[Åpen forelesning i Musikkakademiet, Chennai (Madras), India: 10. november 2001

Arrangert av Frontline magazine og the Media Development Foundation og støttet av 22 representative organisasjoner]

For noen få år siden publiserte en av de store biologer i vår tid, Ernst Mayr ved Harvard-universitetet, noen refleksjoner rundt letingen etter utenomjordisk intelligens. Hans konklusjon var at sannsynligheten for å lykkes var reelt lik null. Begrunnelsen hans hadde å gjøre med tilpasningsverdien til det vi kaller høyere intelligens, i betydningen den særskilte menneskelige form for intellektuell organisering. Mayr anslår antallet arter som har eksistert siden livet oppsto til omkring 50 milliarder, og han skriver at bare en av dem oppnådde den typen intelligens som er nødvendig for å etablere en sivilisasjon. Det skjedde ganske nylig, kanskje for hundre tusen år siden, i en liten familiegruppe som vi alle stammer fra. Og han spekulerer på om ikke denne formen for intellektuell organisering kanskje ikke favoriseres av det naturlige utvalg, og påpeker at livets mangfold på jorden taler mot forestillingen om at "det er bedre å være smart enn å være dum", i hvert fall bedømt ut fra biologisk suksess, som er stor for biller og bakterier, men ikke så stor når man beveger seg høyere opp i nivåer av kognitiv organisering. Han lar også falle en dyster bemerkning om at forventet gjennomsnittlig levetid for en art er omkring hundre tusen år.

Vi beveger oss inn i en periode i menneskehetens historie som kan gi svar på spørsmålet om det er bedre å være smart enn å være dum. De mest forhåpningsfulle utsiktene er at spørsmålet ikke vil bli besvart. Om man kommer til et definitivt svar, kan svaret bare bli at mennesker var en slags biologisk feil, og at de brukte sine tilmålte hundre tusen år til å ødelegge seg selv, og mye annet underveis. Arten har vitterlig utviklet evnen til å gjøre akkurat det, og en utenomjordisk observatør, om noe slikt kunne eksistere, kunne konkludere at de har bevist den evnen gjennom hele sin historie, i dramatisk grad i de siste par hundre år, med angrep på miljøet som opprettholder liv, på mangfoldet av mer komplekse organismer, og det med kjølig og overlagt grusomhet, også mot hverandre.

11. september, og det som har skjedd siden, er et godt eksempel. Den sjokkerende råskapen 11. september betraktes av de fleste som en historisk hendelse, og det mener jeg definitivt er riktig. Men vi bør tenke nøye gjennom hvorfor det er tilfelle. Disse forbrytelsene tok på et øyeblikk flere menneskeliv enn noen annen kjent hendelse utenom krig. Men uttrykket 'på et øyeblikk' bør man merke seg. Det er ulykksalig men sant at forbrytelsens dimensjon langt fra er uvanlig i annalene over voldsanvendelse utenom krig. Etterdønningene etter 11 september er bare ett av utallige eksempler på det.

Selv om vi bare kan gjette omfanget av katastrofen som alt har funnet sted i Afghanistan, og vi vanskelig kan gjøre mer enn å spekulere på hva som kan komme seinere, kjenner vi faktisk forutsigelsene som ligger til grunn for de politiske avgjørelsene. Og ut fra disse kan vi oppnå innsikt i spørsmålet om i hvilken retning det bærer. Dessverre er svaret at det bærer av sted i velkjente spor, selv om det også er endringer. Forbrytelsene 11. september er i sannhet et historisk vendepunkt -ikke på grunn av omfanget, men på grunn av målet som ble valgt.

For De Forente Stater er det første gang siden britene brente ned Washington i 1814 at det nasjonale territoriet er blitt utsatt for angrep, eller endog for trussel om angrep for den saks skyld. Og jeg behøver ikke gå gjennom hva som har skjedd i de to hundre årene som er gått siden da. Nå, for første gang, er våpnene rettet andre veien, og det er en dramatisk endring.

Det samme gjelder i enda sterkere grad for Europa. Europa har lidd under morderiske herjinger, men da har det vært europeere som har slaktet hverandre. Samtidig erobret Europa mesteparten av verden, på en ikke særlig høflig måte. Med sjeldne og begrensede unntak ble de aldri utsatt for angrep fra sine ofre i fremmede land, så det er ikke overraskende at Europa ble ytterst sjokkert over terroristforbrytelsene 11. september. Og selv om 11. september virkelig viser at verden har endret seg dramatisk, så innebærer det som skjedde siden ingen endring overhodet, og derfor legges den knapt merke til.

Alt dette reiser spørsmål som må behandles med en viss omhu - om vi håper å avverge enda større tragedier. Og i skyggene lurer det spørsmålet som jeg alt har nevnt. Er vår art på nippet til å demonstrere at høyere intelligens ganske enkelt er en grotesk biologisk feil?

Noen av disse spørsmålene har å gjøre med de umiddelbare hendingene, noen med mer varige og fundamentale tema. Blant de spørsmålene som oppstår naturlig er de følgende: Først og fremst, og av den største betydning, hva er faktisk i ferd med å skje foran øynene våre? Dernest, litt mer allment, hva er den 'nye krigen mot terrorisme'? For det tredje, hva med de tendensene som allerede finnes?

Noen flere har jeg lyst til å nevne kort. Ett er den raske veksten i masseødeleggelsesmidler. Et annet er trusselen mot miljøet som opprettholder menneskelig liv. Et tredje er de dominerende statlige og private maktsentres forming av det internasjonale samfunnet, det som villedende kalles 'globalisering'. Og hele veien tror jeg vi må spørre temmelig seriøst om i hvilken grad de truende tendensene som vi altfor lett kan merke reflekterer valg som er naturlige og endog rasjonelle innenfor eksisterende institusjonelle og ideologiske strukturer. I den utstrekning de gjør det er dette den største av alle farer.

La meg begynne, kortfattet, med det første og mest nærliggende spørsmålet: Hva er i ferd med å skje foran øynene våre, og hva kan vi lære av det om hvilken retning verden tar under ledelse av dens mektigste krefter?

Selv før 11. september var størstedelen av Afghanistans befolkning avhengig av internasjonal matvarehjelp for å overleve. Det er ikke reist tvil om de siste anslagene fra FN og andre pålitelige kilder.

Anslagene går ut på at antallet i risikosonen siden 11 september har steget med omkring 2,5 millioner, altså med 50%, til om lag 7,5 millioner, som en direkte følge av trussel om bombing og av selve angrepet. Inntrengende bønner om å stoppe bombingen for å tillate leveranser av mat som det er desperat behov for, er blitt avfeid uten kommentarer. Disse bønnene er kommet fra framstående FN-tjenestemenn, fra frivillige organisasjoner og fra andre.

FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) hadde alt før bombingen advart om at mer enn 7 millioner mennesker ville risikere hungersnød om det ble satt i verk militæraksjoner. Etter at bombingen begynte gjorde de oppmerksom på at trusselen om en humanitær katastrofe på kort sikt var overhengende, og videre at bombingen hadde avbrutt utsæden av 80% av landets kornforsyninger, slik at virkningen neste år vil bli enda mer alvorlig.

Hva virkningene vil bli vil vi aldri få vite. Hungersnød dreper ikke folk umiddelbart. Folk spiser røtter og blader, og de holder det gående en stund. Og virkningen av hungersnød kan være at barn født av feilernærte mødre dør om et år eller to, og alle mulige andre virkninger. Dessuten kommer ingen til å undersøke, for Vesten er ikke interessert i slikt, og andre har ikke ressurser til det. Det er nok av eksempler på slikt. I 1998 bombet Clinton Sudan, ødela halvparten av landets farmasøytiske produkter og fabrikken som laget dem. Konsekvensene er ukjente. De spede forsøkene på å anslå tapene av menneskeliv er i størrelsesorden titusener av menneskeliv - anslag fra den tyske ambassaden i Sudan, fra noen få uavhengige granskere, som har sett på saken. I virkeligheten har ingen undersøkt grundig fordi ingen bryr seg! Det er ikke viktig, det er normalt, det er vanlig at noen få bomber har den virkningen at titusener lik ligger igjen i et fattig afrikansk land.

Noe liknende, om enn i betydelig større skala, skjer for øynene våre akkurat nå. Hva konsekvensene vil bli vet vi ikke og vi vil trolig aldri få vite det i detalj. Men det vi vet er at den vestlige sivilisasjon legger sine planer vel vitende om disse utsiktene. Og bare de som er totalt uvitende om moderne historie vil være overrasket over begivenhetenes gang, eller over begrunnelsen og rettferdiggjøringen som folkene med utdannelse forsyner oss med. Dette er viktige emner som jeg motvillig legger til side på grunn av mangel på tid.

Jeg kunne si at kombinasjonen av sadistisk grusomhet og grenseløs selvros demonstreres, for å ta bare ett eksempel, temmelig presist av den amerikanske pressen for bare 100 år siden under det noble felttog for å "oppløfte og kristne" Filippinene, som presidenten beskrev det. Og de lyktes i å oppløfte om lag en halv million filippinere de neste par årene ved å slakte dem ned, paret med redselsfulle krigsforbrytelser utført av veteraner fra kampene mot indianerne, som drepte 'niggerne' som de sa. Til slutt vakte dette en del uro hjemme, og pressen forklarte at det trengs tålmodighet for å overvinne det onde, at det vil bli en langvarig krig, og at vi er nødt til å fortsette "å slakte de innfødte på engelsk vis [inntil] de villfarne skapningene" som gjør motstand mot oss i det minste begynner å "respektere våre våpen" , og deretter vil begynne å forstå at vi ikke ønsker dem annet enn "frihet [og] lykke." Som i Afghanistan i dag, og i altfor mange andre steder i hundrevis av år.

Dette er altfor kortfattet, men la meg legge til side dette skremmende temaet og gå videre til det andre spørsmålet. Hva er denne "nye krigen mot terrorisme"? Målet for den siviliserte verden er kunngjort svært så tydelig på høyeste hold. Vi må "utrydde terrorismens onde svøpe", en pest som spres av "fordervete fiender av selve sivilisasjonen" i en "tilbakevenden til barbariiet i moderne tid", og så videre. Sannelig et edelt tiltak!

For å sette tiltaket i perspektiv må vi erkjenne at Korstoget ikke er noe nytt, selv om det sies at det er det. Faktisk stammer de ordene jeg nettopp siterte fra president Ronald Reagan og hans utenriksminister, George Schultz, for 20 år siden. Det var da de kom til makten - Reagan, og kort tid etter, Schultz - og sa at kampen mot internasjonal terrorisme ville være kjernen i amerikansk utenrikspolitikk. Og de besvarte pesten ved å organisere kampanjer med internasjonal terrorisme av inntil da ukjent omfang og voldsomhet, som endog førte til at USA ble fordømt av den internasjonale domstolen for det den kalte "ulovlig bruk av makt", som betyr internasjonal terrorisme. Dette ble etterfulgt av en resolusjon i FNs sikkerhetsråd som oppfordret alle stater til å respektere internasjonal lov, men USA nedla veto. De var også alene om å stemme mot gjentatte liknende resolusjoner fra FNs generalforsamling, med unntak av en eller to klientstater.

Den "nye krigen mot terrorisme" er altså i virkeligheten ledet av den eneste stat i verden som er blitt fordømt av den internasjonale domstolen, og som har lagt ned veto mot resolusjoner som oppfordrer stater å respektere internasjonale lover, og det er kanskje ikke urimelig.

Domstolens ordre om å stanse forbrytelsen som var internasjonal terrorisme, og å betale en betydelig skadebot, ble avvist med forakt over hele linjen. The New York Times informerte offentligheten om at Domstolen var et "fiendtlig forum", og derfor behøver vi ikke ta hensyn til den. Washington reagerte på domstolens ordre ved straks å trappe opp den økonomiske krigen og terroristkrigen. De utstedte også offisielle ordrer til leiehæren som angrep fra Honduras om å angripe "myke mål" - slik lød de offisielle ordrene: Angrip "myke mål", forsvarsløse sivile mål som helseklinikker, jordbrukskooperativer og så videre - og å unngå væpnet kamp, noe hæren kunne gjøre takket være total amerikansk kontroll over luftrommet og det sofistikerte utstyret man stilte til rådighet for terroriststyrkene som angrep fra utenlandske baser.

Disse ordrene førte til litt diskusjon. Ikke mye, og de ble betraktet som legitime, men bare med forbehold. Bare hvis pragmatiske kriterier ble tilfredsstilt. En framtredende kommentator, som anses som talsmann for venstresiden i tillatt diskusjon (tilfeldigvis skrev han for Wall Street Journal den gangen), hevdet at vi ikke bare skulle avvise Utenriksdepartementets rettferdiggjøring av terroristangrep på "myke mål". Han skrev at en "fornuftig politikk" må "tilfredsstille kravene til en nytte-kostnadsanalyse". Altså en analyse av "mengden blod og elendighet som helles innpå, mot sannsynligheten for at demokratiet vil oppstå i den andre enden".

"Demokrati" betyr det vestlige eliter bestemmer er demokrati. Og den tolkningen ble illustrert temmelig klart i regionen på den tiden. Det tas for gitt at vestlige eliter har rett til å utføre analysen og gå videre med prosjektet om det tilfredsstiller deres testkrav.

Og det tilfredsstilte kravene. Da Nicaragua, målet, omsider bukket under for supermaktsangrepet, roste kommentatorer over hele spekteret av respektabel meningsytring de gode resultatene av metodene som ble anvendt for å "ødelegge økonomien og å føre en lang og dødelig stedfortrederkrig inntil de utmattede innfødte selv kaster det uønskede regimet", med en "minimal" kostnad for oss, og der ofrene sitter igjen med "ødelagte broer, saboterte kraftstasjoner og forfalne gårdsbruk" - og titusener lik, noe som ikke nevnes - og dermed skaffer man amerikanernes kandidat en "sak å vinne på": å få en slutt på "utarmingen av folket i Nicaragua". Dette sto i Time magazine, men det var ganske karakteristisk. Vi er "Forent i glede" over dette utfallet, skrev The New York Times, stolt over en "Seier for amerikansk fair play", som en overskrift i avisen lød.

(2) Enda en gang er vi nå "forent i glede", for noen dager siden, 6. november, da den amerikanske kandidaten vant valget i Nicaragua etter strenge advarsler fra Washington om konsekvensene hvis folket i Nicaragua ikke var seg sitt ansvar bevisst. Washington Post, den andre landsdekkende avisen, forklarte seieren i lystige ordelag. Den amerikanske kandidaten "fokuserte mye av kampanjen på å minne folk om de økonomiske og militære vanskene i Sandinist-tiden", med referanse til den amerikanske terroristkrigen og økonomiske kvelningen som ødela landet.

I mellomtiden kikker George Bush ondskapsfullt på oss i fjernsynet og forteller oss at "den eneste universelle loven" er at alle varianter av terror og mord er "onde". Unntatt, selvsagt, når vi utfører dem. I så fall fører terror og mord oss til en "edel fase" i vår utenrikspolitikk som lyser med en "hellig glød" som The New York Times, kan fortelle oss.

Det er ikke noe nytt i dette. Det kan føres tilbake hundrevis av år, og du kan finne konsistente eksempler blant de hegemoniske maktene.

De herskende vestlige holdninger avsløres med stor klarhet av reaksjonen på utnevnelsen av den nye FN-ambassadøren som skal lede dagens "nye krig mot terrorisme", John Negroponte. Negropontes meritter omfatter hans tjeneste som Prokonsul i Honduras på 1980-tallet, der han førte oppsyn med den internasjonale terroristkrigen som regjeringen hans ble fordømt for av den internasjonale domstolen og av Sikkerhetsrådet - selvsagt irrelevant i en verden der makten rår. Det var ingen merkbar reaksjon på utnevnelsen, verken i USA eller i Europa. En annen av Negropontes domfelte kolleger, Donald Rumsfeld, var nettopp her (India). Han var her i noen timer, som var det han trengte for å erklære at " 'Vi' Knuser Terror." Det var en overskrift i et entusiastisk førstesideoppslag i den nasjonale pressen her for noen dager siden. Selv Jonathan Swift ville vært målløs over alt dette, tror jeg. [latter].

Jeg nevnte tilfellet Nicaragua, ikke fordi det er det mest ekstreme eksempelet på internasjonal terrorisme, langt ifra, dessverre, men fordi det er ukontroversielt, på grunn av domsslutningen fra de fremste internasjonale autoriteter. Det vil si: ukontroversielt blant mennesker som forplikter seg aldri så lite på menneskeretter og internasjonal lov. Man kan få et anslag på størrelsen av den kategorien ved å finne ut hvor ofte disse elementære fakta er blitt nevnt i perioden etter 11/9, og av det (ikke bry dere med omfattende leiting, dere vil finne tilnærmet ingen ganger), bare av den øvelsen kan man trekke noen dystre konklusjoner om hva som er i emning.

Under den første krigen mot terrorisme, i Reaganårene, etterlot USA-sponset terrorisme i Sentral-Amerika hundretusener av torturerte og mishandlete lik, millioner lemlestede og foreldreløse, fire land i ruiner. Og i de samme årene, Reaganperioden, førte sørafrikanske plyndringstokter, med vestlig støtte, til drap på om lag en og en halv million mennesker og forårsaket skade for 60 milliarder dollar i nabolandene - massiv internasjonal terrorisme støttet av USA, Storbritannia og andre. Jeg trenger ikke nevne det vestlige og sørøstlige Asia, Sør-Amerika og mye annet.

Det er en alvorlig analytisk feil å fortsette å beskrive terrorisme som de svakes våpen, slik det ofte gjøres. Det stemmer rett og slett ikke.

Det er mye mer å si om terrorisme - de svakes terrorisme mot de mektige og de mektiges unevnelige, men langt mer ekstreme terror mot de svake. At begge utgjør alvorlige farer kan det neppe være tvil om. Farene forsterkes av at politikken vurderes som rasjonell i forhold til de rammebetingelser den føres etter. Og det er en grunn til det. En sentral historiker, Charles Tilly, som studerte disse sakenes historie spesielt i Europa, bemerket svært presist at i løpet av de siste tusen år "har krig vært den dominerende aktiviteten til europeiske stater". Og med god grunn: "Den sentrale, tragiske realiteten er enkel: tvang virker; de som anvender betydelig makt mot sine medmennesker oppnår ettergivenhet, og av den ettergivenheten oppnår tallrike fordeler som penger, goder, underkastelse, tilgang til gleder som ikke blir mindre mektige til del." Dette er selvinnlysende ting som de fleste mennesker i verden forstår bare alt for godt, selv om betydningen av det ikke har trengt inn i de høye sfærer av intellektuell opplysning.

La meg så ta opp den tredje kategorien spørsmål, langtidstendenser som er i gang, og som vil fortsette uten vesentlig endring, selv om det vil bli en viss endring. De trappes opp etter hvert som statlig og privat makt utnytter muligheten som er skapt av frykten og fortvilelsen i befolkningen etter 11. september, og selvsagt utnytter den muligheten til å presse gjennom harde og undertrykkende tiltak som ellers ville vekke motstand. Som vanlig følger den ene deltakeren i en klassekrig sin opptrukne sti med ubøyelig intensitet. Det er dens ofre som pålegges underkastelse og samtykke i patriotismens navn. Omfanget av tiltak som iverksettes på denne måten er ganske omfattende. Jeg skal nevne bare noen få.

Det viktigste tiltaket er den øyeblikkelige opptrappingen av politikken som fører til den største umiddelbare trusselen mot overlevelse, nemlig utvidelsen av arsenalet av masseødeleggelsesmidler. For de mektige er kjernevåpen førstevalget. Den amerikanske strategiske kommandoen, den høyeste militære myndigheten, beskriver kjernevåpen som kjernen i arsenalet, fordi "til forskjell fra kjemiske og biologiske våpen er den ekstreme ødeleggelsen i en kjernefysisk eksplosjon momentan, og det finnes få, om noen, lindrende tiltak som kan redusere virkningen." Dessuten "kaster alltid kjernevåpen en skygge over enhver krise eller konflikt." Denne rapporten tilrår videre at planleggerne ikke bør "framstille oss som altfor rasjonelle og avbalanserte." "At De Forente Stater kan opptre irrasjonelt og hevngjerrig om dets vitale interesser blir angrepet bør være en del av den nasjonale fasaden vi viser andre." Det er "fordelaktig" for vår strategiske posisjon om "noen elementer tilsynelatende er potensielt 'ute av kontroll'."

De Forente Stater er uvanlig, ja jeg tror enestående, ved at de åpner for innsikt i plandokumenter på høyt nivå, og det vil overraske meg stort om dokumentene til andre land avviker fundamentalt fra våre. Den viktige rapporten som jeg nettopp siterte fra heter "Sentrale elementer i avskrekking etter den kalde krigen", et dokument fra Clinton-perioden. Det har vært tilgjengelig i årevis, men det er praktisk talt ukjent, det er kjent bare blant lesere av dissenterlitteratur, som er omhyggelig marginalisert, selv om jeg antar at etterretningsorganisasjoner i andre land leser det og trekker de nødvendige konklusjoner.

I framtiden må vi også se i øynene at små kjernevåpen forholdsvis lett kan smugles inn i et hvilket som helst land. Husk at de er små - en 7-8 kilos plutoniumbombe kan bæres over grensen i en koffert. En fersk teknisk rapport konkluderer med at en "godt planlagt operasjon for å smugle masseødeleggelsesvåpen inn i USA vil ha minst 90 prosent sannsynlighet for å lykkes, mye høyere enn en interkontinental ballistisk (ICBM) rakettutskyting, selv uten et [Nasjonalt rakettforsvar]."

Disse farene, ikke bare for De Forente Stater, blir forsterket av den mest overhengende trusselen som ble pekt ut av en arbeidsgruppe på høyt nivå i det amerikanske energidepartementet: "førti tusen kjernevåpen i det tidligere Sovjetunionen, under elendig kontroll og lagring." Noe av det første den nye Bush-adminsistrasjonen gjorde var å redusere et lite program for å hjelpe Russland til å sikre og demontere disse våpnene, og å skaffe alternativ sysselsetting for kjernefysikerne. Den beslutningen økte risikoen for tilfeldig utskyting og økning i det som kalles "kjernevåpen på frifot", sammen med kjernefysikere som ikke har annet å bruke ferdighetene sine til.

De nåværende planene for ballistisk rakettforsvar [stjernekrig] ventes å øke truslene ytterligere. Amerikansk etterretning spår at en utplassering vil tvinge Kina til å utvikle og utplassere nye raketter med kjernevåpen. De regner med at landet vil utvide sitt arsenal av kjernevåpen tifold, trolig med flere stridshoder, MIRV (Multiple Independently Targetable Re-entry Vehicles), noe som vil "få India og Pakistan til å svare med egne våpenutvidelser," med sannsynlig spredningseffekt i hele Midtøsten. De samme analysene, etterretningsanalyser og andre, konkluderer også med at Russlands "eneste rasjonelle svar vil være å opprettholde, og styrke, den eksisterende russiske kjernefysiske styrken."

Bush-administrasjonen kunngjorde 1. september i år at "de ikke har innvendinger mot [Kinas] planer om å bygge opp en liten flåte av kjernefysiske raketter" - det er en viktig endring av offisiell politikk - i håp om å få kinesisk samtykke til den planlagte opphevelsen av de sentrale avtalene om våpenkontroll. Kinesisk gjenopptakelse av prøvesprengninger blir også godtatt i det stille. Samme dag som dette ble kunngjort meldte pressen i USA også at Bush-administrasjonen vil pålegge Kina sanksjoner fordi de tillater overføring til Pakistan av "rakettdeler og teknologi som er i vesentlig grad er beregnet for våpen som kan bære kjernefysiske stridshoder." Alle sitater fra New York Times. Finn ut selv hva alt dette innebærer, uten ytterligere kommentarer.

Utvidelse av våpenkappløpet til verdensrommet har vært et viktig program i ganske mange år. 'Våpenkappløp' er et villedende uttrykk for det. De Forente Stater konkurrerer, i det minste for øyeblikket, alene i det kappløpet, selv om det finnes andre som ser ut til å være ivrige etter å slutte seg til kappløpet mot gjensidig utslettelse. Korrekt eller ikke, slik tolkes Indias holdning i USA. Det høstet stor applaus fra de mer haukaktige og kraftpatriotiske amerikanske strategiske analytikerne. Etter utenriksministerens besøk i USA for noen måneder siden skrev Lawrence Kaplan i den liberale New Republic at da president Bush offentliggjorde sine planer om å utvide disse programmene "kritiserte resten av verden planen for å ville forårsake et nytt våpenkappløp, mens India bare brukte bare seks timer på erklære sin støtte", og utenriksminister [Jaswant] Singh skrøt av at Dehli og Washington "streber etter i fellesskap å utarbeide et helt nytt sikkerhetsregime, som skal gjelde for hele kloden." Om det er en korrekt tolkning kan dere avgjøre, men slik blir det tolket.

Kaplan fortsatte å sitere hauker i administrasjonen som erkjente at Pakistan "ikke lenger er en alliert", snarere en "kjeltringstat" i motsetning til India, som nå får slippe inn i klubben som omfatter USA, Storbritannia, Taiwan og Israel. Rett nok var dette for tre måneder siden. Og siden den gang har vi alle lagt merke til en liten leksjon i Aksiom Nr En i internasjonal politikk: Stater handler ikke moralsk. Deres høytidelige løfter betyr null og niks. De tjener hjemlige maktinteresser. Og de gjør som det passer dem, om de ikke holdes tilbake av ytre press eller av egne innbyggere, det valget som innbyggerne har i det minste i de relativt frie og demokratiske landene.

Alle disse programmene øker faren for utslettelse for USA og for andre. Men det er ikke noe nytt. Det er temmelig vanlig å følge programmer samtidig som man er helt klar over at de øker faren for utslettelse for deltakerne, de som tilrår programmene. Våpenkappløpets historie under den kalde krigen gir mange eksempler, og det er rikelig med presedens fra langt tilbake i historien. I tillegg oppfattes disse valgene som fornuftige innenfor det herskende verdisystemet.

(3) Begge disse temaene har høyst direkte sammenheng med spørsmålet om den biologiske nytten av høyere intelligens. La oss se på noen slike saker. For femti år siden fantes det bare en trussel mot USAs sikkerhet, og på den tiden var den bare potensiell: interkontinentale ballistiske raketter (ICBM). De eksisterte ikke da, men de var under utvikling. Det var ganske sannsynlig at Sovjetunionen ville ha akseptert en traktat som forbød utvikling av slike våpen, siden de visste at de lå langt bak USA. Det finnes en standardhistoriebok om våpenkappløpet som er skrevet av McGeorge Bundy, nasjonal sikkerhetsrådgiver for Kennedy- og Johnson-administrasjonene. Han hadde tilgang til interne dokumenter. Han rapporterte at han ikke kunne finne noen dokumentert interesse for å tenke på muligheten av å eliminere den eneste potensielle trussel mot amerikansk sikkerhet.

Russiske arkiver i stort antall er blitt offentlige den siste tiden, og disse gir en innsikt i dette spørsmålet. De bekrefter i fullt monn vurderingene som amerikanske analytikere på høyt nivå gjorde, om at etter Stalins død ba Krusjtsjov da han overtok om gjensidig reduksjon i offensive militære styrker, og da Eisenhower-administrasjonen ignorerte disse framstøtene, iverksatte han dem ensidig, under protester fra sin egen militærkommando. Da Kennedys planleggere overtok for førti år siden, delte de utvilsomt Eisenhowers forståelse av, med hans egne ord, at "en større krig vil ødelegge den nordlige halvkule." De kjente også til - det vet vi nå - Krusjtsjovs ensidige skritt for å redusere Sovjets offensive styrker radikalt, og de visste også at De Forente Stater hadde et stort forsprang etter enhver målestokk. Likevel valgte de å avvise Krusjtsjovs bønn om gjensidighet, og foretrakk å fortsette å bygge opp en massiv konvensjonell og kjernefysisk styrke, og således slå inn den siste spikeren i kisten til "Krusjtsjovs planer for å temme de sovjetiske militære." Nå siterer jeg historikeren Matthew Evangelista i en monografi som tar for seg amerikanske og sovjetiske arkivopplysninger, og som er utgitt av det sentrale historieprosjektet for dette temaet.

Uten å utdype dette: det er lite nytt å spore i valgene som Clinton og Bush gjør.

For å forstå logikken i disse programmene og hvorfor gjensidig utslettelse virker som en helt rasjonell politisk linje, er det nødvendig å minne om en selvinnlysende læresetning. Det er konvensjonelt å kalle angrep for "forsvar". Og dette tilfellet er ikke et unntak. Ballistisk rakettforsvar er bare en liten komponent i langt mer vidtrekkende programmer for militarisering av verdensrommet. Målet er å oppnå det som kalles Dominans over Hele Spekteret, det vil si et monopol på bruken av rommet for offensive militære formål. Disse planene har vært tilgjengelige i offentlige dokumenter fra den amerikanske romkommandoen og andre regjeringskontorer i noen år, og prosjektene som skisseres er blitt videreutviklet. De ble utvidet i Bush-administrasjonens første måneder og igjen sterkt utvidet etter 11. september med en grov utnyttelse av frykten og avskyen som ble utløst av disse forbrytelsene. Disse planene er kamuflert som et ballistisk rakettforsvar. Men det er bare en liten komponent i det som er under utvikling, og selv den lille komponenten er et offensivt våpen.

Det forstår slike potensielle motstandere som Russland og Kina, og også nære allierte. Kinas hovedansvarlige for våpenkontroll uttrykte bare den alminnelige forståelsen da han sa at "Når De Forente Stater tror at de har både et sterkt spyd og et sterkt skjold, kan det få dem til å konkludere at ingen kan skade De Forente Stater, og at de kan skade hvem som helst de måtte ønske hvor som helst i verden." Kinas synspunkt deles av strategiske analytikere på høyt nivå i praktisk talt samme ordelag. Rand Corporation er det største forskningsinstituttet, hovedsakelig for militære saker, og de konkluderte at det ballistiske rakettforsvaret "er ikke ganske enkelt et skjold, men først og fremst et redskap for amerikansk handling" - praktisk talt samme ord som Kina brukte. Canadas militærplanleggere sa til sin regjering at målet for et ballistisk rakettforsvar nok mer "er å bevare USAs og NATOs handlefrihet enn et uttrykk for at USA virkelig frykter trusler fra Nord-Korea eller Iran." Jeg siterer også en annen ledende strategisk analytiker, Andrew [J.] Bacevich: Ballistisk rakettforsvar "vil gjøre det lettere for USA å anvende sin militærmakt utenlands." Han skriver tilfeldigvis i den konservative avisen National Interest. Han sier "Ved å beskytte hjemlandet mot represalier - riktignok begrenset - vil rakettforsvaret bekrefte De Forente Staters vilje til å 'forme' miljøet andre steder". Han siterer og støtter konklusjonene til Lawrence Kaplan, som tilfeldigvis skriver fra et tilsynelatende motsatt utgangspunkt. Han sier at "rakettforsvar i virkeligheten ikke tar sikte på å forsvare USA. Det er et redskap for global dominans," for "hegemoni". Av den grunn erklærer de begge entusiastisk at "rakettforsvar" er et vidunderlig bidrag til rettferdighet og frihet.

Det er enighet om at et rakettforsvar, selv om det teknisk måtte være mulig, må basere seg på satelittkommunikasjon, og å ødelegge satellitter er langt lettere enn å skyte ned raketter. Det er en grunn til at De Forente Stater må strebe etter Dominans over Hele Spekteret, en så overveldende kontroll over rommet at selv fattigmanns våpen ikke blir tilgjengelige for en motstander. Og det forutsetter offensiv rombasert militær kapasitet. Det innebærer enormt destruktive våpen i verdensrommet, med kjernefysisk ladning, og som kan skytes ut ved momentan, datamaskinkontrollert reaksjon. Det øker kolossalt faren for masseslakt og ødeleggelser bare på grunn av det som i bransjen kalles "normale ulykker", altså uforutsigelige ulykker som rammer alle komplekse systemer.

Logikken bak militariseringen av rommet er imidlertid mye mer vidtrekkende. Og den blir forklart for oss. Den amerikanske romkommandoen, den viktigste enheten med ansvar, har sagt dette meget tydelig. De ga ut en viktig brosjyre i 1997 med tittelen "Visjon for 2020". Det primære målet kunngjøres på framtredende plass på forsiden, med store bokstaver: "Dominans over Romdimensjonen til Militære Operasjoner for å beskytte amerikanske Interesser og Investeringer". Dette presenteres som den neste fasen i den historiske oppgaven til de militære styrker. De sier at det var behov for hærstyrker i utvidelsen av De Forente Stater vestover, selvsagt i 'selvforsvar' mot den innfødte befolkningen som ble utryddet og forvist. Nasjoner bygget også marinestyrker, fortsetter romkommandoen, "for å beskytte og fremme sine kommersielle interesser." Det neste logiske skritt er styrker i rommet for å beskytte "amerikanske nasjonale interesser [militære og kommersielle] og investeringer."

De sier imidlertid at USAs romstyrker vil være forskjellig fra marinestyrker som beskyttet handel til sjøs i tidligere tider, fordi denne gangen vil det bare være én hegemonist. Den britiske marinen kunne bli motvirket av Tyskland, med konsekvenser som vi ikke behøver diskutere. Men USA vil på et vis bli immun unntatt overfor den smalt definerte kategorien terrorisme som tillates nevnt i våre hellige skrifter, terrorismen som "de" utfører mot "oss", hvem nå "vi" tilfeldigvis er.

De hevder at behovet for total dominans vil øke som en følge av "globaliseringen av økonomien". Grunnen er at globalisering ventes å føre til "et større gap mellom 'de som har' og 'de som ikke har'", en vurdering som deles av amerikansk etterretning og akademiske analytikere. Dette vil jeg komme tilbake til. Planleggere er bekymret for at det voksende gapet kan føre til uro blant dem som ikke har, og USA må være rede til å kontrollere slikt ved å "bruke rombaserte systemer, og planlegge presisjonsangrep fra rommet [som mottrekk] mot den verdensomspennende spredningen av masseødeleggelsesvåpen" - en forutsigelig følge av de anbefalte programmene, slik jeg nevnte nettopp, akkurat som det voksende gapet er en ventet følge av den foretrukne formen for globalisering. Dette er tilfeldigvis i strid med de økonomiske teoriene man bekjenner seg til, men i samsvar med realitetene.

Igjen er det altså mer jeg kunne si, men jeg holder øye med klokken. Gjennom hele historien er det erkjent at slike skritt er farlige. Jeg nevnte et par eksempler, men det finnes mange flere. Nå har faren nådd et nivå som er en trussel mot menneskehetens overlevelse. Men det er en god grunn til å følge sporet uansett. Det er sterkt knyttet til eksisterende institusjoner. Det grunnleggende prinsippet er at hegemoni er viktigere enn overlevelse. Det er ikke noe nytt, det finnes mange historiske eksempler. Prinsippet illustreres i rikt monn i det siste halve hundreåret. Det som er nytt er omfanget av konsekvensene ved å følge dette prinsippet.

La oss gå over til en annen tilsynelatende ubetvingelig tendens - ødeleggelsen av det miljøet som opprettholder menneskelig liv. Bush-administrasjonen er blitt kritisert av mange for å underminere Kyoto-avtalen. Begrunnelsen de ga er at å gå med på traktaten vil være til skade for amerikansk økonomi. Kritikken er heller overraskende fordi beslutningen er helt og holdent rasjonell innenfor den eksisterende ideologiens rammer. Vi opplæres daglig til å tro fullt og fast på neoklassiske markeder der individene enkeltvis rasjonelt maksimerer rikdom. Markedet reagerer perfekt på deres votum, som uttrykkes i pengeplasseringer. Verdien av en persons interesser måles på samme måten. Spesielt verdsettes interessene til de som ikke har en stemme, ingen dollar, til null. Framtidige generasjoner, for eksempel, som ikke setter inn dollar i markedet.

Så derfor er det helt og holdent rasjonelt å ødelegge muligheten for anstendig overlevelse for våre barnebarn, om vi derigjennom kan maksimere den særskilte form for egeninteresse som hylles som den høyeste verdi, forsterket av enorme industrier som er skapt for å inngyte og forsterke dem. Truslene mot overlevelse blir nå styrket av innbitte anstrengelser for å svekke de institusjonelle strukturene som er blitt utviklet for å mildne de barske følgene av markedsfundamentalismen, og enda viktigere, å underminere kulturen med sympati og solidaritet som opprettholder disse institusjonene. Og det er en annen oppskrift for katastrofe, kanskje i en ikke alt for fjern framtid - men igjen er det rasjonelt innenfor et sinnsykt system av doktriner og institusjoner.

Og nå vil jeg ta for meg det siste av spørsmålene jeg nevnte - prosessen som kalles 'globalisering'. Men først må vi ha klarhet i begrepet. Om vi bruker uttrykket nøytralt betyr globalisering bare internasjonal integrasjon, velkomment eller ikke, avhengig av konsekvensene for menneskene. I de vestlige trossystemene, som dominerer overalt som følge av vestlig makt, har uttrykket en noe annerledes og smalere betydning. Det refererer til en spesiell form for internasjonal integrering som er blitt drevet med særlig stor intensitet de siste 25 årene. Det er utformet primært for å tjene interessene til private maktkonsentrasjoner, og alle andres interesser er underordnet. Når den terminologien er på plass, kan det store antallet mennesker rundt omkring i verden som protesterer mot disse programmene få merkelappen 'antiglobalisering', noe de alltid får. Styrken i ideologien og makten er slik at folk til og med godtar denne idiotiske merkelappen. Så kan de latterliggjøres som 'primitivister' som ønsker å vende tilbake til 'steinalderen', å ramme de fattige, og andre skjellsord som vi er blitt vant til.

Det er nettopp slik man venter at et veldrevet propagandasystem arbeider, men det er litt overraskende at det er så mektig at selv ofrene godtar det. Det bør de ikke. Intet vettugt menneske er mot

(4) Den spesifikke formen for internasjonal integrasjon som følges blir kalt 'neoliberal', men også dette er høyst villedende. Politikken er ikke 'ny', og den er på ingen måte 'liberal'. Dette bør være spesielt opplagt her i India. Englands og Indias historie i to hundreår illustrerer meget tydelig hvordan liberalismen kan formes til et instrument for makt og ødeleggelse. Og dagens versjon holder seg til denne tradisjonen, opprettholder den tradisjonelle tveeggete doktrinen om frihandel og liberalisme - utmerket for deg slik at jeg kan knuse deg, mens jeg vil insistere på hjelp og støtte fra den mektige barnepikestaten, og på andre tiltak for å sikre at jeg ikke må underkaste meg markedsdisiplin, unntatt når spillet følger regler som er så sterkt i min favør at jeg er sikker på å vinne. Dette er en vesentlig del av Indias historie de siste par hundre årene.

Dette at de nye versjonene ganske enkelt tilpasser de gamle til dagens forhold burde ikke komme som en overraskelse. Det er akkurat det vi burde vente om vi bare ser på de som utformer dem - de rikeste og mektigste statene, de internasjonale finansinstitusjonene som følger deres direktiver, og deres rekker av megakonserner som går i retning av oligopoler i de fleste sektorer i økonomien, og som er sterkt avhengige av statlig sektor for å sosialisere risiko og kostnader, og å opprettholde dynamikken i økonomien, ofte under et militært dekke.

Disse maktkonsentrasjonene kaller seg ofte beskjedent for "det internasjonale samfunn", men et kanskje mer dekkende uttrykk er det som brukes i næringslivspressen. Under det årlige Davos-konferansen i januar ble de beskrevet av Financial Times i London som "Universets herrer". Siden herrene angivelig beundrer Adam Smith, kunne man kanskje vente at de etterlever hans beskrivelse av deres atferd, selv om han bare kalte dem "menneskehetens herrer". Tross alt var dette før romalderen. Smith refererte spesifikt til det han kalte "de fremste politiske arkitektene" på hans tid - "kjøpmennene og fabrikantene" i England, som sikret seg at deres egne interesser "ganske særskilt ble ivaretatt", uansett hvor "smertefull" virkningen var for andre, inkludert befolkningen i England. Jeg er sikker på at dere kjenner til at han med særlig kraft fordømte Englands forbrytelser mot India på hans tid. Han skrev at "de fremste arkitektene" anvender den "avskyelige maksimen til menneskehetens herrer: Alt til oss selv, og ingenting til noen andre." Og slik fortsetter det.

Med en utvikling som sikkert ville ha vakt avsky blant grunnleggerne av klassisk liberalisme er i tidens løp konsernledelsene blitt tilkjent rettigheter som udødelige personer gjennom en radikal domstolsaktivisme, og de er gjennom ferske internasjonale økonomiske avtaler blitt tilkjent langt mer omfattende rettigheter enn virkelige personer. For eksempel kan General Motors kreve 'nasjonal behandling' i Mexico, men en meksikaner av kjøtt og blod vil ikke komme langt om han prøvde å kreve tilsvarende behandling etter å ha krysset grensen til Texas, forutsatt at han klarte å komme seg over i live (mange klarer ikke det).

Rettighetene til disse private tyranniene - det er det de er - blir nå utvidet i de gjeldende handelsavtalene, som lar private maktkonsentrasjoner angripe statlige reguleringer på områder som helse, miljøbeskyttelse, arbeiderretter og så videre - med den begrunnelse at disse er "jevngode med ekspropriering" fordi de truer framtidig profitt. Med et ytterligere angrep på klassiske liberale prinsipper påtar disse enorme systemer av privat uansvarlig makt seg den selvbestaltede oppgaven å administrere markedene. Det omfatter interne overføringer (overføringer fra land til land innen hver enkelt konsernenhet), virksomhetsutsettelse (outsourcing), strategiske allianser, og en hel rekke andre tiltak for å unndra seg det frie markedets lover, og det utgjør faktisk mesteparten av det som feilbenevnes 'handel'. Når du hører at handel øker betyr det i virkeligheten at i klassiske termer går den sannsynligvis ned!

Denne politikken, og dens menneskelige konsekvenser, har vært gjenstand for stor bekymring utenfor rekkene av Universets herrer. I mange år har det vært omfattende protester i landene i sør mot det nye økonomiske regimet. De blir vanskeligere å ignorere når de rike landene slutter seg til, noe de har gjort de siste par årene. Til tross for nær enstemmig uttrykt støtte for frihandelsavtalene, eller som Wall Street Journal mer ærlig kaller dem, "friinvesteringsavtaler", har befolkningen opprettholdt en sta opposisjon. Derfor måtte NAFTA, den nordamerikanske frihandelsavtalen, innføres praktisk talt i dølgsmål for ti år siden. Og til denne dag har ikke de offisielle synspunktene til fagbevegelsen fått komme til uttrykk i den frie pressen; ikke en gang den nokså likelydende kritikken og de alternative forslagene til kongressens eget forskningskontor, the Office of Technology Assessment. Det er ytterst viktig å hindre befolkningen i å få vite at deres motstand mot disse traktatene har solide røtter i svært respektable analyser.

Man kan spørre seg hvorfor folks motstand mot globalisering, det som kalles globalisering, har holdt seg så sterk i så mange år. Det virker underlig i en epoke da globaliseringen har ført til velstand uten sidestykke, etter det vi stadig vekk blir fortalt. Og det skal være spesielt riktig i USA med sin "eventyr-økonomi". På hele 1990-tallet nøt USA godt av "den største økonomiske oppgangstiden i landets historie - og i verdens." Dette er sitat fra Anthony Lewis i New York Times sist mars, der han gjentar standardrefrenget fra den venstre siden, den kritiske siden av det tillatte meningssspektrum. Det innrømmes selvsagt at alt ikke er perfekt, at det finnes noen svake punkt, noen har kommet på etterskudd i det økonomiske mirakelet, og siden vi er godhjertede mennesker må vi gjøre noe med det. Disse 'svake punktene' gjenspeiler et dypt og problematisk dilemma. Den raske veksten og den store velstanden som globaliseringen har skapt har en følgesvenn: voksende ulikhet, fordi det er noen som mangler ferdighetene som trengs for å nyte godt av disse vidunderlige gaver og muligheter.

Dette bildet er så konvensjonelt at det kan være vanskelig å bli klar over at bortsett fra den voksende ulikheten er det grunnfalskt. Det er absolutt intet sant ved det, og man vet at det er falskt. Økonomisk vekst per capita i USA i de såkalte stormende 90-årene var omtrent det samme som i Europa, mye lavere enn i de første tjuefem årene etter verdenskrigen - før det som kalles globalisering inntraff. Så vi kan spørre oss hvordan det konvensjonelle bildet kan være så radikalt forskjellig fra ukontroversielle fakta, og ukontroversielle er de. Tja, svaret er temmelig enkelt. For en liten sektor av samfunnet var nittiårene virkelig en stor økonomisk oppgangsperiode. Og den sektoren omfattet tilfeldigvis de folkene som forteller alle andre om de fantastiske nyhetene. Det er bare verden som er annerledes. Det finnes et motstykke i India, som jeg ikke behøver å nevne, det er kjent for alle.

La oss ta en rask titt på det som har skjedd over en lengre periode. Internasjonal økonomisk integrasjon, det som kalles globalisering i teknisk betydning, vokste jevnt og trutt fram til første verdenskrig, flatet ut eller sank i mellomkrigstiden, og skjøt fart igjen etter annen verdenskrig. Nå nærmer den seg nivået den hadde for hundre år siden, grovt målt. Finstrukturen er ganske annerledes. Etter noen kriterier hadde perioden før første verdenskrig en høyere grad av internasjonal integrering. Det var spesielt knyttet til bevegelse av folk, det Adam Smith kalte "fri bevegelse av arbeidskraft", som var grunnlaget for frihandel. Den nådde sitt toppunkt før første verdenskrig, og er mye lavere nå. Etter andre kriterier er globaliseringen større nå, mest dramatisk ser vi det på strømmen av kortsiktig spekulativ kapital, som er langt høyere enn noensinne. Disse forskjellene gjenspeiler de sentrale trekkene ved samtidens versjon av globalisering. I en utstrekning som langt overstiger normalen har kapitalen prioritet, og folk er underordnet.

Det finnes et mer teknisk mål for globalisering. Det er konvergensen mot et globalt marked, noe som betyr samme pris og lønn overalt. Det har slett ikke skjedd, faktisk snarere tvert i mot. Ta lønninger: ulikheten har blitt kraftig økt i hele globaliseringsperioden - innen hvert enkelt land og mellom ulike land. Og det regner man med vil fortsette.

Etterretningsfolk i USA har nylig, i samarbeid med spesialister fra akademiske yrker og den private sektor, offentliggjort en viktig rapport om sine forventninger for de neste femten årene. De har flere scenarier. Det mest optimistiske er at 'globalisering' vil fortsette som før: "Dens utvikling vil bli stormfull, preget av kronisk finansiell instabilitet og et voksende økonomisk gap." Det betyr mindre konvergens, mindre globalisering i den tekniske betydningen, men mer globalisering i den doktrinært foretrukne betydningen. Og finansiell instabilitet betyr selvsagt langsommere vekst og mer krise.

Og det gir en god antydning om hvilken vei det bærer, i det minste om Universets herrer kan holde fram uten for mye forstyrrelser fra bermen. Jeg har alt bemerket at militære planleggere holder seg til de samme spådommene og de forklarer åpent at overveldende ressurser for voldsbruk, som vil være rombasert i den nye tid, vil være nødvendig for å holde det økende antallet som 'ikke har' i sjakk.

Jeg rekker ikke å gi detaljer, men om man ser på etterkrigstiden, perioden etter annen verdenskrig, så har den faktisk gjennomgått to faser. En periode varte fram til tidlig på 1970-tallet, da Bretton Woods-avtalene fortsatt gjaldt, med kapitalkontroll og valutareguleringer. Det var en periode med svært betydelig og likeverdig økonomisk vekst. Det kalles vanligvis kapitalismens 'gylne tidsalder'. Dette endret seg de siste tjuefem årene, etter sammenbruddet for Bretton Woods-systemet. Finansmarkedene ble liberalisert, begrensninger på kapitalstrømmen ble opphevet, og valutaer ble deregulert. Dette er forbundet med betydelig forverring målt med økonomiens vanlige måltall - vekstraten i økonomien, i produktiviteten, i investeringer, ja selv i handelens vekst. Selv med de villedende definisjonene av handel har veksten i handelen falt i løpet av globaliseringsperioden, disse siste tjuefem årene. Renten har vært mye høyere, og det skader økonomien ved å øke finansiell instabilitet, og gi andre skadelige følger.

La meg så vende tilbake til det dype og problematiske dilemmaet som vi visstnok skal bekymre oss over. Den raske veksten og store velstanden som skyldes såkalt globalisering har også ført med seg global ulikhet fordi noen mangler ferdigheten til å utnytte mulighetene. Det finnes ikke noe dilemma: den raske veksten og velstanden er ganske enkelt en myte, unntatt for en svært liten sektor.

Man kan diskutere de økonomiske konsekvensene av liberalisering av kapitalen, men en konsekvens er helt tydelig: den undergraver demokratiet. Det ble forstått meget godt av de som utformet Bretton Woods-avtalene etter annen verdenskrig - USA og Storbritannia. En grunn, en eksplisitt grunn til at disse avtalene baserte seg på regulering av kapital var for å la regjeringene gjennomføre sosialdemokratiske programmer, som hadde enorm folkelig støtte, også i USA. Fri kapitalbevegelse gir oss det som kalles et 'virtuelt parlament' som har 'vetorett' over regjeringsbeslutninger, og begrenser sterkt demokratisk handlefrihet. Nå siterer jeg fra tekniske dokumenter om finanssystemet: Med fri kapitalbevegelse står regjeringer overfor to valgkretser, velgerne og spekulantene. Spekulantene "gjennomfører minutt-for-minutts avstemninger over regjeringsvedtak", og om de ikke liker dem "nedlegger de veto" mot dem gjennom å angripe landets valuta eller ved kapitalflukt. Selv i de rike landene er det den private velgergruppen som vinner. Dette innser man er en svært slående forskjell mellom den nåværende fasen i globaliseringen og perioden før første verdenskrig, som den har visse likhetstrekk med.

(5) Dette poenget forståes godt, som jeg sa . Jeg skal bare sitere fra et standardverk om vår tids internasjonale monetære system, skrevet av Barry Eichengreen. Han påpeker at regjeringspolitikken før første verdenskrig ennå ikke var blitt "politisert av allmenn stemmerett for menn og framveksten av fagforeninger og parlamentariske arbeiderpartier." Derfor kunne de tunge byrdene av finansiell korrekthet, som det 'virtuelle parlamentet' påla, bli belastet hele befolkningen. Det er dette som kalles strukturell tilpasning for de fattige landene i våre dager. Men den luksusen var ikke lenger mulig i den mer demokratiske Bretton Woods-perioden. Derfor ble "begrensninger i kapitalens mobilitet satt i stedet for begrensinger satt av demokratiet som en kilde til beskyttelse mot markedets press."

Eichengreen fører ikke argumentasjonen lenger, men det er høyst naturlig at raseringen av etterkrigstidens økonomiske orden ble ledsaget av skarpe angrep på demokratiets grunnlag, slik det har skjedd først og fremst i USA og Storbritannia, de største entusiastene; og selvsagt i 'Den tredje verden', som ikke har noe valg, eller i det minste tror at de ikke har noen valg. Det er ikke helt opplagt.

Angrepet på demokratiet er kanskje det mest betydningsfulle trekket ved globaliseringsperioden, ofte kalt 'blyalderen', til forskjell fra 'gullalderen' som den etterfulgte, etter rene økonomiske kriterier.

Andre komponenter av det neoliberale programmet fører til de samme målene. Sosio-økonomiske beslutninger blir i økende grad overført til konsentrasjoner av makt som ikke står til ansvar for noen, et vesentlig trekk ved de neoliberale reformene. Det foregår en betydelig utvidelse av dette angrepet på demokratiet. Det er for tiden gjenstand for forhandlinger uten offentlig diskusjon i Genève, i form av den generelle avtalen om handel og tjenester, GATS-forhandlingene, og det vil bli behandlet i Doha. Begrepet 'tjenester' henviser til omtrent alt som kan tenkes å falle innenfor området for demokratisk valgmulighet. Helse, utdanning, velferd, sosial trygghet, samferdsel, vann, andre ressurser - alt slikt er 'tjenester'. Og det er ingen menigsfull betydning av ordet 'handel' som kan omfatte overføring av tjenester til private hender. Men nå er jo begrepet handel så tappet for betydning at jeg antar det like godt kan bli utvidet til denne parodien også. Det er et kodeord for å overlevere det til privat makt.

Uttrykket 'handel med tjenester' er i virkeligheten en eufemisme for programmer som er utformet for å undergrave folkelig suverenitet og redusere området for demokratiske valgmuligheter ved å overføre beslutninger om livets viktigste aspekter fra den offentlige arena til uansvarlige private tyrannier. De store offentlige protestene i Quebec i april i år på det allamerikanske toppmøtet var delvis rettet mot forsøket på å innføre disse GATS-prinsippene i hemmelighet som del av det nyss planlagte allamerikanske frihandelsområdet. Og de forble en hemmelighet; hemmeligheten ble voktet gjennom selvsensur i den frie pressen. Disse protestene førte mange ulike store grupper sammen, uten sidestykke faktisk, og blant dem de mektige fagforeningene og sosialdemokratiske partiene i Sør-Amerika, tilsvarende grupper i nord, og mange mange flere - og alle gikk sterkt mot det som planlegges av handelsministre og konserndirektører bak dører som holdes godt lukket, og med god grunn.

Jeg har ikke tid til å ta med detaljene, men de er svært lærerike. I De Forente Stater har det virkelig skjedd en overgang fra gullalder til blyalder. For en stor del av befolkningen har inntektene stagnert eller gått nedover - det gjelder trolig 70 prosent av befolkningen - i løpet av disse tjue årene med 'eventyrøkonomi'. Bildet blir betydelig verre om man flytter blikket bort fra standardmålene og ser på den faktiske kostnaden, men det er det altså ikke tid til.

I tillegg vil spillereglene, slik de formuleres i Verdens Handelsorganisasjon, sannsynligvis forsterke disse virkningene. Alle som er fortrolig med økonomisk historie kan se akkurat hva som foregår. Reglene til Verdens Handelsorganisasjon forbyr uttrykkelig å sette i verk slike tiltak som nettopp ble brukt av alle de rike landene - England, USA, Japan og de andre - for å oppnå dagens utviklingsnivå. De gir også uovertruffen beskyttelse for de rike, inkludert patentbestemmelser som hindrer fornyelse og vekst på nye områder, og tillater konsernene å samle enorme profitter gjennom monopol-prising av produkter som ofte er utviklet med betydelige offentlige bidrag.

Om De Forente Stater var blitt tvunget, la oss si for to hundre år siden, til å godta dette regelverket, ville New England, der jeg bor, ha utnyttet sin relative fordel ved å eksportere fisk. De ville helt sikkert ikke produsert tekstiler, en produksjon som overlevde utelukkende på grunn av svært høye tollsatser for å stenge ute overlegne britiske produkter, tilsvarende for stål og annen industri, og slik fortsetter det like til våre dager, inkludert de ekstremt proteksjonistiske Reagan-årene. Forholdet mellom England og India er omtrent det samme inntil India endelig effektivt var blitt deindustrialisert gjennom en kombinasjon av tvungen liberalisme for taperen og høye beskyttelsesnivå og en mektig stat for vinnerne. Og slik har det skjedd over hele verden.

Bare se på de samfunnene som er utviklet - Europa, England og dets avleggere, De Forente Stater, Japan og noen av landene i Japans periferi. Det er de utviklede landene, og de er samtidig nesten nøyaktig de samme landene som var i stand til å motstå europeisk kolonisering og påtvunget liberalisme. Korrelasjonen er meget slående, og jeg vil tro den er velkjent for økonomihistorikere.

Jeg ønsker ikke å antyde at utsiktene er helt og holdent dystre. Vi er ikke nødt til å bevise at en art er en biologisk feil. Det har funnet sted en meget lovende utvikling de siste tiårene. En av dem er framveksten, blant befolkningen som helhet, av en kultur som setter menneskeretter høyt, en tendens som har akselerert meget raskt fra 1960-tallet, da den sosiale uroen den gang hadde en betydelig siviliserende virkning på mange felt. Et betydningsfullt trekk har vært den sterkt økte bevissthet om borgerlige retter og menneskeretter, inkludert retter for minoriteter, for kvinner, og for framtidige generasjoner. Dette er drivkraften for miljøbevegelsen som er blitt en betydningsfull kraft de siste desenniene. Bevegelsen for menneskelig utvikling, som spesielt Amartya Sen and Mahbub ul-Haq tok initiativ til, og som mine Lakdawala-forelesninger er tilegnet, er en manifestasjon av det.

I den moderne historiens løp har det skjedd meget viktige framganger i menneskeretter og demokratisk kontroll i det minste på enkelte av livets områder. Disse har svært sjelden vært gaver fra opplyste ledere. De har typisk blitt påtvunget stater og andre maktsentra gjennom folkelig kamp. En optimist kan hevde, kanskje realistisk, at historien avdekker en dypere verdsetting av menneskeretter, og en utvidet anvendelse av dem, ikke uten alvorlige tilbakeslag, men tendensen er uansett reell. Og disse temaene holdes livlig i hevd i dag. De skadelige virkningene av konsernglobaliseringen har ført til folkelige masseprotester og aktivisme i landene i sør i mange tiår nå, med tilslutning fra viktige samfunnslag i de rike industrialiserte samfunnene de siste par årene, og allianser er blitt utformet på grasrotnivå. Dette er en imponerende utvikling. Den bærer i seg mange muligheter og løfter, og de har hatt en virkning på språkbruken, og enkelte ganger på selve politikken, til de internasjonale finansinstitusjonene, til konsernene, og i den allmenne diskusjonen. Den har i det minste hatt en hemmende virkning på statlig voldsutøvelse, selv om den ikke har noen stor likhet med den menneskerettsrevolusjonen som intellektuelle har proklamert i Vesten. Disse utviklingstrekkene kan vise seg svært viktige om framdriften kan holdes ved like på måter som styrker båndene av sympati, solidaritet og samhandling som er under utvikling. Og jeg tror det er rimelig å si at framtidene for vår truete art kan avgjøres i ikke liten grad av hvordan disse folkelige kreftene utvikler seg. [lang applaus fra salen].

[Oversatt av Helge Hasselgreen og Knut Rognes]