Ferdiglaget Imperialist-demokrati

(Kjøp en, få en gratis)

av Arundhati Roy

Utdrag av en tale holdt i New York City, Riverside Church 13. mai 2003, med økonomisk støtte fra Center for Economic and Social Rights

www.cesr.org

For lenge siden, 3. juli 1988, skjøt den amerikanske krysseren Vincennes, som var stasjonert i Persiabukten, ved et uhell ned et iransk rutefly og drepte 290 sivile passasjerer. George Bush den Første, som da drev presidentvalgkamp, ble bedt om å kommentere hendelsen. Han svarte ganske subtilt: ”Jeg vil aldri be om unnskyldning på USAs vegne. Hva som er fakta spiller ingen rolle for meg.”

Hva som er fakta spiller ingen rolle for meg. For en perfekt maksime for det nye amerikanske imperiet. Kanskje en liten omskrivning kan være på sin plass: Fakta kan være det vi ønsker at de skal være.

Folkelig støtte i USA for krigen mot Irak var basert på et mangslungent byggverk av usannheter og lureri, koordinert av USAs regjering, og trofast forsterket av konsernmediene.

Bortsett fra de oppdiktede forbindelsene mellom Irak og Al Qaida hadde vi den kunstige opphisselsen over Iraks Masseødeleggelsesvåpen. George Bush den Mindre gikk så langt som til å si at det for USA var jevngodt med selvmord å ikkeangripe Irak. Det var Opphisselse med et Formål. Bush helte en gammel doktrine over på en ny flaske: Doktrinen om Forkjøpsangrep, også kjent som De Forente Stater Kan Gjøre Hva Pokker De Vil, Og Det Er Offisielt.

Krigen mot Irak er blitt utkjempet og vunnet, og ingen Masseødeleggelsesvåpen er funnet. Ikke engang et lite et. Kanskje må de plantes før de blir oppdaget. Og da vil de brysomme blant oss ha behov for en forklaring på hvorfor Saddam Hussein ikke brukte dem da landet hans ble invadert.

Det finnes de som sier: Hva så om det er slik at Irak ikke hadde kjemiske eller kjernefysiske våpen? Hva så om det ikke er noen forbindelse til Al Qaida? Hva så om Osama bin Laden hater Saddam Hussein like mye som han hater USA? Bush den Mindre har sagt at Saddam Hussein var en ”Morderisk Diktator”. Og derfor, resonneres det, trengte Irak en ’regimeendring’.

Da spiller det ingen rolle at CIA for førti år siden, under president Kennedy, hjalp til med å iscenesette en regimeendring i Bagdad. I 1963 kom Ba’ath-partiet til makten i Irak etter et vellykket kupp. Ved hjelp av lister som ble levert av CIA eliminerte det nye Ba’ath-regimet systematisk hundrevis av leger, lærere, advokater og politikere som var kjent som venstreorienterte. I 1979 ble Saddam Hussein president i Irak etter fraksjonskamper innad i Ba’ath-partiet. I april 1980, da Hussein holdt på å massakrere shiaer, erklærte USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski: ”Vi ser ingen fundamentalt uforenlige interesser i forholdet mellom de Forente Stater og Irak.” Både åpenlyst og i det skjulte støttet Washington og London Saddam Hussein. De finansierte ham, utrustet ham, væpnet ham, og forsynte ham med flerbruksmateriell til å lage masseødeleggelsesvåpen. De støttet åtte års krig mot Iran og gassingen av det kurdiske folket i Halabja i 1988, forbrytelser som 14 år seinere ble varmet opp på nytt og fikk tjene som grunn til å rettferdiggjøre invasjonen i Irak.

Poenget er at om Saddam Hussein var så ond at han fortjente det mest avanserte og åpent erklærte drapsforsøket i historien (åpningstrekket i Operasjon Sjokk og Ærefrykt), så burde de som støttet ham i det minste bli stilt for retten, tiltalt for krigsforbrytelser? Hvorfor er ikke ansiktene til USA og Storbritannias regjeringer med i den beryktede kortstokken med etterlyste menn og kvinner?

Fordi fakta spiller ingen rolle når det dreier seg om Imperiet.

Jo, men alt dette er fortid, får vi vite. Saddam Hussein er et uhyre som må stoppes nå. Og bare USA kan stoppe ham. Det er en effektiv teknikk, denne bruken av presserende nåtidig moralitet for å tilsløre fortidens djevelske synder og de ondsinnede planer for framtiden. Indonesia, Panama, Nicaragua, Irak, Afghanistan listen blir stadig lengre. Akkurat nå blir brutale regimer finpusset for framtiden - Egypt, Saudi Arabia, Tyrkia, Pakistan, de sentralasiatiske republikkene.

Imperiet er i bevegelse, og Demokrati er dets listige nye krigsrop. Demokrati, levert hjem til din egen gatedør, av pyntede miner. Døden er en liten pris folk må betale for det privilegiet det er å få prøve det nye produktet: Ferdiglaget Imperialist-Demokrati (kok opp, tilsett olje, og bomb).

Med verden som tilskuer ble den amerikanske invasjonen og okkupasjonen av Irak de siste månedene direktesendt på fjernsyn. En sju tusen år gammel sivilisasjon skled over i anarki.

Før krigen mot Irak begynte, sendte kontoret for Gjenoppbygging og humanitær hjelp (ORHA) en liste til Pentagon over 16 områder det var av avgjørende betydning å beskytte. Nasjonalmuseet var nummer to på den listen. Likevel ble museet ikke bare plyndret men også vanhelliget. Det oppbevarte en gammel kulturarv. Irak som vi kjenner det i dag var en del av dalførene i Mesopotamia. Sivilisasjonen som vokste fram langs breddene til Eufrat og Tigris skapte verdens første skrevne ord, den første kalenderen, det første biblioteket, den første byen, og joda, verdens første demokrati. Kong Hammurabi av Babylon var den første som laget lover som styrte borgernes liv. Det var en lovbok der falne kvinner, prostituerte, slaver, ja til og med dyr, hadde rettigheter. Hammurabis lovbok anerkjennes, ikke bare som legalitetens vugge, men også begynnelsen til en innsikt i begrepet sosial rettferdighet. Den amerikanske regjeringen kunne ikke ha valgt et mindre hensiktsmessig land til iscenesettelsen av sin ulovlige krig og sin groteske forakt for rettferdighet.

Den siste bygningen på ORHAs liste over 16 steder som trengte beskyttelse var Oljedepartementet. Det var det eneste stedet som fikk beskyttelse. Trodde kanskje okkupasjonshæren at lister leses nedenfra og opp i muslimske land? Tryggheten og sikkerheten til det irakiske folket angikk ikke dem. Sikringen av Iraks kulturarv eller det lille som fortsatt fantes av dets infrastruktur angikk dem ikke. Men sikringen av Iraks oljefelter angikk dem. Oljefeltene ble ’sikret’ nesten før invasjonen begynte.

George Bush forsikrer oss at Operasjon irakisk frihet handler om å gi irakisk olje tilbake til det irakiske folket. Det vil si til det irakiske folket via multinasjonale konserner. Som Bechtel, som Chevron, som Halliburton.

Enda en gang er det en liten, intim sirkel som knytter ledelsen i konserner, i det militære og i regjeringen til hverandre. Promiskuiteten, krysspollineringen er vanvittig.

Bare se på dette: Komiteen for forsvarspolitikk er en regjeringsoppnevnt gruppe som gir råd til Pentagon. Senter for offentlig integritet, som har sin base i Washington, fant at 9 av 30 medlemmer i gruppen har tilknytning til selskap som er tildelt forsvarskontrakter verd 76 milliarder dollar i år 2001 og 2002. En av dem, en pensjonert general i Marinekorpset ved navn Jack Sheehan, er senior viseadministrerende direktør i Bechtel, et gigantisk internasjonalt entrepenørselskap. Riley Bechtel, som er styreformann i selskapet, sitter i presidentens eksportråd. Tidligere utenriksminister George Shultz, som også sitter i styret for Bechtel-gruppen, er formann i rådgivingsgruppen for komiteen for frigjøring av Irak. Da New York Times spurte om han var bekymret over det som så ut til å være en interessekonflikt, sa han: ”Jeg vet ikke om Bechtel vil dra noen særlig fordel av det. Men om det er en jobb å gjøre, er Bechtel et selskap av det slaget som kan gjøre den.”

Bechtel er blitt tildelt en gjenoppbyggingskontrakt i Irak verd 680 millioner dollar. I følge Center for Responsive Politics bidro Bechtel med hundretusener av dollar til den republikanske valgkampen.

Som en parallell til dette lureriet kommer USAs terroristlovgivning, og ondskapen i den overgår det meste. USAs Patriot-lov, som ble vedtatt i oktober 2001, er blitt mønster for liknende antiterrorlover i land over hele verden. Den ble vedtatt i Representanthuset med 237 mot 79 stemmer. I følge New York Times sa ”mange lovgivere at det hadde vært umulig å debattere, ja endog å lese lovteksten.”

Patriot-loven innleder en tidsalder med innebygget automatisert overvåking. Den visker ut grensene mellom tale og kriminelle handlinger, og skaper dermed mulighet for å anse sivil ulydighet som en lovovertredelse. Hundrevis av mennesker blir innesperret på ubestemt tid som ”ulovlig stridende”. (I India ligger antallet på tusener. I Israel blir nå 5000 palestinere holdt tilbake). Ikkeborgere har selvsagt ikke rettigheter i det hele tatt. De kan ganske enkelt bli ”forsvunnet”, slik folk ble det i Chile under Washingtons gamle allierte, general Pinochet. Mer enn 1000 mennesker, mange av dem muslimer eller med røtter i Midtøsten, er blitt internert, og noen av dem har ikke adgang til juridisk assistanse.

I tillegg til de faktiske krigskostnadene betaler det amerikanske folket for disse ’frigjøringskrigene’ med sin egen frihet. For vanlige amerikanere er slutten på reelt demokrati hjemme den prisen de betaler for ’nytt demokrati’ i andre land.

I mellomtiden blir Irak finpusset for ’frigjøring’. (Eller mente de ’liberalisering’ hele tiden?) Wall Street Journal melder at ”Bush-administrasjonen har laget utkast til omfattende planer om å omskape Iraks økonomi i sitt amerikanske bilde.”

Iraks grunnlov blir nyskrevet. Dets handelslover, skattelover og lover for intellektuell eiendom blir skrevet om for å gjøre landet om til en USA-liknende kapitalistisk økonomi.

Det amerikanske kontoret for internasjonal utvikling har invitert amerikanske selskaper til å gi anbud på kontrakter på alt fra veibygging, vannsystemer, lærebokdistribusjon og mobiltelefonnett.

Kort tid etter at Bush den annen kunngjorde at han ønsket at amerikanske bønder skulle brødfø verden, ble Dan Amstutz, en tidligere direktør i Cargill som er verdens største korneksportør, utnevnt til å lede gjenoppbyggingen av jordbruket i Irak. Kevin Watkins, som leder Oxfams politiske avdeling, sa: Å la Dan Amstutz lede gjenoppbyggingen av jordbruket i Irak er som å la Saddam Hussein lede en menneskerettskommisjon.”

De to mennene som er plukket ut til å kjempe om vervet som leder for Iraks oljeproduksjon, har arbeidet for Shell, BP og Fluor. Fluor er innblandet i en rettssak som er reist av svarte sørafrikanske arbeidere. De har beskyldt selskapet for å ha utnyttet dem og behandlet dem brutalt i apartheidtiden. Shell er selvsagt velkjent for ødeleggelsen av landområdene til Ogonistammen i Nigeria.

Tom Brokaw (en av USAs mest kjente nyhetsankere) var ufrivillig frittalende om prosessen. ”En av de tingene vi ikke ønsker å gjøre,” sa han, ”er å ødelegge Iraks infrastruktur, for om et par dager kommer vi til å eie landet.”

Nå som skjøtet er i ferd med å bli utstedt er Irak klar for Nytt Demokrati.

Som Lenin pleide å spørre: Hva Må Gjøres?

Vi kan like godt først som sist godta at det ikke finnes noen konvensjonell militærmakt som framgangsrikt kan utfordre den amerikanske krigsmaskinen. Terroristanslag kan bare gi den amerikanske regjeringen en anledning, som de ivrig venter på, til å stramme kvelertaket. Du kan vedde på at Patriot-lov II vil bli vedtatt bare få dager etter angrepet. Det er nytteløst å argumentere mot amerikansk aggresjon ved å si at den vil øke muligheten for terroristangrep. Det er som å true Kalle Kanin med å kaste ham inn i bjørnebærkrattet. Alle som har lest dokumentene som er skrevet av Prosjektet for et nytt amerikansk århundre kan bekrefte det. At regjeringen holder tilbake kongresskomiteens rapport om 11. september, som fant at etterretningsrapporter advarte om anslaget og at de ble ignorert, viser også at til tross for all deres forstillelse kunne terroristene og Bush-regimet like godt være på samme parti. Begge holder folk ansvarlig for regjeringenes handlinger. Begge tror på doktrinen om kollektiv skyld og kollektiv straff. Deres handlinger er til stor gjensidig fordel.

Den amerikanske regjeringen har allerede til fulle demonstrert sin utstrakte og omfattende evne til paranoid aggresjon. I human psykologi er paranoid aggresjon vanligvis en indikasjon på nervøs usikkerhet. Det kan hevdes at dette ikke er annerledes i nasjoners psykologi. Imperiet er paranoid fordi det har en buk som er myk.

Imperiets ”hjemland” kan forsvares av grensepatruljer og kjernefysiske våpen, men dets økonomi strekker seg ut over hele kloden. Dets økonomiske utposter ligger utsatt til og er sårbare.

Vår strategi må være å isolere de faktorene som får imperiet til å fungere, og å isolere dem, en etter en. Ikke noe mål er for lite. Ingen seier er for ubetydelig. Vi kan snu opp ned på ideen om økonomiske sanksjoner som pålegges små land av imperiet og dets allierte. Vi kan innføre et folkets sanksjonsregime mot alle konserner som er blitt tildelt en kontrakt i Irak etter krigen, akkurat som aktivister i dette landet og i hele verden rettet skytset mot apartheids institusjoner. Hver enkelt bør navngis, avsløres og boikottes. Tvunget til opphør. Det kunne være vårt svar på Sjokk og Ærefrykt-kampanjen. Det ville være en storartet begynnelse.

En annen presserende utfordring er å få avslørt at konsernmediene i virkeligheten er oppslagstavler for styrerommene. Vi er nødt til å skape et univers av alternativ informasjon.

Slaget om å vinne tilbake demokratiet blir vanskelig. Våre friheter ble ikke skjenket oss av regjeringer. De ble revet løs fra dem av oss. Og gir vi dem noensinne fra oss, kalles slaget om å gjenvinne dem for en revolusjon. Det er et slag som må føres på tvers av land og kontinenter. Det må ikke anerkjenne landegrenser, men om det skal lykkes, må det begynne her. I USA. Den eneste institusjonen som er mektigere enn den amerikanske regjeringen er det amerikanske sivile samfunn. Vi andre er innbyggere i slavenasjoner. Vi er på ingen måte maktesløse, men dere har nærhetens makt. Dere har adgang til imperiets palass og til Keiserens rom. Imperiets erobringer utføres i deres navn, og dere har rett til å nekte. Dere kan nekte å kjempe. Nekte å flytte rakettene fra lageret til havnen. Nekte å vifte med flagget. Nekte seiersparaden.

Hundretusener av dere har overlevd den nådeløse propagandaen dere har blitt utsatt for, og bekjemper aktivt deres egen regjering. I det ultra-patriotiske klimaet som rår i de Forente stater er det like tappert som noen iraker eller afghaner eller palestiner som kjemper for hjemlandet sitt.

Om dere slutter dere til slaget, ikke i hundretusentall, men i milliontall, vil dere bli hilst med jubel av resten av verden. Og dere vil se hvor vakkert det er å være mild i stedet for brutal, trygg i stedet for skremt. Motta vennskap i stedet for å bli isolert. Elsket i stedet for hatet.

Jeg misliker å være uenig med presidenten deres. Nasjonen deres er på ingen måte en storartet nasjon. Men dere kan bli et storartet folk.

Historien gir dere sjansen. Grip dagen og timen.

_________________________
Arundhati Roy: Instant-Mix Imperial Democracy. Buy One, Get One Free

(ZNet 19 mai 2003)

Oversatt av Helge Hasselgreen