Liksom framtiden modnes i fortiden vil fortiden råtne i nåtiden. Amerikanske ledere har lenge vært vant til å behandle den sprukne britiske vasen som en pissepotte, men selv om Attlee og Wilson pliktskyldigst slikket støvler i det Hvite Hus, så prøvde de i det minste å hemme og begrense de Forente Stater, rett nok uten særlig hell. Blair og Cook og resten av den redselsfulle gjengen ser ut til å være henrykt over enhver ny anledning til å bjeffe sin støtte for den keiserlige krigshisser i det Hvite Hus, og til å vise overfor velgerne hjemme og gjenstridige folk utenlands hvor tøffe de er. Blairs begrunnelse at den nye bombingen var nødvendig for å beskytte livet til britiske flygere mangler troverdighet.

Hva i helsike gjør disse flygerne i Irak i det hele tatt? Hvorfor har de bombet Irak de siste ti årene? Bare de siste to årene har USA og Storbritannia sluppet 400 tonn med bomber or raketter over Irak. Blair har latt dødelige sprengladninger falle i et omfang som er tjue ganger større enn i Majors tid. Ingen andre land i Europa støtter dette ildhavet. Bombingen av Irak har nå vart lenger enn USAs invasjon i Vietnam. Blair, Cook og hele regjeringen er så vant med stanken fra sitt eget hykleri, at de kan rettferdiggjøre hva som helst. Snart vil utvilsomt Lord Macdonald fortelle seerne at bombetoktene var nødvendig for å forsvare det militærindustrielle kompleksets demokratiske rett til å maksimere profitten. Uten denne retten går alt i stå, så om vi ønsker et bedre system for privatisert transport i Storbritannia må vi forstå at bombene er nødvendige. Den hensynsløse opportunismen i Nye Labours kultur ser ut til å gjenspeile seg i hele Labour-partiet, og har påvirket dets evne til kritisk tenkning.

Den ortodokse rasjonaliseringen blant lojale spaltister og støttespillere er å rettferdiggjøre upassende realiteter – Israels atomvåpenarsenal og kolonialistiske brutalitet rettet mot palestinere, tyrkisk undertrykking av kurderne, prestediktaturet i Saudi Arabia osv. - med himmelropende kynisme. Blairs personlige sekretær for utenrikspolitikk, eksdiplomat Robert Cooper skriver således på side 42 i 'The Post-Modern State and the World Order' at "Vi må venne oss til tanken på dobbeltmoral." I forbifarten informerer han oss også om at "grunnen til at vi utkjempet Golf-krigen var ikke at Irak hadde krenket normene for internasjonal atferd", men Vestens behov for å holde en fast hånd over "vitale oljeforsyninger".

I tillegg til bombingen har sanksjonsregimet som opprettholdes av Clinton og Blair, og nå Bush og Blair, etter laveste anslag, tatt livet av 300 000 barn. Når jetflyene igjen tar av for nok et bombeangrep mot et herjet og utsultet land i den tredje verden, er Labour-partiet taus. Hvorfor? Et land i krigsmobilisering på grunn av skamløs demagogi kan i en mer desillusjonert stemning bli sårbart for andre og mindre motsigelsesfylte demagoger. Avvikere som nekter å være tilskuere, som insisterer på å trenge seg inn på den moderne politikkens forbudte områder er en livsnødvendighet i ethvert fungerende demokrati. Avvik i Storbritannia er blitt marginalisert. Avviket reflekterer fiendtlighet til all tradisjonell politikk, og er begrenset til enkeltsaker innen miljø og dyrs retter. Mye av dette fortjener støtte, men likevel mangler det noe. Jeg lurer på om de som for noen år siden ble svært indignert over de trange båsene kalver ble transportert i til slakteriene i Frankrike noensinne ofret en tanke på tallet på barn som døde i Irak av feilernæring og mangel på medisiner som en direkte følge av den inhumane sanksjonspolitikken som Washington og London styrer. På tide å våkne, folkens.