Av Amira Hass

Så helt naturlig det er at 40 000 personer utsettes for et fullstendig portforbud i mer enn en måned i Hebrons Gamle By for å beskytte livet og trivselen til 500 jøder. Så helt naturlig det er at nesten ingen israelere nevner dette forhold, eller for den saks skyld ikke kjenner til det. Så helt naturlig det er at 34 skoler for tusener av palestinske barn stenges i mer enn en måned og at elevene dag og natt holdes innesperret og kveles i overfylte hjem, mens barna til naboene - altså de jødiske naboene - fritt kan streife omkring i gatene blant og sammen med de israelske soldatene som er stasjonert der. Så helt naturlig det er at en palestinsk mor må tigge og be en israelsk soldat om lov til å snike seg gjennom de smale passasjene mellom markedsbodene for å få fatt i medisin til sine astmatiske barn eller brød til familien. (Noen ganger har israelske soldater karakterstyrke til ikke å adlyde ordre, men i det store og hele, når soldatene kommer opp i slike situasjoner, beordrer de kvinnen til å vende tilbake til sitt hjem.

Så helt lett det er å forstå at Israels militærstyrker tar kontroll over et stadig økende antall hustak over hjemmene til palestinerne i Hebrons Gamle By og at israelske soldater som har gått i stilling på hustakene fra tid til annen åpner ild mot andre palestinere, mens settlerne på gatene nedenfor fritt kan demonstrere om og om igjen hvem som er sjef, på bekostning av frontrutene, vinduene og dekkene på palestinernes parkerte biler. Så helt naturlig det er at et muslimsk bønnested som Ibrahim-moskeen blir stengt og skiltet "adgang forbudt" for tusener av muslimske troende.

Så lett som portforbudet er blitt effektuert i Hebron og så lett portforbudet er blitt oppfattet som en helt naturlig foreteelse er ikke et resultat av de siste ukers hendelser. (For øvrig er innbyggerne i landsbyen Hawara også blitt utsatt for portforbud; deres portforbud ble iverksatt for mer enn tre uker siden. Den jødiske bosettingen Yitzhar ligger rett ved siden av og ble bygget på land som tilhører landsbyen.)

Etter massakren som ble utført av Baruch Goldstein i Ibrahim-moskeen, også kjent som Patriarkenes Grav, var det palestinerne som ble straffet, og straffen tok form av portforbud, grensestengninger, "tilbaketrekning", avsperring av hele gater, og kontinuerlig, fiendtlig innstilt overvåking av israelske militære og politioffiserer. Og det var enda en straff som ble lagt på palestinerne: økonomisk katastrofe.

Men Hebron er bare et mikrokosmos, en illustrasjon av det generelle bildet. Det langvarige portforbudet pålagt Hebron og måten portforbudet er blitt akseptert på i israelske øyne som den naturligste ting av verden, framviser, som i et nøtteskall, både hele historien om Israelsk okkupasjon av palestinsk land i sin alminnelighet, og essensen i den type tenkning som har fått gro fram i skyggen av en åpenbar militær overlegenhet. Portforbudet i Hebron og lettheten som den ble satt i verk med med illustrerer bare hele historien om diskriminering og ødeleggelse som palestinerne har lidd for Israels hånd - en historie som aldri tar slutt og som startet så langt tilbake som i Oslo-æraen og i perioden med den såkalte "fredsprosessen".

Jøder bor i Hebron i dag enten på grunn av "historisk rett" eller fordi de kan vise fram bevis for jødisk eierskap av en gitt eiendom i en ikke altfor fjern fortid. Det er så helt naturlig at jøder skal kunne bosette seg hvor de vil i Landet Israel - på begge sider av den grønne linjen. Det er så helt naturlig at en jøde født i Tel Aviv skal kunne flytte til Hebron eller til Yizhar. Og det er så helt naturlig at palestinere ikke kan nyte denne rett og ikke kan flytte til Tel Aviv eller Haifa - selv om familiene deres eier land eller hus der.

Det er så helt naturlig at Israel, helt til denne dag, utvikler og utvider det jødiske samfunnet i Hebron, på samme måte som de utvikler alle jødiske bosettinger i de okkuperte områdene. Og det er så helt naturlig at palestinere, helt til denne dag, må finne seg i at forskjellige begrensinger legges på enhver plan om utvikling for deres eget samfunn, fordi mesteparten av landområdene på Vestbredden - som er deres primære landreserve - er under israelsk administrativ kontroll. Nei, palestinerne trenger ikke så mye beinplass som israelere gjør.

Det er så helt naturlig at palestinere, innenfor systemet med grensestengninger som ble iverksatt i 1991 og som har fortsatt helt til denne dag, må få tillatelse fra israelske myndigheter for å reise til Øst-Jerusalem eller Gazastripen (bare et fåtall av søkerne får innvilget søknaden). På den annen side kan jøder fritt reise fra Vestbredden til Israel og tilbake igjen og bruke de flotte veiene som er blitt bygget på land ekspropriert fra palestinske landsbyer.

Om sommeren kan det gå dager, til og med uker uten at det er rennende vann i kranene i palestinske hjem. På den annen side opplever ikke palestinernes jødiske naboer, enten de bor i Hebrons Gamle By eller i den jødiske bosetting Kiryat Arba, noen problemer eller mangler overhodet hva angår vannforsyningen.

Den samme situasjonen foreligger i mange palestinske samfunn over hele Vestbredden: mens palestinerne ikke har vann, nyter innbyggerne i de jødiske bosettingene synet av grønne gressplener. Grunnen er at Israel i virkeligheten ensidig har bestemt hvor mye vann palestinerne har anledning til å bruke - det vil si, en kvote for bruk av vannressurser som er forutsatt å være tilgjengelige i fellesskap for både israelere og palestinere i landet som de deler.

Dette er en histoire som må fortelles om og om igjen - helt til man når et punkt hvor man ikke orker mer - fordi den beskriver en situasjon som er så selvsagt i israeleres øyne at de ikke kan se at det foreligger et problem i det hele tatt. Så helt enkelt det er å se på palestineresom et voldelig og grusomt folkeslag og se bort fra grusomhetene som har samlet seg opp over 33 lange år og som i denne lange perioden har vært rettet mot et helt folk. Det er den type grusomhet som er kjennetegnet på ethvert okkupasjonsregime. Det er en grusomhet som ble forsterket under Oslo-årene på grunn av kontrasten mellom de fine ordene om en "fredsprosess" og virkeligheten.

Portforbudet i Hebron og det faktum at dette portforbudet blir sett på som den naturligste ting av verden av det israelske samfunn gjenspeiler den forvridde tenkningen som har utviklet seg i israelernes sinn i løpet av Oslo-årene. I henhold til denne forkvaklete tenkemåte ville palestinerne akseptere en sameksistens der de sto på ulik fot vis-a-vis israelerne og der de ble rangert som personer som hadd rett til mindre, mye mindre, enn jødene. Men det viste seg at palestinerne ikke var villig til leve under en slik ordning.

Den nye intifadaen, som oppviser trekkene til både en folkelig og en kvasi-militær oppstand, er det siste forsøket på å holde et speil opp i ansiktet på israelere og å fortelle dem: "Se godt på dere selv og se hvor rasistiske dere er blitt".