Tariq Ali

På en reise til Pakistan for noen år siden snakket jeg med en eksgeneral om de militante islamistgruppene i regionen. Jeg spurte ham hvorfor disse menneskene, som gladelig hadde mottatt penger og våpen fra USA under hele den kalde krigen, over natten var blitt glødende antiamerikanske. Han forklarte at de var ikke de eneste. Mange pakistanske offiserer som hadde tjent USA lojalt fra 1951 og utover følte seg ydmyket av Washingtons likegyldighet.

'Pakistan var kondomet amerikanerne behøvde for å trenge inn i Afghanistan', sa han. 'Vi fylte behovet, og de tror vi bare kan skylles ned i toalettskålen.'

Det gamle kondomet hentes fram igjen for å brukes om igjen, men vil det føre fram? Den nye 'koalisjonen mot terrorisme' behøver den pakistanske hærens tjenester, men general Musharraf må være uhyre forsiktig. For sterk binding til Washington kan føre til borgerkrig i Pakistan og splittelse i de væpnete styrker. Mye har endret seg de siste tjue årene, men historiens ironier blir det stadig flere av.

I selve Pakistan henter islamismen sin styrke fra statlig støtte mer enn folkelig støtte. Styrken til religiøs fundamentalisme er en arv fra en tidligere militærdiktator, general Zia-ul-Haq, som mottok solid støtte fra Washington og London i sine elleve år som diktator. Under hans styre (1977-89) ble et nettverk av madrassaher (religiøse kostskoler) skapt med finansiering fra regimet i Saudi-Arabia.

Barna, som seinere ble sendt i kamp som mujahedin i Afghanistan, ble opplært til å glemme all tvil. Den eneste sannheten var den hellige sannhet. Alle som gjorde opprør mot imamen gjorde opprør mot Allah. Madrassahene hadde bare ett mål: produksjon av rotløse fanatikere i navnet til en trøstesløs islamisk kosmopolitanisme. Lærebøkene fortalte at urdubokstaven jeem sto for 'jihad', tay for 'tope' (kanon), kaaf for kalashnikov og khay for khoon (blod).

2500 madrassaher ga en avling på 225 000 fanatikere som var klare til å drepe og dø for sin tro når de ble bedt om det av sine religiøse ledere. De ble sendt over grensen av den pakistanske hæren, de ble virvlet inn i slag mot andre muslimer de fikk fortalt ikke var sanne muslimer. Talibans trosbekjennelse er av det ultrasekteriske slaget, inspirert av Wahabisekten som hersker i Saudi Arabia. Sunni-presteskapet i al-Azhar i Kairo og Shiit-teologene i Qom har begge fordømt de afghanske mullaenes strenghet som en hån mot profeten.

Taliban kunne imidlertid ikke ha erobret Kabul på egenhånd ved hjelp av overskudd av religiøs nidkjærhet. De ble væpnet og kommandert av 'frivillige' fra den pakistanske hæren. Om Islamabad ønsket å trekke ut proppen kunne Taliban bli styrtet, men ikke uten alvorlige problemer. Seieren i Kabul regnes som den pakistanske hærens eneste triumf. Fortsatt er den tidligere amerikanske utenriksministeren Zbigniew Brezinski kompromissløs: 'hva var historisk mest betydningsfullt?' spør han med merkbar irritasjon, 'Taliban eller Sovjetimperiets fall? Noen få oppildnete muslimer eller frigjøringen av Sentraleuropa og slutten på den kalde krigen?'

Om Hollywoods regler nødvendigjør en kort, intens krig mot den nye fienden, så gjør den amerikanske Cæsar klokt i å ikke insistere på pakistanske legioner. Konsekvensene kan bli uhyrlige; en brutal og rå borgerkrig som skaper mer bitterhet og fremmer flere individuelle terrorhandlinger. Islamabad vil gjøre hva de kan for å forhindre en militær ekspedisjon til Afghanistan. Først og fremst er det pakistanske soldater, piloter og offiserer i Kabul, Bagram og andre baser. Hvilke ordrer får de denne gangen, og vil de adlyde dem? Mye mer sannsynlig er det at Ossama bin Laden vil bli ofret for den større sakens skyld, og han vil bli utlevert, død eller levende, til sine tidligere oppdragsgivere i Washington. Men vil det være tilstrekkelig?

Den eneste realistiske løsningen er politisk. Den forutsetter at man fjerner grunnene som skaper misnøye. Det er fortvilelse som nærer fanatismen, og den er et resultat av Washingtons politikk i Midtøsten og andre steder. Det ortodokse feilresonnementet blant altmuligmenn, skribenter og hoffolk for Washington-regimet symboliseres av Tony Blairs personlige sekretær for utenrikssaker, eksdiplomaten Robert Cooper, som helt åpent skriver: 'Vi må venne oss til tanken på dobbeltmoral'. Den underliggende maksimen til denne kynismen er: vi vil straffe våre fienders forbrytelser og belønne våre venners forbrytelser. Er ikke det i det minste å foretrekke framfor universell straffrihet? Det enkle svaret på dette er: 'straff' etter slike retningslinjer vil ikke redusere men avle kriminalitet fra dem som bruker den. Golfkrigen og krigen på Balkan var stjerneeksempler på den moralske blankofullmakten til den selektive private rettshåndhevelsen. Israel kan ustraffet trosse FN-resolusjoner, India kan tyrannisere Kashmir, Russland kan ødelegge Groszny, men det er Irak som må straffes og palestinerne som fortsatt må lide.

Cooper fortsetter: 'Råd til postmoderne stater: godta at premoderne intervensjon blir en del av virkeligheten. Slike intervensjoner løser kanskje ikke problemer, men de letter samvittigheten. Og de er ikke dårligere av den grunn.' Prøv å forklare det for de overlevende i New York og Washington.

De Forente Stater pisker seg opp til villskap. Deres ideologer kaller dette et angrep på 'sivilisasjonen', men hva slags sivilisasjon er det som tenker i kategorier som blodhevn. I de siste seksti år og mer til har USA felt demokratiske ledere, bombet land på tre kontinenter, brukt kjernefysiske våpen mot japanske sivile, men aldri visst hvordan det føles når ens egne byer angripes. Nå vet de det. Overfor ofrene og deres familier kan man uttrykke sin dype sympati, som man gjør overfor folk som den amerikanske regjeringen har behandlet grusomt. Men å godta at på en måte er et amerikansk liv mer verd enn et rwandisk, et vietnamesisk, et koreansk, et japansk, et palestinsk… det kan ikke godtas.

Oversatt av Helge Hasselgreen