Til kumøkkens pris

 

Av Vandana Shiva

 

I India tilber vi kumøkk som Lakshimi, rikdommens gudinne. Gobur-dhan puja er bokstavelig tilbedelsen av gobur (kumøkk) dhan (rikdom).

 

Kumøkk hylles fordi det er kilden til fornyelse av jordas fruktbarhet, og derfor menneskesamfunnets bærekraft. Kua er gjort til et hellig dyr i India fordi det er en nøkkelart for agro-økosystemer – det er en nøkkel til landbrukets bærekraft.

 

Da Monsanto og talsmenn for bioteknologiindustrien, som utga seg  som ’bønder’, ga meg kumøkk på verdenstoppmøtet for bærekraftig utvikling (WSSD) i  Johannesburg, tok jeg imot deres ’pris’ som en hyllest til organisk gårdsdrift og bærekraftig landbruk.

 

Småbrukersamlingen på WSSD, med småbrukere fra hele Afrika, forkastet genetisk modifiserte organismer og kjemikalier, og forpliktet seg til organisk gårdsdrift, og til forsvar for bøndenes rettigheter. De velger fritt mellom frø som de kan ta vare på, og teknologi som er bærekraftig. Bondeorganisasjonene i India og Afrika sier ’nei’ til genetisk modifiserte (GM) organismer på grunnlag av sin frihet til å velge å være organisk, som betyr å holde seg fri for den genetiske forurensningen som er resultatet av GM-avlinger. Genetisk forurensning fratar bøndene deres frihet til å være GM-frie. Patenter og rett til intellektuell eiendom fratar bøndene deres frihet til å ta vare på, bytte og utvikle frø. Bøndene behandles som ’tyver’ og ’kriminelle’ fordi de utøver sine retter som bønder. Det verste eksempelet er det til Parcy Schmeiser som fikk sine rapsåkre forurenset av Monsantos GM.-raps, og så ble saksøkt for ’tyveri’ av gener. Det er derfor de av oss som driver organisk gårdsbruk og som ønsker å bevare vår frihet til å drive, og krever vår rett som bønder, motsetter oss de uansvarlige konsernene som prøver å eie livet på jorda, også frøene, som forurenser våre avlinger og maten vår, og som har total kontroll over jordbruk og bønder.

 

GM-frø og kjemikalier truer bøndenes evne til å overleve, truer forbrukerhelsen, og truer miljøet. Bønder i Punjab og Andhra Pradesh begår selvmord fordi de dyre frøene og kjemikaliene fra storselskap som Monsanto/Mahyco har styrtet dem ut i en bunnløs og uopprettelig gjeld.

 

Påstandene til Monsanto og deres forsvarere som Swaminathan Iyer (som kalte meg en ”grønn morder”) i ’Times of India’ fordi jeg praktiserer og tilrår organisk jordbruk), om at GM kan brødfø verden er helt og holdent falske. Monsantos Bt bomull har falt igjennom over hele India i sitt første kommersielle år. I Khargone i Madhya Pradesh er Bt en total fiasko, og bøndene krever erstatning. I Maharastra har Bt-avlingen sviktet på 30 000 hektar, og bøndene krever en erstatning på 5 milliarder rupier. I Gujarat, Bhavnagar, Surendranagar og Rajkot er Bt-bomullen ødelagt av det insektet som skal kontrolleres av det toksinproduserende Bt-genet som er manipulert inn i bomullen. Den genetisk manipulerte Bt-bomullen er ikke et mirakel, det er en svindel overfor bøndene.

 

I Rajasthan gir hybridkornet som Monsanto hevder vil gi 2,5 til 6 tonn pr. hektar, bare rundt 200 kg per hektar. Men det krever intensiv vanning og kjemikaliebruk, og forverrer dermed tørken og hungersnøden.

 

De psevdovitenskapelige påstandene til uansvarlige bioteknologikonserner som Monsanto dreper våre bønder, vårt jordbruk og vårt biologiske mangfold.

 

Organisk jordbruk øker gårdsproduksjonen to til tre ganger, øker bøndenes inntekter, og beskytter folkehelsen og miljøet. Derfor utpekte Time Magazine Navdanya som en pioner for et nytt århundre, og sa at ”I hvert fall i India setter Navdanya en økovennlig standard som agro-industrien må bevise de kan slå. Utfordringen for genmodifiseringsindustrien er å lage frø som er tilpasset spesielle lokale forhold, slik at bøndene kan klare seg med mindre, ikke mer bruk av kjemikaler”. (Time, Aug 26, 2002, "Seeds of self Reliance, p 36)

 

Monsanto og deres lobbyister høster profitt på å selge og reklamere for giftig frø og konsernkontroll. Bevegelser som Navdanya hyller biologisk mangfold, frihet for bøndene, og kumøkk. Konsernene og deres talspersoner blir desperate fordi folk gjennomskuer deres løgner og bedrag. Når organisk jordbruk er på frammarsj verden over, og genmanipuleringens og kjemimanipuleringens fiasko og mangel på bærekraft blir åpenbar, blir kjemikonsernenes lobby desperat. Jeg betrakter deres personangrep på meg som et symptom på desperasjonen som kommer av at det ikke bærekraftige storindustrielle jordbruket mislykkes i å få bukt med sult eller bedre utkommet til bøndene. Bærekraftige systemer vokser fordi de tilbyr reelle løsninger på sult- og fattigdomskrisen. Og kumøkk, biomasse og biologisk mangfold utgjør kjernen i bærekraftig utvikling, og er det ikkevoldelige  organiske alternativet til genmanipulering og kjemikalier.

 

Økologisk har kua stått sentralt for indisk sivilisasjon. Både materielt og begrepsmessig har indisk jordbruk bygget sin bærekraft på å opprettholde kuas integritet ved å betrakte den som ukrenkelig og hellig; ved å se på den som opphav til framgangen for matsystemer. Integrasjonen mellom husdyrhold og jordbruk har vært hemmeligheten ved bærekraftig jordbruk. Husdyr utfører en avgjørende funksjon i næringskjeden ved å forvandle organisk materiale til en form som lett kan utnyttes av planter. Som K.M. Munshi, Indias første landbruksminister etter uavhengigheten, sa: ”Moder ku og Nandien tilbes ikke forgjeves. De er opprinnelsen til å berike jorda – naturens store forvandlere av land – de som skaffer organisk materiale som etter behandling blir næring av den største betydning. I India har tradisjon, religiøse følelser og økonomiske behov forsøkt å opprettholde en kvegbestand som er stor nok til å opprettholde denne syklusen, bare vi er klar over den”.

 

For et århundre siden skrev Sir Alfred Howard, far til moderne bærekraftige jordbruk, i sin klassiker, ’Et landbrukstestamente’ at ”I landbruket i Asia befinner vi oss ansikt til ansikt med et system av småbruksdrift som i alt vesentlig raskt blir stabilt. Det som skjer i dag på de små markene i India og Kina skjedde også for mange århundrer siden. Landbrukspraksisen i Orienten har oppfylt den strengeste test – den er nesten like permanent som urskogen, prærien eller havet.

 

Howard identifiserte prinsippene for bærekraftig landbruk som det som gir fornybarhet, slik man ser i urskogen. Landbrukstestamentet er en fortegnelse over praksis som har opprettholdt Indias fruktbarhet i århundrer. Historiske opptegnelser antyder at elveslammet på slettene ved Ganges har gitt rimelige avlinger år etter år, uten å få redusert fruktbarhet. I følge Howard har dette vært mulig fordi det er oppnådd en perfekt balanse mellom gjødslingsbehovene til avlingene som høstes og de naturlige prosessene som gjenvinner fruktbarheten. Bevaringen av jordas fruktbarhet oppnås gjennom en kombinasjon av vekselbruk og nitrogenfikserende planter, en balanse mellom husdyr og avlinger, grunn og lett pløying, og organisk gjødsling.

 

Derfor organiserer vi Howards Minneforelesning 2. oktober til minne om India som kilden til ikkevoldelig, bærekraftig landbruk. Årets forelesning ble holdt av Fukuoka, den japanske landbrukstenkeren, og møteleder var dr. Tewolde Egziabher, den etiopiske miljøvernministeren som har ledet FNs biosikkerhetsforhandlinger.

 

Howard fant hos Indias bønder en kunnskap om jordbruk som var langt mer avansert enn i Vesten. Han erkjente hemmeligheten ved Indias bærekraftige bruk av land: tilbakeføring av organisk materiale og humus til jorda. En balanse mellom husdyr og avlinger ble alltid gjennomført for å opprettholde næringssyklusen og tilbakeføre organisk materiale til jorda. Metoden med blandede avlinger er en del av tilpasningen til naturen, der kornavlinger som hirse, hvete, bygg og mais blandes med linser, som gir næring og bedre resultat enn monokulturer; Howard bemerker: ”Her har vi enda et eksempel der småbrukerne i Østen har forutsett, og tatt konsekvensen av, løsningen på ett av de problemene som vestlig vitenskap så vidt begynner å erkjenne.”

 

Bevaring av biologisk mangfold, og organisk landbruk øker mathøsten med 200-300%. Intensivering av biologisk mangfold snarere enn intensivering av kjemikalier er veien å gå for indisk landbruk. Organisk jordbruk er nødvendig for å øke matproduksjonen og styrke matvaresikkerheten, bevare naturressurser – jord, vann, biologisk mangfold, bedre bøndenes inntekter og velvære, beskytte inntektsmulighetene på landsbygda, og hindre selvmord på gårdene på grunn av gjeld. Det gir frihet fra gjeld, dominans og sykdom.

 

Konsernene skaper fattigdom ved å flytte den inntekten småbrukerne får gjennom hardt arbeid over til frø- og pesticidindustrien.   De nye frøene er både dyre og økologisk sårbare for smittestoffer og sykdommer. Det igjen fører til mer avlingssvikt og større bruk av kjemikalier. Dette er drapsteknologi som er uønsket og unødvendig.

 

Konsernenes kapring av landbruket er basert på pseudovitenskap og usanne påstander. De voldelige teknologiene bak genmanipulering og giftige pesticider, og den uhederlige, forførende reklamen for disse fattigdomsfremmende, kapitalintensive og ikke bærekraftige teknologiene fører til at våre bønder dør og vår økologiske sikkerhet og matsikkerhet ødelegges. Dette er primitive, grove og avdankede teknologier som er effektive til ødeleggelse, ikke til produksjon.

 

Framtidens landbruksteknologi må arbeide for folk, ikke for konserner, de må arbeide med naturen, ikke mot naturen. Om bønder og jordbruk skal få en framtid, må den være organisk. Verken planeten eller de fattige har råd til sløsingen, ineffektiviteten, lureriet, forurensningen og volden fra kjemikalier og genmanipulering.

 

[ZNet Commentary 15. november 2002

Oversatt av Helge Hasselgreen]