Tempelhøyden (Klassekampen 10. oktober 2000, s. 11 - "Det palestinske problem")

Av Tanya Reinhart

I dag er det nesten umulig å forestille seg at det for noen ganske få år siden bare var ekstremistiske galninger som krevde israelsk kontroll over 'Tempelhøyden'. Hver gang de prøvde å ta seg fram til stedet for å be, ville israelsk politi være på pletten for å forhindre det eller for å trekke dem vekk. Selv ordet 'Tempelhøyden' ble sett på som et innslag i det bisarre vokabularet til religiøse fanatikere.

I dag er det den israelske regjering som starter den hellige krigen. Israels utenriksminister -- den tidligere liberale Shlomo Ben-Ami -- erklærer dag og natt at "ingen nasjon kan gi opp sine hellige steder", og verden nikker og samtykker. Sharon kunne ikke ha opptrådt på stedet uten godkjennelse fra Barak og regjeringen. Hans besøk var nøye planlagt, med tusener av skyteklare soldater utplassert i høyeste beredskap på takene omkring. Det er ikke Sharon som er ansvarlig for den siste massakren, men Barak, Ben-Ami, den israelske regjeringen, og Israels "fredsapostler" som har støttet dem hele veien.

Israels krav på 'Tempelhøyden' er helt nytt (trukket fram nå nylig etter de forhandlingene i Camp David). I Beilin Abu-Maazen-planen fra 1995 om en sluttavtale, som danner grunnlaget for de pågående 'forhandlingene', ble det ennå sagt at området vil være under 'palestinsk eksterritorial suverenitet' (Note 1).

Jo mer Arafat gir etter, jo flere krav reises av Israel. Beilin Abu-Maazen-dokumentet er i seg selv et skammelig dokument som lar alle bosetningene forbli uberørt, og anerkjenner israelsk overherredømme over det meste av Vestbreddens sentrale deler. Det var enighet om at Arafat, på vegne av palestinerne, skal gi avkall på ethvert krav på Jerusalem, og at palestinske institusjoner skal flyttes til landsbyen Abu-Dis som grenser mot Jerusalem. Til gjengjeld skal Arafat få lov til å erklære Abu-Dis som hovedstaden i den palestinske staten. Med en verbal vri skal Abu-Dis bli omdøpt til Al-Kuds, slik at en kan presentere byen som delt i en jødisk del "Jerusalem" og en palestinsk del "Al-Kuds".

Arafat har sagt ja til dette for lenge siden. I Ha'aretz for 5.5.98 (Akiva Eldar) ble det meldt at "Yassir Arafat godtar forslaget om at hovedstaden i den palestinske staten vil bli Abu-Dis, som grenser mot Jerusalem, og ser på forståelsen innbakt i Beilin Abu-Maazen-avtalen som et realistisk bidrag til sluttavtalen med Israel." "I et møte med Council on Foreign Relations' Midtøsten-seksjon, som har tilhold i New York, ... ble Arafat spurt om det ville være mulig å komme til enighet med Israel også i spørsmålet om Jerusalem. Arafat: 'Ja, absolutt, det er mulig å akseptere planen om Abu-Dis, som hørte til Al-Kuds også under jordansk styre.' "

Men selv dette var ikke godt nok for Barak. I henhold til den opprinnelige Beilin Abu-Maazen-planen skulle bare landområder med jødiske bosetninger i den sentrale del av Vestbredden (benevnt "Jerusalem") annekteres. Derfor ble det arbeidet fram et løselig kart over området rundt disse bosetningene, men som gikk utenom områder med palestinske innbyggere. Israels hovedmotiv med dette var å unngå å måtte gi disse palestinerne israelsk statsborgerskap og dermed sosiale rettigheter, som f.eks. adgang til helsetjenester, eller politisk rett til å stemme. Barak 'jevnet ut' kartene. Anneksjonen som ble foreslått i Camp David vil også omfatte områdene med palestinsk befolkning Men disse innbyggerne vil ikke blitt gitt israelsk statsborgerskap siden "de vil stemme i den palestinske staten". Dette gjør det mulig å annektere land uten samtidig å gi rettigheter til den palestinske befolkning (Note 2).

Det later til at de palestinske forhandlerne i Camp David også har samtykket i dette forslaget. I hvert fall har vi ikke hørt noe annet. Men så kom Barak fram med det nye kravet om at palestinerne også skulle oppgi deres rett til Al Aksa (Tempelhøyden). Selv en kollaboratør som Arafat kan ikke akseptere et slikt krav og overleve.

Ingen kan knytte disse fakta sammen til en rasjonell forklaring. Det er vanskelig å unngå den konklusjonen at Barak nå ikke lenger er interessert i en formell avtale med palestinerne, ikke engang i den totale kapitulasjon som Arafat var villig til å akseptere. Barak og Sharon, som snart vil kan komme til å dele regjeringsmakten med ham, ser bare en løsning på 'det palestinske problem' - eliminering! Det er slett ikke umulig at de med sine syke generalhjerner tror at hvis man benytter tilstrekkelig makt, vil det være mulig å drive flere og flere palestinere ut av Jerusalem og de sentrale deler av Vestbredden, og gjøre disse landområdene araberfrie. Og det vil ikke bare gjelde de okkuperte palestinerne. I flere uker nå har israelske palestinere blitt utsatt for ondsinnete angrep, og flere og flere har i media (som alltid, styrt fra oven) klaget over at israelske palestinere har for mange rettigheter. Israel er blitt apartheid-landet.

-------------------

Noter

(1) Newsweek 17.9.00; Ha'aretz 18.9.00.

(2) Nahum Barnea "Yediot Aharonot" 30.6.00: "Araberne som bor i de bosetningsblokkene som blir annektert av Israel vil ha de samme rettigheter som israelere som bor i Palestina. De vil stemme i den palestinske staten og leve i henhold til dens lover".

_______________

Tanya Reinhart underviser i lingvistikk ved Tel Aviv Universitetet og Universitetet i Utrecht.

http://www.tau.ac.il/~reinhart

[Znet Commentary 1. oktober 2000]

___________________________________________

Oversatt av Knut Rognes med god hjelp av Helge Hasselgreen

Trykket i Klassekampen tirsdag 10. oktober 2000, s. 11, med tittel: "Det palestinske problem"