Bush satser alt
Av Immanuel Wallerstein
USA har svære problemer: Presidenten i USA har gamblet
stort, og gjort det ut fra en grunnleggende svak posisjon. For om lag et år
siden besluttet han at USA skulle gå til krig mot Irak. Det gjorde han for å
demonstrere USAs overveldende militære overlegenhet, og for å oppnå to primære
mål: 1) å skremme alle potensielle nye atomvåpenland til å gå fra sine
prosjekter, og 2) å ta knekken på alle europeiske tanker om en autonom politisk
rolle i verdenssystemet.
Så langt har Bush mislyktes i en fantastisk grad. Nord-Korea
og Iran (og kanskje andre som ikke er registrert), har i virkeligheten satt
fart i sine atomvåpenprosjekter. Frankrike og Tyskland har vist hva det vil si
å være autonom. Og USA har ikke klart å få et eneste av de seks landene i
sikkerhetsrådet fra den tredje verden til å stemme for en resolusjon nr. 2 om
Irak. Så liksom en dumdristig gambler vil Bush spille kvitt eller dobbelt. Han
vil starte en krig om kort tid, og vedde på at han kan oppnå en overveldende og
rask seier. Veddemålet er svært enkelt. Bush tror at om USA faktisk oppnår et
slikt militært resultat, vil både atomsprederne og europeerne angre på det de
har gjort, og for framtiden godta usamerikanske beslutninger.
Det er to mulige militære utfall: det Bush ønsker (og
venter), og et annerledes utfall. Hvor sannsynlig er det at Bush oppnår en rask
kapitulasjon fra irakerne? Pentagon sier at de har våpnene, og raskt vil oppnå
det. En lang rekke pensjonerte generaler, både usamerikanske og britiske, har
gitt uttrykk for skepsis. Min gjetning (og alt er gjetninger slik jeg ser det)
er at muligheten for rask, total seier ikke er særlig sannsynlig. Jeg tror at
en kombinasjon av den irakiske ledelsens desperate besluttsomhet pluss en
sterkt økt irakisk nasjonalisme pluss kurdernes uttrykte motvilje mot å slåss
mot Saddam (ikke fordi de ikke hater ham, men fordi de har fundamental
mistillit til USAs hensikter overfor dem) vil gjøre det ekstremt vanskelig for
USA å gjøre krigen ferdig på et par uker: Sannsynligvis vil det ta mange
måneder, og om det først tar mange måneder: hvem kan da forutsi hvilken retning
vinden vil blåse, først og fremst innen britisk og amerikansk offentlig
opinion?
Men anta at USA får en rask seier. I så fall vil jeg si at
Bush da får tilbake innsatsen, ikke vinner han og ikke taper han. Hvorfor sier
jeg det? Fordi en seier vil skape en geopolitisk situasjon om lag som i dag.
Først og fremst er det spørsmålet om hva som skjer i Irak dagen etter seieren.
Det minste man kan si er at ingen vet det, og det er slett ikke klart at USA
selv har en klar visjon om hva de ønsker å gjøre. Det vi vet er at interessene
som står på spill er mangslungne, sprikende og fullstendig ukoordinerte. Det er
et scenario for anarki og forvirring. For at USA skal kunne spille en
betydningsfull rolle i etterkrigstidens beslutningstaking må det innebære en
langsiktig utplassering av soldater, og mange penger (virkelig mange penger).
Enhver som studerer USAs økonomiske situasjon og innenrikspolitikk vet at
Bush-administrasjonen vil få en tøff jobb for å holde troppene der over en lang periode, og enda
tøffere blir det å skaffe pengene til å spille det politiske spillet.
Dessuten vil alle de andre problemene verden står overfor
være intakt. Først og fremst ville det bli enda mindre sannsynlighet for framgang
i retning av å få dannet en palestinsk stat. Den israelske regjeringen ville ta
en amerikansk seier som rettferdiggjøring av sin tøffe linje, og bli enda
tøffere. Den arabiske verden vil bli om mulig enda sintere. Iran vil slett ikke
stanse sine kjernefysiske ambisjoner. Tvert imot, Iran vil sannsynligvis opptre
med større energi når Saddam Hussein er ute av veien. Nord-Korea vil trappe opp
sine provokasjoner, og Sør-Korea ville føle seg enda mindre vel med sin
amerikanske allierte og dens hang til militær handling. Og Frankrike vil
arbeide for sine langsiktige interesser. Som sagt: en
rask usamerikansk militær seire i Irak vil gi oss et geopolitisk status quo –
noe helt annet enn det USAs hauker har som mål.
Hva så om vi antar at den militære seieren ikke kommer
raskt? I så fall er hele operasjonen en geopolitisk katastrofe for USA. Et
pandemonium bryter løs, og USA vil ha like lite innflytelse på utfallet som for
eksempel Italia, og det vil si svært lite. Hvorfor sier jeg det? Tenk på det
som vil skje, først og fremst i selve Irak. Irakisk motstand vil gjøre Saddam
til en helt, og han vil ganske sikkert vite å utnytte
den følelsen. Iranerne og tyrkerne vil begge sende tropper til det kurdiske
Nord-Irak, og trolig til slutt slåss mot hverandre. Kurderne kan midlertidig
alliere seg med iranerne. Skjer det, vil shiaene i Sør-Irak holde seg godt unna
usamerikanske militære anstrengelser. Saudiene kan kanskje tilby seg selv som
uønskede meglere, og vil trolig bli avvist av begge parter.
Andre steder i regionen vil Hizbollah trolig angripe
israelerne, som vil slå tilbake, og trolig prøve å okkupere Sør-Libanon. Vil
syrerne så komme inn i den krigen for å prøve å redde Hizbollah, og mer allment
redde sin egen rolle i Libanon? Det er absolutt mulig, men i så fall vil
israelerne bombe Damaskus (kanskje med kjernevåpen). Vil egypterne sitte stille
da?, Og så har
vi den fyren, da, Osama bin Laden, som utvilsomt vil gjøre alle de tingene han
vanligvis liker å gjøre.
Og Europa? Sannsynligvis vil det bli et betydelig opprør i
Labour i Storbritannia, som kan føre til en splittelse i partiet. Kanskje vil
Blair ta bakenden ut og danne en nasjonal krisekoalisjon med de konservative.
Fortsatt ville han være statsminister, men det ville bli et sterkt press for
nyvalg, og det ville Blair trolig tape, og tape stort. Og så er det denne
bagatellen med advarselen som Blair mottok fra juridiske rådgivere om at hvis
britene gikk inn i Irak uten uttrykkelig FN-mandat, kunne han bli anklaget og
stilt for den internasjonale strafferettsdomstolen. Aznars valgutsikter i
Spania er blitt like tvilsomme, tatt i betraktning den utbredte motstanden
innen hans eget parti mot Spanias standpunkt. Berlusconi og øst- og
sentraleuropeerne vil begynne å få svært kalde føtter.
Samtidig vil man i Latin-Amerika si farvel til Amerikas
frihandelsområde (FTAA eller ALCA på spansk). I stedet vil Lula presse på for å
gjenopplive Mercosur som en handels- og valutastruktur, og kunne kanskje få
Chile med på det. Fox vil få store problemer i Mexico. I Sørøst-Asia kan de to
største muslimske landene (Indonesia og Malaysia), som begge nå har regjeringer
som i hovedsak er vennligsinnet mot USA, prøve å overgå Europa i å skape en
sone for autonom handling. Det vil bli sterkt press på den filippinske
regjeringen til å sende hjem USAs militære. Og det er sannsynlig at Kina sier
til Japan at de må jammen løsne sine politiske bånd til USA om de skal kunne
regne med fortsatt å ha en økonomisk framtid i regionen.
Hvor vil så Bush-regimet stå i beynnelsen av 2004?
Det vil stå mot en raskt voksende antikrigsbevegelse i USA,
og det kan kanskje bevege det demokratiske partiet over på en reell opposisjon
til Bush’ globale politikk. Det er ikke lett, men det er i alle fall mulig. Og
i så fall ville trolig demokratene vinne valget.
Om alt dette skjer, vil Bush sannelig ha oppnådd regimeendring – i Storbritannia, i Spania og i USA. Og USA vil ikke lenger bli ansett som en uovervinnelig militær supermakt. Oppsummert: om Bush vinner vil han stå overfor geopolitisk status quo, som er mye mindre enn det han ønsker. Og om han taper, taper han virkelig. Jeg vil hevde at oddsene ikke er særlig lovende. Historikerne vil skrive at det ikke var nødvendig for USA etter 11. september å sette seg selv i denne umulige situasjonen.
_________________________
Oversatt av Helge Hasselgreen