Avvis nederlagsstemningen, organiser dere!

av Stephen R. Shalom og Michael Albert

At krigen har startet gjør ikke de siste måneders antikrigsprotester uten sidestykke ugyldige; heller ikke gir det grunnlag for å trappe ned anstrengelsene. Snarere tvert imot.

Kamp for endring må ikke være apokalyptisk. Oppgaven er jevnt og trutt å samle økende forpliktende støtte for å hindre USAs imperialistiske, antidemokratiske, ulovlige og umoralske angrep på forsvarsløse nasjoner i den tredje verden. Vi må holde fast ved vår avvisning av krigen mot Irak, mot Iran, mot Syria, mot Venezuela og mot Nord-Korea.

FBI har meldt at ”intensiteten og omfanget av motstanden mot en USA-ledet krig mot Saddam Hussein har vokst til et nivå som langt overstiger tilsvarende motstand som fantes i 1991.” (Wilgoren, NYT, 3/19/03). Vi har ikke forhindret denne krigen, men det er ikke hovedsaken når vi skal vurdere vår innsats. Hovedsaken er at vår innsats for å forhindre umoralske kriger vokser seg større og mer effektiv, og befinner seg på en vei – helt sikkert en lang vei – i retning av å ikke bare forhindre slike kriger, men også fjerne de institusjonelle årsakene.

Vi bør ikke bruke feile mål på vår innsats. Vi bør ikke rive et nederlag ut av seirens kjever.

Angrepet på Irak vil bli grufullt. Risikoen for innbyggerne der, og for folk over hele verden, vil være enorm. Men samtidig er framveksten av omfattende, samordnet og raskt voksende og modnende bevegelser mot krig og konsernglobalisering over hele verden mer enn bare løfterik, spennende og optimistisk. Det gir løfter om en ny verden.

Nå er det to supermakter i verden, sa New York Times til leserne sine, etter demonstrasjonene 15. februar.

På den ene siden er det USAs militærmaskin. på den andre siden er den internasjonale offentlige opinion.

Riktignok har dens siste ennå ikke hemmet den første. Men vi har behov for å forstå det store vi har oppnådd, og øke innsatsen. Vi bør ikke sørge over at vi ikke lyktes i å hindre krig, på en måte som innebærer at vi er i tilbakegang.

Objektiv oppsummering er bra, men nederlagsstemning vil redusere våre muligheter selv nå når utsiktene til seier aldri har vært nærmere.

Vi håper at de følgende spørsmål og svar vil hjelpe aktivister i å møte de vanskelige og kaotiske forholdene som vi vil møte i de nærmeste dager og uker.

(1) Hva er poenget med å demonstrere og organisere? Hvordan kan det gi seier? Når kan det gi seier?

Vi demonstrerer for å oppnå utfall som vi ønsker – det kan være høyere lønn, det kan være positiv diskriminering, det kan være en ny lov, eller det kan som i dette tilfellet være å hindre eller gjøre slutt på en grotesk krig.

Aktivisme vil ikke overbevise elitene på rasjonelt vis om at de må endre politisk kurs. Heller ikke vil aktivisme gripe hjertene deres og føre til en moralsk forvandling.

Aktivisme seirer når den skaper forhold der elitene som tar de avgjørende beslutningene føler at de ikke har annet valg enn å endre atferd. De endrer den når de finner ut at å fortsette ufortrødent, og ignorere folkelige krav, med risiko for at dette vil øke motstanden, er et verre handlingsvalg enn å ikke fortsette.

I denne situasjonen med krig i Irak, en påfølgende okkupasjon av Irak, og deretter krig mot andre ofre for USAs imperium, prøver USAs regjering – ”Ondskapens asen” – å endre reglene for internasjonal samhandling. De ønsker økt kontroll over oljen, og makten til å framforhandle og påtvinge utfall som den kontrollen gir mulighet til. De ønsker å demonstrere USAs makt til å skremme, og de ønsker å svekke og kanskje bokstavelig talt rasere folkeretten slik at den ikke står i veien for deres muligheter og valg. Men først og fremst ser det ut til at de ønsker å skape en unipolar verden der militærmakt – som Washington har monopol på – blir eneste gyldige valuta, som USA således hersker over.

Vår protest må påføre eliten svært betydelige kostnader og skape en situasjon der de finner ut at det ikke lenger er tilrådelig å strebe etter sine mål fordi protesten dette skaper blir for dyr for dem. I stedet for at krigen gir dem den større makten og kontrollen som de ønsker av krigen, må elitene se i øynene at krigens bivirkning, dannelsen av folkelig motstand, faktisk truer med å redusere deres makt og kontroll.

Nå kan en bevegelse som utgjør en slik trussel vinne?

Når som helst. Bevegelsen har for eksempel alt overbevist store grupper av eiere og politiske ledere at krigen mot Irak er for risikabel i forhold til det de verdsetter høyest: sin autoritet. Disse elementene, som omfatter hele regjeringer, går nå mot krigen. Når motstanden overbeviser elementer innen eliten at krig skader deres egne interesser, vil de skifte politisk kurs.

(2) Hvilke saker er det riktig å rette oppmerksomheten mot for at vi skal bli mest mulig effektive? Bør vi konsentrere oss om en sak eller flere saker?

En bevegelse er effektiv i nøyaktig den utstrekning den formidler til eliten en indikasjon på at fortsatt avvisning av bevegelsens krav vil føre til voksende kostnader og økt risiko for eliten selv. I dette tilfellet må bevegelsen formidle at fortsatt krigføring mot, og okkupasjon av Irak, og seinere kriger mot andre mål, vil føre til en opposisjon som elitene ganske enkelt ikke ønsker å frambringe. Dette er motstandens logikk og elitens reaksjon på den logikken.

Vi trenger altså bare spørre hva slags bevegelse som gir sosiale kostnader og truer med å bli langvarig og et voksende problem for elitene. Er det en bevegelse som har et smalt fokus på en enkelt krig eller en enkelt politisk linje? Er det en bevegelse som går i oppløsning straks hovedsaken ikke lenger er dagsaktuell? Eller er det en bevegelse som rett nok fokuserer på politikken man opponerer mot – i dette tilfellet krig i Irak – og som gjør det klart at fortsatt krigføring gir vekst i bevegelsen, men som også utvides og vokser til å ta opp andre dimensjoner innen internasjonal samhandling, og så ta opp konsernenes og politikernes makt? På den måten gjøres det klart at selv om bevegelsen skapes av fortsatt krigføring, vil den ikke svinne hen når krigen tar slutt, og at når den først er blitt skapt, vil den ikke bare bestå, men også være redskap til å hindre og utfordre statlig politikk på ulike fronter som har enda høyere prioritet hos eliten enn selve krigen.

Å stille spørsmålet er å besvare det: Vi må kontinuerlig strekke oss og gi vekst til bevegelsen om dens utviklingskurve effektivt vil gi økte kostnader til elitene. Men vi må også gi klare bevis på at den voksende opposisjonen tøyer seg utover den aktuelle saken, og videre til den grunnleggende definisjon av samfunnsforhold og institusjoner. Det er dette som vil få elitegruppene som Bush betjener til å tenke for seg selv at ”vår krigspolitikk truer sentrale forhold ved vår styring av samfunnet, det forstyrrer vår evne til å drive med business som vanlig, det stjeler neste generasjon fra oss og gjør den til våre fiender. Det utsetter for fare de tingene som vi setter høyere enn selve krigspolitikken, nemlig vår makt og rikdom – derfor må vi trekke tilbake vår støtte til krigen”.

(3) Når det gjelder selve krigen, hvilke krav bør vi stille?

Vi bør kreve øyeblikkelig slutt på krigen.

Spesielt bør vi fordømme krenkelse av folkerettens humanitære regler, for eksempel bruk av klasebomber og andre våpen som rammer sivile, og våpenbruk mot den infrastrukturen som sivile trenger.

Vi bør fordømme pressesensuren og kreve adgang for uavhengige medier.

Vi bør fordømme de høyst inadekvate humanitære forberedelsene, og kreve at USA som okkupasjonsmakt godtar sitt legale ansvar for å sørge for sivilbefolkningens velferd.

Vi bør stille krav om demokrati i Irak, med så liten innflytelse som mulig for invasjonsstyrkene (og det gjelder også Tyrkia).

Vi bør insistere på at USA ikke har krav på en dråpe irakisk olje. Den er det irakiske folkets eiendom.

Straks humanitære forsyninger er sikret må alle usamerikanske soldater bli trukket tilbake fra Irak. Enhver militærbase eller okkupasjon er et imperialistisk overgrep, og uakseptabelt.

(4) Hva skjer, og hvordan stiller vi oss om fjernsynet viser jubel i gatene i Bagdad?

Vi må ha i tankene hvor lett det er for mediene å gi et falskt bilde av hva som skjer. Pentagon har ikke skydd noe middel for å holde uavhengige journalister borte fra krigssonen, og med føyelige media er det ikke vanskelig å få en håndfull som støtter USAs invasjon til å representere den alminnelige irakiske reaksjon.

I Afghanistan sendte mediene bilder av jublende kvinner som slengte fra seg burkaene som om det var et utbredt fenomen. I virkeligheten fant det sted bare i Kabul, eller deler av Kabul, og i de neste månedene fokuserte ikke våre fjernsynsskjermer på krigsherreaktiviteten utenfor hovedstaden, eller på innskrenkningen av kvinners muligheter, eller det voksende antall mennesker som manglet mat (i høyere antall enn under Taliban), eller ikke-ankomsten av lovet vestlig hjelp.

Saddam Hussein blir med rette foraktet av mange irakere, og millioner vil glede seg om han blir styrtet. Også vi bør juble hvis han blir fjernet, men ikke over måten det blir gjort på. (Dette er ikke en selvmotsigelse: målene rettferdiggjør ikke midlene. Om politiet fanger en morder, men dreper mange uskyldige i nærheten, er vi glad for at morderen er tatt, men vi fordømmer måten det ble gjort på.) Om folk danser i gatene over Husseins fall forteller det ikke at de var for USAs krig (og de som ligger under ruinene av bygninger som ble truffet av USAs bomber jubler ikke må vi tro), og i hvert fall sier det oss ingen ting om hva holdningen deres er til en kommende usamerikansk okkupasjon. Husk på at da Hussein løslot tusener av fanger sist oktober jublet mange mennesker uten nødvendigvis å støtte diktatoren, på lang sikt eller på kort sikt. ”Saddam er vår helt”, sa en, før han raskt tilføyde: ”i dag” (Washington Post,. 21 okt. 2002)

Hva skjer, og hva svarer vi om Israel bruker krigen til å trappe opp undertrykkelsen av palestinerne?

Nest etter den irakiske sivilbefolkningen er palestinerne de som utsettes for størst fare etter USAs angrep mot Irak. Helt siden 11. september 2001 har den israelske regjeringen brukt USAs ’krig mot terrorisme” som påskudd og begrunnelse for økt undertrykking av palestinerne.

Nå ledes Israel av en høyreekstrem regjering, under ledelse av Ariel Sharon, mannen som en israelsk kommisjon fant ansvarlig for massakren på tusenvis av palestinere i flyktningleirene Sabra og Shatila i Libanon. I regjeringen sitter Uzi Landau (som foreslo å gjøre mot palestinerne ”det samme som irakerne gjorde mot kurderne.” [Ha'aretz, 20.02.02]); Gideon Ezra (som sa om USAs angrep på Irak: ”Jo mer aggressivt angrepet er, desto mer vil det hjelpe Israel mot palestinerne. Oppfatningen er at det som er riktig å gjøre i Irak også er riktig her.” [Christian Science Monitor, 30.08.02]); og to medlemmer av det nasjonale unionsparti, som oppfordrer til ’forflytning’ [utvisning o.a.] av den palestinske befolkningen til arabiske land i området (den ene av dem, Benny Elon, sa til evangeliske kristne i USA: ”La oss vende oss til bibelen som klart sier ….at vi må omplassere dem, flytte dem til et annet sted.” (Forward, 18.10.02) Meningsmålinger viser at en femdel av den israelske befolkningen støtter tanken om ’forflytning’.

Særlig tre hendelser kan skape problemer: om Irak skyter raketter mot Israel, om palestinerne offentlig uttrykker støtte til Irak, eller om en palestinsk gruppe setter i gang et storstilt terroristangrep – det er mulig at den israelske responsen kan bli massefordriving av palestinere. Selv om regjeringen ikke selv gjør det: om en mobb av sinte israelere prøver å fordrive palestinerne, er det fullt mulig at de væpnede styrker ikke vil gripe inn – akkurat som de nylig lot jødiske nybyggere hindre palestinerne i å høste olivenavlingene.

Heldigvis ønsker ikke den usamerikanske regjeringen, som ellers vanligvis deler den israelske regjeringens strategiske interesser, at det skal skje noe som kan oppildne arabisk opinion mot USA nå når krigen mot Irak pågår. Selv om Washington kan være villig til å tillate alle slags overgrep mot palestinerne, vil de sannsynligvis blokkere alle handlinger som truer med å tiltrekke seg verdens oppmerksomhet. Oppgaven til USAs antikrigsbevegelse er derfor åpenbar: vi må sikre at enhver opptrapping av de israelske angrepene blir godt kjent og framkaller svære protester.

_______________________
Oversatt av Helge Hasselgreen. Forkortet.