Slaget om Bagdad

11. april 03

av Stephen Shalom

http://www.zmag.org/content/showarticle.cfm?SectionID=40&ItemID=3440

Bagdads fall er blitt proklamert, selv om det fortsatt pågår kamper i deler av byen. Akkurat nå kan man ikke si hvor lenge motstanden vil fortsette. Historisk har det ofte vært situasjoner der fremmede okkupanter har slått store fiendtlige styrker, bare for så å oppleve år med kamper i beskjeden skala. Israelerne ble først ønsket velkommen i Sør-Libanon fordi de eliminerte en overveldende palestinsk tilstedeværelse. Men i nesten to tiår fortsatte motstanden og tapene, helt til Israel valgte å trekke ut troppene.

Militært sett bekrefter USAs relativt lette seier hvor beskjeden trussel Saddam Husseins regime utgjorde utenfor egne grenser. Mens Irak i 1990 hadde betydelige væpnede styrker, var det klart lenge før denne krigen begynte at det irakiske militæret ikke lenger var en betydelig makt, selv målt etter standarden i Midt-Østen. Bush-administrasjonens påstand at Saddam i 2003 var en fare for sine naboer ble ikke tatt alvorlig i regionen, og er nå vist å være grunnløs.

Til tross for Bushs stadige gjentakelse om at det ikke var tvil om at Irak hadde massive lagre med kjemiske og biologiske våpen, brukte de irakiske styrkene verken slike våpen eller forbudte raketter. Det ser faktisk ut til at den eneste gangen amerikansk/britiske tropper måtte bruke beskyttelsesdraktene sine var da de tok seg av liket av en som døde etter en episode med vennligsinnet ild, og da for å beskytte seg mot strålingen fra amerikansk ammunisjon av utarmet uran som Pentagon selvsagt hevder er helt uskadelig.

Ikke har det dukket opp noen skjulte lagre av irakiske forbudte våpen heller, til tross for mange opphetede medierapporter. Siden Iraks påståtte besittelse av bannlyste våpen var den offisielle begrunnelsen for krigen, er fraværet av dem temmelig pinlig for administrasjonen. Men selv om slike våpen blir funnet seinere (og bekreftet ikke bare av Pentagon, men også av uavhengige eksperter), vil ikke dette rettferdiggjøre krigen. Spørsmålet har aldri vært om Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, men om slike våpen utgjorde en betydelig og uavvendelig militær trussel mot andre nasjoner, en trussel som ikke kunne bli nøytralisert gjennom inspeksjonsprosessen.

Fjernsynsskjermene er fulle av jubelscener fra Bagdad over Saddams fall. Saddam var en brutal tyrann, og hans fall er kjærkomment. Men det ville være galt å tolke fjernsynsjubelen for vidt. Det er umulig å vite hvor representative de jublende massene er for befolkningen som helhet. Mange tusen som jubler i en by på flere millioner kan ikke være avgjørende, og vi kan gå ut fra at ingen kommer til å organisere motdemonstrasjoner, uansett synspunktene deres.

Spaltisten Thomas Friedman, som støtter krigen, skrev i New York Times 9. april at ”selv her i Sør-Irak, kjerneområdene for motstanden mot Saddam, er det ingen som gir de amerikanske soldatene stående ovasjoner. Applaus? Da jeg spurte oberstløytnant Richard Murphy, som er med i den amerikanske redningsoperasjonen, svarte han ærlig og uten omsvøp: ’Jeg har ikke oppdaget noen åpen fiendtlighet.’”

”Åpen fiendtlighet? Vi har gått fra å vente applaus til å være lettet over fravær av åpen fiendtlighet. Og vi har bare vært her 20 dager.”

Heller ikke sier jubelen oss noe om i hvilken grad folk som gleder seg over Saddams fall støttet krigen, Friedman spurte dr. Safaa Khalaf ved Umm Qasr-sykehuset hvorfor mottakelsen av amerikanske styrker var så avmålt; Khalaf svarte: ”Mange mennesker her har sønner som var soldater. De ble tvunget til å gå inn i hæren. Mange mistet sønnene sine: De er sinte på grunn av krigen. Etter krigen er det ikke vann, ikke mat, ikke elektrisitet…Vi har ikke hatt vaskevann og drikkevann på fem dager…”

Sammenliknet med teppebombingen under andre verdenskrig og de frie slippsonene i Vietnam har denne krigen spart sivile i meget høy grad. Men det har langt fra vært et humanitært prosjekt. De våpnene som har blitt brukt i denne krigen, og som har blitt fordømt av internasjonale menneskerettsgrupper, er ikke Saddams, men klasebombene som USA og Storbritannia bruker, som etterlater seg udetonerte småbomber som mulige landminer rettet mot sivilbefolkningen i måneder framover. Mangel på mat og vann, dårlig utstyrte og underbemannede sykehus fins overalt, og sykdommer spres i en befolkning som alt er svekket etter 12 år med sanksjoner pålagt av USA og Storbritannia. En amerikansk sersjant drepte en sivil kvinne i nærheten av en irakisk soldat. ”Beklager”, sa sersjanten. Men rypen sto i veien.”

Slike drap kan ikke skrives på noen få overivrige soldaters kappe. Likegyldighet er en politisk linje som godkjennes på høyeste hold. Da en amerikansk stridsvogn avfyrte en granat mot hotell Palestina i Bagdad, og drepte to utenlandske journalister, ble Pentagon-talsmenn spurt:

”Det meldes at en stridsvogn ble beskutt med lette våpen og kanskje rakettbaserte granater fra hotellet, selv om journalister sier at de ikke så tegn til det. Tror De at det er tilstrekkelig grunn for en stridsvogn til å fyre av en runde mot hotellet, der dere vet det befinner seg ubevæpnede journalister?”

Generalmajor Stanley McChrystal svarte at når soldater blir beskutt, ”uansett hvor nøyaktig de kan si hvor ilden kommer fra,” ”har de en iboende rett til selvforsvar.”

Og viseforsvarsminister Victoria Clarke, la til at ”en krigssone er et farlig sted. Særlig Bagdad… Og vi sa at det ikke er et trygt sted, dere burde ikke være der.” Men fem millioner innbyggere i Bagdad hadde selvsagt ikke noe valg om de ville være der eller ikke. Man kan bare håpe på at etter hvert som opprenskingsaksjonene pågår i Bagdad og andre steder i landet, vil ikke for mange andre sivile befinne seg på ”et farlig sted.”

Samtidig må det imidlertid erkjennes at irakernes heldige skjebne har en uheldig ettervirkning. Det at den amerikanske seieren kom relativt lett vil uten tvil styrke fanatikerne i Bush-administrasjonen til ytterligere aggressive handlinger rundt om i verden.

”Irak handler ikke bare om Irak”, forklarte en overordnet talsmann for administrasjonen. Og viseutenriksminister John Bolton har ved flere anledninger erklært at krigen mot Irak bør være et lærestykke for andre nasjoner med programmer for masseødeleggelsesvåpen. Bolton har rett, men leksen man lærer vil sannsynligvis være at bare masseødeleggelsesvåpen gir utsikter til å avskrekke et amerikansk ”forebyggende” angrep.

Man kan ikke være sikker på at militær avskrekking fra målstatene vil være nok til å hindre uendelige kriger igangsatt av Washington. Noe av ansvaret må den globale antikrigsbevegelsen ta.

Bevegelsen har vokst seg større og sterkere enn noensinne, selv om det ikke var nok til å stoppe krigen mot Irak. Men liksom Bush-administrasjonen ser på Irak som bare ett enkelt slag i anstrengelsene for å utvide USAs globale hegemoni, er vi i antikrigsbevegelsen nødt til å se på våre mislykte anstrengelser for å hindre Irak-krigen som bare ett slag i en større kamp for å endre USAs utenrikspolitikk. For å vinne trenger vi en bevegelse som er enda større og sterkere enn den er nå. Så i stedet for å fortvile over at vi ikke klarte å vinne denne tidlige kampen, må vi mangedoble våre anstrengelser for å kunne gå seirende ut av kampen på lang sikt.

(Znet-kommentar 11. april 03

Oversatt av Helge Hasselgreen)