Knut Rognes

I forbindelse med den pågående Darwin-oppmerksomhet er Nils Chr. Stenseth (professor i biologi ved Universitet i Oslo) ute og rir på sin kjepphest - det naturlige utvalg - nok en gang (Dagbladet 4.9). Denne gangen fordi skoleverkets læreplaner i følge Stenseth ikke gir Darwin tilstrekkelig oppmerksomhet. Det forenkles i stor stil: "det naturlige utvalg representer en materialistisk forklaring på livet og la grunnlaget for å forstå hvordan liv kan oppstå ...", "[a]rtene gjennomgår hele tiden en dynamisk forandring og er ikke statiske", det "er denne dynamiske foranderlighet som med tiden leder til opprinnelse av nye arter". For Gud vet hvilken gang i moderne kulturhistorie setter han sentensen "vi stammer fra apene" opp mot "vi er skapt i Guds bilde" og anfører at "det er den darwinistiske skapelsesberetning som er den vitenskapelig korrrekte".

Jeg har alltid lært at vitenskapen ikke gir korrekte svar. Der er det ingen ting som er sant eller galt. Vitenskapen generer snarere hypoteser som står seg mer eller mindre bra mot forsøk på falsifikasjon. I den grad en hypotese ikke er falsifisert, kan en maksimalt håpe på et det er den forklaringen vi kan ha mest tillit til på bakgrunn av de empiriske data som i øyeblikket er skaffet til veie. Det kan også være at hypotesen ikke er falsifiserbar - teoretisk eller praktisk. Det er mulig at Darwins seleksjonsteori dypest sett er av den typen.

Teorien om det naturlige utvalg kommer i to varianter: I den ene henviser man til det naturlige utvalg fordi man vil forklare en viss tingenes tilstand. Fordi alt som eksisterer på en eller annen måte har overlevd alt som ikke eksisterer, må de best tilpassete ha overlevd og de best tilpassete er - tenk det - de som overlever. Denne typen forklaring er for god til å være sann - status quo blir det uunngåelige og trivielle resultatet av seleksjonen. Denne variant er selvsagt ikke falsifiserbar og fortjener ikke nærmere oppmerksomhet.

Den andre variant er mer forseggjort og forutsetter minst tre ting: at det stadig forekommer rikelig variasjon i utformingen av anatomiske og andre egenskaper, at de samme variasjoner er arvelige og at variasjonene er tilfeldige. Det naturlige utvalg kommer da inn som en agens som velger ut de varianter som har den høyeste reproduksjonstakten over tid. I tillegg kommer fjerde punkt: for at en delpopulasjon skal kunne resultere i en ny art må denne antakelig ha levd atskilt fra andre delpopulasjoner over lang tid.

Det er ikke gitt at seleksjonen er den viktigste faktor av disse. Hvis variasjonen (som i siste instans skyldes mutasjoner) ikke er særlig stor -- eller ikke-eksisterende -- må slike begrensninger - Darwin kalte dem "laws of growth" få en god del av æren. (Det er ikke så merkelig at du kommer ut med en hamburger og pommes frites fra MacDonald's). Allerede tilstedeværende trekk legger altså store begrensninger på hvilke variasjonsmuligheter som er forenlige med en normal utvikling. Et reinsdyr kan f.eks. aldri få en femfingret gripehånd, eller store gnagertenner i overmunnen. Et bjørketre ikke tulipanblomster osv. Hvis seleksjonen etter som tiden går velger ut ulike varianter vil den snarere virke stabiliserende.

For mange biologer er teorien om det naturlige utvalg av helt perifer interesse, og de lytter til seleksjonistenes "just so stories" med stor morskap. De tilhører en annen tradisjon innen biologifaget enn den funksjonalistiske/seleksjonistiske. De er mer interessert i strukturer for sin egen skyld og arbeider først og fremst med å identifisere og sammenlikne strukturer som "er det samme" i ulike organismer. Vi kan kalle disse biologene for strukturalister. Mange av dem er systematikere, dvs de arbeider med å beskrive, navngi og klassifisere arter. (Forøvrig en utdøende biologisk profesjon). Stenseth beklager at "Darwin og hans innsikt nesten" betraktes som en fotnote eller en kuriositet på linje med andre kuriositeter. Jeg - som hverken er funksjonalist eller adaptasjonist - synes ikke Stenseth har så mye å klage over siden lærebøkene svulmer over av funksjonalistiske hensiktsmessighetsforklaringer på forekomsten av nesten enhver tenkelig egenskap, i beste Hans Chr. Alsvik-stil. Mange biologer har hevdet at det var Darwin som reddet teleologien (den religiøse forestillingen om at alt i naturen tjener et formål) for teologene.

Jeg savner andre begrep i læreplanene, begrep som er mye mer fundamentale for forståelsen av menneskets og andre organismers slektsskap. Hvor står det i læreplanen om homologier, et begrep særlig klargjort av Darwins samtidige, den komparative anatom Richard Owen? Hvor står det om synapomorfier - likhet i avledete bygningstrekk - et begrep innført av den tyske insektforsker Willi Hennig i verker på 1950-tallet? Hvor står det om monofyletisk gruppe? Disse begrep har først i den seneste tid nådd Universitet i Oslo som noe annet en kuriositeter, uten tvil et resultat av den sterke dominans av ny-darwinistiske seleksjonister i miljøet der. Hennig hevder at bare felles besittelse av avledete (altså ikke primitive) trekk kan gi holdepunkt for å betrakte besitterne som en naturlig slektsskapsgruppe (dvs en monofyletisk gruppe).

Det merkelige - og fascinerende - er at robuste klassifikasjoner av organismer synes å være uavhengig av teorier om det naturlige utvalg eller andre teorier om evolusjonære prosesser i det hele tatt. Våre klassifikasjoner - det vil si slektsskapstrær - er kun basert på tanker om homologier, dvs sammenliknende studier av bygningstrekk (i vid forstand). DNA-trådene selv kan betraktes som en tilsvarende kilde til informasjon, i det hver enkelt plass på DNA-trådens rekkefølge av baser bare kan ha fire forskjellige egenskaper (nitrogenbasene adenin, thymin, cytosin eller guanin). Noen naturlige slektsskapsgrupper støter man på som man sparker borti et bordbein. Carl von Linné levde hundre år før Darwin, men det var han som først etablerte slektsskapsgruppen Primater. I den samlet og navnga han mennesket, sjimpanse og en del andre aper på grunnlag av visse bygningstrekk. Linne så selvsagt ingen motsetning mellom dette og hans lovprising av skaperverket ("O Jehova - Quam ampla sunt tua opera! Quam sapienter ea fecisti! Quam plena est terra possessione tua!"). Dette gjorde Linné uten noen teori om det naturlige utvalg. Enda bedre: hans klassifikasjon er hittil ikke falsifisert.

Mange andre grupper som Linné etablerte har motstått tidens tann i samme grad. For eksempel er det ingen som har greidd å finne karaktertrekk som skulle kunne tas til inntekt for at fluer og mygg (Diptera) ikke utgjør en samlet slektsskapsgruppe, dvs ingen har påstått at noen fluer eller mygg skulle være nærmere beslektet med andre insekter (de har to og ikke fire vinger som andre insekter - et eksempel på et avledet trekk, dvs en synapomorfi). Linné er også ute av læreplanene nå. Det skyldes nok at det var han som fikk noen av oss gamle til å telle støvbærere, og støvbærerantall har, som vi alle vet, ikke lenger noen legitim plass i moderne politisk korrekt biologiundervisning.

Kladistikk er navnet på denne moderne klassifikasjonsteori. Det er en metode som i dag er fullstendig enerådende når det gjelder å analysere slektsskapsforhold mellom alle typer organismer. Den gjør bruk av dataprogrammer og anvender alle komparative data som en kan komme over. Den har ganske få forutsetninger: at egenskaper er arvelige, at homologier kan identifiseres - iallfall forsøksvis, og at organismer nedstammer fra andre organismer - altså at det foregår en hierarkisk evolusjon. Vi bør merke oss at teorien om evolusjon er mye eldre enn Darwins teori om det naturlige utvalg, selv om Darwin urettmessig har fått æren også for evolusjonstanken. Men det aller viktigste er at kladistikken er helt indifferent til teorien om det naturlige utvalg.

Slektskapsforhold - eksemplifisert ved utsagnet om at vi er nært i slekt med apene - etableres altså vitenskapelig uten henvisning til teorien om det naturlig utvalg. Jeg vil derfor konkludere med at (1) Stenseth tar feil når han hevder at det er teorien om det naturlige utvalg (dvs den darwinistiske evolusjonslæren) som faktisk har gitt forklaringen på hvor vi mennesker kommer fra (siden Linné kjenner vi våre nærmeste slektninger), og (2) teorien om det naturlige utvalg hjelper oss ikke når det gjelder klassifikasjon av organismer.

Til Avisartikler

Til hjemmesiden