Bush satser alt

 

Av Immanuel Wallerstein

 

USA har svære problemer: Presidenten i USA har gamblet stort, og gjort det ut fra en grunnleggende svak posisjon. For om lag et år siden besluttet han at USA skulle gå til krig mot Irak. Det gjorde han for å demonstrere USAs overveldende militære overlegenhet, og for å oppnå to primære mål: 1) å skremme alle potensielle nye atomvåpenland til å gå fra sine prosjekter, og 2) å ta knekken på alle europeiske tanker om en autonom politisk rolle i verdenssystemet.

 

Så langt har Bush mislyktes i en fantastisk grad. Nord-Korea og Iran (og kanskje andre som ikke er registrert), har i virkeligheten satt fart i sine atomvåpenprosjekter. Frankrike og Tyskland har vist hva det vil si å være autonom. Og USA har ikke klart å få et eneste av de seks landene i sikkerhetsrådet fra den tredje verden til å stemme for en resolusjon nr. 2 om Irak. Så liksom en dumdristig gambler vil Bush spille kvitt eller dobbelt. Han vil starte en krig om kort tid, og vedde på at han kan oppnå en overveldende og rask seier. Veddemålet er svært enkelt. Bush tror at om USA faktisk oppnår et slikt militært resultat, vil både atomsprederne og europeerne angre på det de har gjort, og for framtiden godta usamerikanske beslutninger.

 

Det er to mulige militære utfall: det Bush ønsker (og venter), og et annerledes utfall. Hvor sannsynlig er det at Bush oppnår en rask kapitulasjon fra irakerne? Pentagon sier at de har våpnene, og raskt vil oppnå det. En lang rekke pensjonerte generaler, både usamerikanske og britiske, har gitt uttrykk for skepsis. Min gjetning (og alt er gjetninger slik jeg ser det) er at muligheten for rask, total seier ikke er særlig sannsynlig. Jeg tror at en kombinasjon av den irakiske ledelsens desperate besluttsomhet pluss en sterkt økt irakisk nasjonalisme pluss kurdernes uttrykte motvilje mot å slåss mot Saddam (ikke fordi de ikke hater ham, men fordi de har fundamental mistillit til USAs hensikter overfor dem) vil gjøre det ekstremt vanskelig for USA å gjøre krigen ferdig på et par uker: Sannsynligvis vil det ta mange måneder, og om det først tar mange måneder: hvem kan da forutsi hvilken retning vinden vil blåse, først og fremst innen britisk og amerikansk offentlig opinion?

 

Men anta at USA får en rask seier. I så fall vil jeg si at Bush da får tilbake innsatsen, ikke vinner han og ikke taper han. Hvorfor sier jeg det? Fordi en seier vil skape en geopolitisk situasjon om lag som i dag. Først og fremst er det spørsmålet om hva som skjer i Irak dagen etter seieren. Det minste man kan si er at ingen vet det, og det er slett ikke klart at USA selv har en klar visjon om hva de ønsker å gjøre. Det vi vet er at interessene som står på spill er mangslungne, sprikende og fullstendig ukoordinerte. Det er et scenario for anarki og forvirring. For at USA skal kunne spille en betydningsfull rolle i etterkrigstidens beslutningstaking må det innebære en langsiktig utplassering av soldater, og mange penger (virkelig mange penger). Enhver som studerer USAs økonomiske situasjon og innenrikspolitikk vet at Bush-administrasjonen vil få en tøff jobb for å holde troppene  der over en lang periode, og enda tøffere blir det å skaffe pengene til å spille det politiske spillet.

 

Dessuten vil alle de andre problemene verden står overfor være intakt. Først og fremst ville det bli enda mindre sannsynlighet for framgang i retning av å få dannet en palestinsk stat. Den israelske regjeringen ville ta en amerikansk seier som rettferdiggjøring av sin tøffe linje, og bli enda tøffere. Den arabiske verden vil bli om mulig enda sintere. Iran vil slett ikke stanse sine kjernefysiske ambisjoner. Tvert imot, Iran vil sannsynligvis opptre med større energi når Saddam Hussein er ute av veien. Nord-Korea vil trappe opp sine provokasjoner, og Sør-Korea ville føle seg enda mindre vel med sin amerikanske allierte og dens hang til militær handling. Og Frankrike vil arbeide for sine langsiktige interesser. Som sagt: en rask usamerikansk militær seire i Irak vil gi oss et geopolitisk status quo – noe helt annet enn det USAs hauker har som mål.

 

Hva så om vi antar at den militære seieren ikke kommer raskt? I så fall er hele operasjonen en geopolitisk katastrofe for USA. Et pandemonium bryter løs, og USA vil ha like lite innflytelse på utfallet som for eksempel Italia, og det vil si svært lite. Hvorfor sier jeg det? Tenk på det som vil skje, først og fremst i selve Irak. Irakisk motstand vil gjøre Saddam til en helt, og han vil ganske sikkert vite å utnytte den følelsen. Iranerne og tyrkerne vil begge sende tropper til det kurdiske Nord-Irak, og trolig til slutt slåss mot hverandre. Kurderne kan midlertidig alliere seg med iranerne. Skjer det, vil shiaene i Sør-Irak holde seg godt unna usamerikanske militære anstrengelser. Saudiene kan kanskje tilby seg selv som uønskede meglere, og vil trolig bli avvist av begge parter.

 

Andre steder i regionen vil Hizbollah trolig angripe israelerne, som vil slå tilbake, og trolig prøve å okkupere Sør-Libanon. Vil syrerne så komme inn i den krigen for å prøve å redde Hizbollah, og mer allment redde sin egen rolle i Libanon? Det er absolutt mulig, men i så fall vil israelerne bombe Damaskus (kanskje med kjernevåpen). Vil egypterne sitte stille da?, Og  har vi den fyren, da, Osama bin Laden, som utvilsomt vil gjøre alle de tingene han vanligvis liker å gjøre.

 

Og Europa? Sannsynligvis vil det bli et betydelig opprør i Labour i Storbritannia, som kan føre til en splittelse i partiet. Kanskje vil Blair ta bakenden ut og danne en nasjonal krisekoalisjon med de konservative. Fortsatt ville han være statsminister, men det ville bli et sterkt press for nyvalg, og det ville Blair trolig tape, og tape stort. Og så er det denne bagatellen med advarselen som Blair mottok fra juridiske rådgivere om at hvis britene gikk inn i Irak uten uttrykkelig FN-mandat, kunne han bli anklaget og stilt for den internasjonale strafferettsdomstolen. Aznars valgutsikter i Spania er blitt like tvilsomme, tatt i betraktning den utbredte motstanden innen hans eget parti mot Spanias standpunkt. Berlusconi og øst- og sentraleuropeerne vil begynne å få svært kalde føtter.

 

Samtidig vil man i Latin-Amerika si farvel til Amerikas frihandelsområde (FTAA eller ALCA på spansk). I stedet vil Lula presse på for å gjenopplive Mercosur som en handels- og valutastruktur, og kunne kanskje få Chile med på det. Fox vil få store problemer i Mexico. I Sørøst-Asia  kan de to største muslimske landene (Indonesia og Malaysia), som begge nå har regjeringer som i hovedsak er vennligsinnet mot USA, prøve å overgå Europa i å skape en sone for autonom handling. Det vil bli sterkt press på den filippinske regjeringen til å sende hjem USAs militære. Og det er sannsynlig at Kina sier til Japan at de må jammen løsne sine politiske bånd til USA om de skal kunne regne med fortsatt å ha en økonomisk framtid i regionen.

 

Hvor vil så Bush-regimet stå i beynnelsen av 2004?

Det vil stå mot en raskt voksende antikrigsbevegelse i USA, og det kan kanskje bevege det demokratiske partiet over på en reell opposisjon til Bush’ globale politikk. Det er ikke lett, men det er i alle fall mulig. Og i så fall ville trolig demokratene vinne valget.

 

Om alt dette skjer, vil Bush sannelig ha oppnådd regimeendring – i Storbritannia, i Spania og i USA. Og USA vil ikke lenger bli ansett som en uovervinnelig militær supermakt. Oppsummert: om Bush vinner vil han stå overfor geopolitisk status quo, som er mye mindre enn det han ønsker. Og om han taper, taper han virkelig. Jeg vil hevde at oddsene ikke er særlig lovende. Historikerne vil skrive at det ikke var nødvendig for USA etter 11. september å sette seg selv i denne umulige situasjonen.

 

_________________________

Oversatt av Helge Hasselgreen