Av Alex R. Shalom og Stephen R. Shalom

Nå da de okkuperte palestinske områdene opplever de verste utbrudd av voldsaksjoner på mange år, og tapene som alltid i hovedsak er palestinske, fokuserer media, også som alltid, på perifere spørsmål, gir misvisende svar, og unnlater å komme inn på de underliggende årsaker til konflikten. Den helt fundamentale men neglisjerte realiteten er at det palestinske folk i år etter år er blitt nektet grunnleggende rettigheter av den israelske regjeringen, som har fått hjelp og oppmuntring fra sin allierte i Washington. For mer enn et halvt århundre siden anbefalte FN (som på den tiden ikke hadde særlig mange medlemsland fra den tredje verden) at Palestina ble delt i en palestinsk og en jødisk stat, og et internasjonalisert Jerusalem, og at den jødiske minoriteten skulle få mesteparten av landområdene, også de mest fruktbare. En borgerkrig og deretter en regional krig fulgte umiddelbart, og da våpenhvileavtalene ble undertegnet, eksisterte Israel, den jødiske staten, men ingen palestinsk stat og ikke et internasjonalisert Jerusalem, begge deler ble overtatt og delt mellom Israel og Jordan.

De okkuperende israelere var imidlertid ikke fornøyd med å hindre dannelsen av en palestinsk stat; de ønsket også å utvise så mange palestinere som mulig. Denne etniske rensingen -- tvangsforflytting som ble gjort lettere ved terrorhandlinger -- drev hundretusener av palestinere fra sine fedres jord til flyktningeleire der de levde i elendighet og lengtet etter å vende tilbake. I 1967 erobret Israel Jordans andel av det palestinske krigsbyttet, skapte enda en bølge av palestinske flyktninger og underkastet mange flere under et hensynsløst israelsk styre i de okkuperte områdene.

Gjennom alle fredsplaner og forhandlinger er dette det sentrale spørsmål: hvordan kan palestinerne oppnå retten til selvbestemmelse som så lenge er blitt nektet dem?

 For den israelske regjering har rettferdighet for palestinerne alltid vært underordnet israelske ønsker om land, tilgang til knappe vannressurser og om militær overlegenhet i regionen. Og USAs regjering har på samme måte ignorert palestinsk selvbestemmelse og menneskeretter. I dette har de vært ledet av ønsket om å se Israel som en dominerende makt som kunne holde en radikal arabisk nasjonalisme i sjakk i en region av stor økonomisk og strategisk betydning.

Den siste ukens voldsaksjoner ble utløst av besøket som lederen for Israels høyreorienterte Likud-parti, tidligere general Ariel Sharon, foretok på Haram al Sharif, et muslimsk hellig sted i Jerusalem, aktet og æret av jøder som Tempelhøyden. Media har spurt hvilke hensikter Sharon hadde med besøket, hvilken rolle den israelske statsminister Ehud Barak spilte for Sharons avgjørelse om å dra til stedet, og hvorvidt den palestinske reaksjonen var spontan eller satt i scene av lederen for de palestinske selvstyremyndighetene, Yasser Arafat. Men disse begrensete spørsmål kan ikke besvares uten å ta i betraktning den palestinsk-israelske konfliktens nære forhistorie.

Yasser Arafat var formann for den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) i 1974 da den ble anerkjent av FN (og av nesten alle opinionsundersøkelserblant palestinere) som den eneste, legitime representant for det palestinske folk. Men ved midten av 80-tallet hadde Arafat og hans nærmeste medarbeidere vært borte fra Palestina i mange år, og deres bånd til palestinerne som levde på den okkuperte Vestbredden og i Gaza-stripen begynte å bli svekket. I desember 1987, etter 20 år under åket av det israelske regimes systematiske voldsutøvelse, begynte palestinerne i de okkuperte områdene en vidstrakt motstandskamp som ble kjent som Intifadaen. Intifadaen, som ofte huskes for de talende bildene av barn som kastet stein på israelske soldater som svarte med automatvåpen, besto faktisk av en velorganisert ikke-voldsmotstand i tillegg til den mer spontane steinkastingen. Den gjorde et dypt inntrykk, og intifadaen med sin bemerkelsesverdige selvdisiplin og mot var en hjemmeskapt oppstand -- hverken initiert eller kontrollert av PLOs lederskap i eksil -- og dette vitnet om at Arafat ikke lenger talte på vegne av det palestinske folk. Derfor kom det som litt av en overraskelse da Arafat sluttet seg sammen med den daværende israelske statsminister Yitzhak Rabin for å undertegne Osloavtalene i 1993.

Fredsprosessen som Arafat og Rabin ble enige om krevde at israelske tropper omgrupperte fra de tettest befolkete palestinske områder til andre områder på Vestbredden, men ikke en full tilbaketrekning. Israelske bosettinger -- hvis nærvær selv Israels nærmeste allierte, USAs regjering, alltid hadde betraktet som en krenkelse av folkeretten -- skulle forbli hvor de var. Israel beholdt kontrollen over mesteparten av landområdene, og alle bosetterne, veier, vann og grenser. Palestinerne fikk sivilt ansvar -- ikke suverenitet -- for en ørliten del av Vestbredden, og i det alt vesentlige betydde det at de ble ansvarlig for å opprettholde kontrollen over en befolkning som sydet av utmattende fattigdom og fortvilelse. Mens israelske analytikere så på dette som en ordning som det var lettere å håndheve enn direkte israelsk militærstyre over massen av palestinere, var det klart at en fredsprosess som ikke skapte rettferd og selvbestemmelse for et lenge prøvet folk, heller ikke med særlig stor sannsynlighet ville skape fred.

Hvorfor aksepterte Arafat disse harde betingelsene? Det ser ut til at Arafat var mer interessert i å bli lederen for en palestinsk stat, uansett hva dens status var, enn i å fortsette å søke en rettferdig løsning på den palestinsk-israelske konflikten. Etter tilbakekomsten til Palestina i kjølvannet av Oslo prosessen, har Arafat styrt de palestinske selvstyremyndighetene med en brutal og hård hånd, og har, til tross for at han offentlig inntar radikale positurer nå og da, gjort ytterligere innrømmelser til den israelske regjering -- hvorav de viktigste gjelder kravene om flyktningenes rett til hjemvendelse, slik FN har krevd siden 1949, og ethvert palestinsk krav på Jerusalem. På denne måten har han ytterligere skapt avstand til det palestinske folk som ikke lenger ser på ham som en tapper frihetskjemper men som en korrupt kollaboratør.

Og hva så med de andre aktører som media rettersøkelyset mot? Ariel Sharon, som har fått en viss kritikk i pressen er ikke uvant med utskjelling, eller mer presist, med å være en kjeltring. Han er mest kjent for sin rolle ved Israels invasjon i Libanon i 1982, hvor han bar det indirekte ansvar for den vilkårlige nedslaktingen av hundrevis av palestinere i flyktningeleirene Sabra og Shatila, noe også den israelske undersøkelseskommisjonen ledet av Kahan kom fram til. Han har lenge vært motstander av enhver forhandling med palestinerne og forkaster enhver israelsk territoriell innrømmelse. Kanskje var besøket på Haram al Sharif siste uke ment som en provokasjon for å forhindre mulige framskritt i fredsprosessen (skjønt ingen reell framgang var under oppseiling); kanskje så han det som en anledning til å skade enda flere palestinere; eller kanskje var det en del av en plan for å sikre sitt kandidatur som leder av Likud-alliansen mot utfordringen fra tidligere statsminister Benyamin Netanyahu. Men hvordan denne blandingen av motiver egentlig var sammensatt spiller egentlig ingen rolle. Ingen kunne ha tvilt på at å besøke Haram al Sharif og erklære det som evig israelsk territorium ville utløse voldsomme reaksjoner.

Hva angår statsminister Ehud Barak, også en tidligere general og leder av Arbeiderpartiet, så portretteres han i pressen som en som søker freden og som er villig til å komme med innrømmelser i viktige spørsmål. Men hans grunnleggende posisjon tillater ingen kompromisser. I 1998 erklærte Barak at Arbeiderpartiet har "et sett av grenselinjer som det ikke under noen omstendighet vil overskride ... Et forent Jerusalem må forbli under fullstendig og utvetydig israelsk suverenitet; mesteparten av innbyggerne i bosettingene må forbli under israelsk styre i store bosettingsblokker; ikke under noen omstendigheter vil vi vende tilbake til grensene fra 1967" (Jerusalem Post, 13. mai 1998, s. 1). Så hvilke innrømmelser Barak enn måtte være villig til å komme med, så er de som kunne yte palestinerne virkelig rettferdighet automatisk utelukket.

Hvilken rolle hadde Barak i Sharons avgjørelse om å besøke Haram al Sharif? Alt tyder på at Barak kjente til Sharons besøk på forhånd. Det er ikke klart i hvilken grad Barak ville ha vært i stand til å hindre besøket om han hadde ønsket å gjøre det, men det foreligger ikke noen opplysninger som kunne tyde på at han hadde slike ønsker. I de siste ukene, selv før de siste utbruddene av voldsaksjoner, hadde Baraks støtte i Knesset (den israelske nasjonalforsamling) vært for nedadgående, og det gikk rykter om at han ville forsøke å danne en koalisjonsregjering med Sharons Likud-parti. Hans passivitet gjorde ingenting for å svekke disse ryktene.

Uansett er det klart at Baraks rolle omkring Sharons besøk er mindre viktig enn Baraks rolle i de siste voldsaksjonene. I tillegg til å støtte en fredsprosess som ikke yter rettferdighet og derfor ikke kan skape fred, er det han og hans regjering som dypest sett er ansvarlig for de israelske militærstyrkenes ondsinnete tøylesløshet i uken som er gått: drapet på en ubevæpnet 12 år gammel gutt som prøvde å holde seg i dekning, drapet på en ambulansesjåfør som prøvde å redde gutten, drapet på dusinvis av andre (mer enn 70 når dette skrives), invalidiseringen av mange hundre andre, angrepene på boligblokker fra tanks og angrepshelikoptre.

Hva angår Arafats rolle i de siste voldsaksjonene, kan han ses på som igangsetter bare i den grad hans rolle i Oslo-prosessen har modnet betingelsene i de okkuperte områdene for voldelige reaksjoner. Det som har gjort palestinerne -- også verdensopinionen, i det minste andre steder enn i Washington -- rasende, var provokasjonen til Sharon og de israelske militærstyrkenes blodtørstige handlinger; ingen ordre fra Arafat trengtes for bringe tusenere av rasende palestinere ut i gatene.

Selv om man ikke kan peke på et direkte årsaksforhold som mange av Israels støttespillere har påstått, må det likevel erkjennes at gitt Israels grusomme forhistorie i sitt forhold til palestinerne, må Arafat ha kunnet forutsi denne type israelsk overreaksjon, og da kunne han kanskje ta tilbake noe av den tapte troverdigheten og legge et internasjonalt press på Baraks regjering. Men hverken Arafats forsøk på å holde tritt med den palestinske stemningen eller de spredte tilfeller av tankeløse eksesser utført av frustrerte palestinere (som ødeleggelsene av Josefs grav, en jødisk helligdom) endrer det grunnleggende bildet: det som har skjedd de siste to ukene har vært et legitimt folkelig svar på fornektelsen av palestinske rettigheter, Israels brutale okkupasjon og Arafats kapitulasjon.

Hva som vil komme ut av de siste voldsaksjonene er ikke klart. Ganske visst er den bitre fattigdommen på Vestbredden og i Gazastripen, undertrykkelsen utført av Arafats sikkerhetsstyrker, og håpløsheten som er innebygget i Oslo-prosessen faktorer som gjør en ny intifada mulig. Og Barak har gjort det klart hvordan han vil møte en slik oppstand: de israelske militærstyrker ville "bruke alle midler som står til rådighet" og de ville gjøre det "selv om det er mot hele verden." (Karin Laub, Laura King, begge Associated Press, 7. oktober 2000).

Og i virkeligheten er det usannsynlig at Israel vil bekymre seg om internasjonalt press så lenge USA fortsetter å se bort fra israelsk barbari. USAs offisielle talsmenn kan arbeide for å dempe utbrudd av vold, men fremdeles unnlater de å kreve at Israel yter palestinerne rettferd. Fred og rettferdighet i Midtøsten vil aldri oppnås før Washington slutter å gi Israel blankofullmakter. Og det vil kreve avgjørende innsats av det amerikanske folk.

_____________

Alex R. Shalom hadde i 1998 et fem måneders studieopphold i Jordan, Israel og Palestina; Stephen R. Shalom underviser i sammenliknende politikk ved William Paterson Universitetet.

__________

ZNet commentary 10. oktober 2000 ('Turmoil in Palestine: The Basic Context')

Oversatt av Knut Rognes med god hjelp av Helge Hasselgreen

Lagt ut 11. oktober 2000