Botemiddel mot terrorisme

Av Michael Albert

Selv om Bush og hans like som ventelig er prøver å bruke katastrofen til å få fart på sin reaksjonære dagsorden på så mange områder som de kan, fra undertrykkende lovgivning om avlytting til militær ekspansjon og til og med skattepolitikk – er det sant, og vi må se i øynene at mange borgere er i voldelig lune og foreslår alle slags handlinger rettet mot sivile. Så mange at det føles overveldende.

Men hvor mange amerikanske borgere som nå tilrår bombing er klar over at folket i Afghanistan allerede befinner seg i et forferdelig, krigsherjet land som praktisk talt ligger i ruiner etter krigen mot Russland? Hvor mange forstår at sult, faren for hungersnød for Afghanistan er så stor at et feiltrinn nå, for eksempel å hindre all matvarehjelp utenfra, selv uten bomber – kan forårsake at ikke tusener men millioner av uskyldige dør av sult? Det er ikke mange amerikanere, tipper jeg. Hvor mange vil holde fast på sitt standpunkt om gjengjeldelse når den informasjonen formidles? Når det blir åpenbart at gjengjeldelse ved å angripe sivile nettopp er terrorisme, at å angripe sivile av politiske grunner nettopp er terrorisme, hvor mange vil da fortsatt ønske krig mot tilfeldige mål, og være terrorist? Man undres på hvor mange av de som jobbet der flyene traff i New York by som ville ha ønsket militær ødeleggelse rettet mot uskyldige sivile i et annet land. Ikke mange, kanskje ingen, vil jeg gjette.

Men enda mer lovende er det at selv i øyeblikkets store smerte og sorg, selv i en situasjon med nasjonal mobilisering, selv når alle offentlige påvirkningskanaler roper på krig, selv før det har blitt mulig å gå i rette med mediegalskap og regjeringsmanipulasjoner med gode argumenter og vitnesbyrd, selv nå er det mange, kanskje de fleste, som i det minste lurer litt på klokskapen i Bushs holdning, og endog vurderer slike unevnelige konklusjoner som at botemidlet mot terrorisme ikke er mer og kraftigere terrorisme, og at botemidlet mot fanatisme ikke er å sette til side borgerretter.

Jeg tror at det blant mange aktivister kan spores en svært forståelig tendens til å se den svære bølgen av nasjonalisme og å bli pessimistisk utover det som er begrunnet i fakta. Ja, hendingene har selvsagt hatt en forferdelig virkning umiddelbart. Og ja, Bush og andres hyklerske vilje til å utnytte smerten til å øke lidelsen på ulike måter, lamslår og skremmer. Men det er oppmuntrende tegn også – ikke bare i humaniteten man ser i de massive uttrykk for sympati, men også i motstanden mot rasehat mot arabere, en motstand som oppsto like raskt og kanskje dypere enn motsatsen, og i at det omtrent umiddelbart framkom både fornuft og aktivisme i forhold til utsiktene til krig.

Således ønsker jeg å dele med dere informasjon fra en melding fra Portland Oregon. Brevskriveren forteller at:

"I dag hadde vi en antikrigsdemonstrasjon i Portland. Som så mange av dere har gitt uttrykk for har også jeg følt at vi går mot mørke tider for aktivisme, og ikke mindre for radikal politikk. Men Portland har opplevd en god del aktivisme i det siste – store begivenheter (mer enn 1500 i årets 1. mai-demonstrasjon, som bystyret søkte om tillatelse til fordi de som organiserte nekte å søke, og bystyret ikke ville arrestere alle sammen), og små (40 radikale aktivister og fagforeningskamerater som blokkerte havnen i Portland og forsinket lossingen av et italiensk skip i protest mot politiets herjinger ved G8-møtet, en rad av streikevakter som lossearbeiderne nektet å passere, og det utløste liknende aksjoner langs skipets rute langs vestkysten).

Alt dette forteller jeg for sammenhengens skyld, fordi jeg regner at klimaet er litt ’bedre’ her for den slags aktivisme enn i mange andre lokalsamfunn i landet.

Når det er sagt: dette var den største demonstrasjonen som har vært i Portland siden Golfkrigen! De som organiserte fikk gjort en grundig opptelling da vi gikk langs en trang passasje, og det var minst 2600 mennesker til stede for å gå mot det uopphørlige bråket fra krigstrommene.

Ingen kunne tro det de så. Alle (fremmede jeg snakket med, bekjente jeg snakket med) hadde følt seg svært isolert og hadde inntatt en dyster holdning om framtiden for ’venstre’.

Vi marsjerte i gatene uten tillatelse, en rute på over 12 kvartaler. Vi så ikke snurten av politiet. Det ga oss litt problemer, for de pleier å være til god hjelp med å kontrollere trafikken. Jaja, vi klarte oss fint også på det området uten dem , på tross av noen få rasende bilister. :-)

2600 er jo ikke nok til å stoppe en overhengende krig, men det er mye mer enn noen hadde ventet. Alt er ikke tapt. La oss ikke la de dystre perspektivene i øyeblikket (høyst forståelig når vi ser hvordan samtykke produseres foran øynene våre, i topphastighet), la ikke den dysterheten gjøre vår meget rasjonelle frykt til en selvoppfyllende spådom.

Deretter gikk jeg til en ’minnestund’ som ble arrangert av ’Kristen Koalisjon. :-( Den ble holdt på den store ’offentlige’ plassen i byen (halvprivat eid og drevet). Der var det litt færre til stede. Den kristne høyresidens ufyselige retorikk var tonet ned, men ikke mye. Men tross alt var den tonet ned. Vi var til stede først og fremst i tilfelle det ble nødvendig å beskytte noen ofre for den rasismen som sydet under overflaten.

Jeg sto midt i et hav av amerikanske flagg, med ’oppildnende’ versjoner av store patriotiske sanger, og jeg holdt en plakat der det sto: ’Jingoisme skader USA’. Jeg kom opp i noen interessante samtaler med folk som ønsket å vite hva ordet betydde. Jeg beskrev det som en form for retorikk som bruker sjåvinistisk patriotisme for å rettferdiggjøre en arrogant og krigersk utenrikspolitikk. Noen nikket og gikk videre, men mange ble igjen for å diskutere, noe mine venner og jeg gjorde med glede. :-) Er du litt omtenksom kan du få ledet folk inn på CIAs aktiviteter for å styrte demokratiske regjeringer, å sette inn autoritære regimer som for eksempel Taliban og å skape folk som selveste Osama bin Laden.

Jeg kunne ikke tro mine egne ører! Hvem vet om vi utrettet noe. Uansett er ikke bildet nødvendigvis ensidig dystert – la oss komme oss ut igjen og være synlige, nå!"

Dette brevet fikk jeg uten en returadresse. Men her er svaret mitt: Ja du gjorde noe. Du gjorde nøyaktig de vi alle bør gjøre. Du gikk ut og arbeidet for fred og rettferdighet, og du gjorde det uten frykt og uten arroganse, og uten å være forutintatt. Og du viste i denne prosessen hvilke muligheter slikt arbeid har.

[Oversatt av Helge Hasselgreen fra originalen med titel " Perceiving the Situation"] [Klassekampen 20. sept. 2001]