som inntil nylig var det rikeste i Latin-Amerika.

Hva krever IMF av Argentina? Etter mer enn seks måneders forhandlinger og press er det ikke en gang det klarlagt. Regjeringen har alt gått med på praktisk talt alt fondet har krevd, inkludert drastiske forbrukskutt (særlig for provinsregjeringene), og nyskrevet konkurslovene for å gjøre dem gunstigere for kreditorene. Likevel fortsetter IMF å flytte målsnoren ved å legge fram ytterligere krav. Noen finansanalytikere har konkludert at IMF med overlegg straffer Argentina for ikke å ha betjent sin utenlandsgjeld, for dermed å frarå andre fra å gjøre det samme.

Fondets politiske betingelser vil trolig forverre depresjonen ved å fremme oppsigelse av hundretusener av arbeidere, og redusere den samlede etterspørselen i økonomien. I fire år har IMF hevdet at den eneste måten å få økonomien til å vokse er å først gjenvinnen tillit hos investorene, spesielt utenlandske investorer.

Men tiltakene fondet har anbefalt for å oppnå dette, som for eksempel å redusere offentlig forbruk, har ytterligere svekket økonomien. Disse tiltakene har derfor hatt motsatt effekt. Og nå, når det hindrer kreditten fra de fleste andre kilder – det vil si utpressing – akselererer fondet nedgangen.

I motsetning til de fleste landene som vender seg til fondet har Argentina for øyeblikket et handelsoverskudd. Det betyr at de egentlig ikke trenger ekstern finansiering. Heller ikke trenger de dollar for å få til et oppegående banksystem, som nå bruker pesos.

Med andre ord er landet i stand til å komme seg på beina på egen hånd. Akkurat nå er det største hinderet for å skape ny vekst fondet selv. Etter hvert som krisen vedvarer kan Argentina bli nødt til å finne en måte å omgå fondet.

_____________________

Oversatt av Helge Hasselgreen

ZNet Commentary, June 25, 2002

Fra ZNet, www.zmag.org