Av Tanya Reinhart

På toppmøtet i Sharm-al-Sheikh forrige uke fikk Barak grønt lys fra USA til nedslakting. Skal vi dømme etter israelske medier er det vi har sett hittil bare opptakten. "Det viktigste vil komme midt i neste uke når ... Israel vil overveie å ta initiativet snarere enn bare å reagere på enkelthendelser" (Ha’aretz, Amos Harel, 19. oktober). Bruddstykker av dette "initiativet" har vi fått innsyn i: Det omfatter å gå inn i PAs områder "for å beslaglegge våpen", og "uunngåelige" angrep fra luften. Det snakkes om et palestinsk Kosovo, med 2-3000 døde palestinere. På forhånd legges som vanlig skylden for denne nedslaktingen på Arafat, som ønsker at hans folk skal slaktes ned for å få internasjonal sympati, som refrenget lyder.

Et annen del av det som planlegges er allerede satt i verk, med svært lite presseomtale, under den beskjedne overskrift "evakuering". Palestinske innbyggere i "konfliktområdene" i nærheten av jødiske bosettinger er blitt pålagt å forlate sine hjem "av hensyn til egen sikkerhet." Så langt har dette skjedd i el-Bireh (7.10), i Beit-Jallah (18.10) og i Askar flyktningeleiren ved Nablus (19.10). Og dette er bare begynnelsen. I klartekst - folkeforflytting ('transfer') med krigen som påskudd.

De militære forberedelser og treningen for de israelske angrepene startet allerede i juni, da Barak for første gang meddelte israelske medier at "det var fare for palestinsk uro av samme type som i Sør-Libanon". Men for å komme så langt var det nødvendig først å gi uttrykk for Baraks enestående fredsønsker. Framgansgmåten ble øvd inn på Syria tidligere i år: Intense "fredssamtaler" som ble avsluttet med at Barak erklærte at det ikke eksisterer noen fredspartner. "Fredsrunden" i Camp David var nok for å overbevise lydige israelske medier om at det samme var tilfelle med palestinerne. Alt som trengtes var USAs godkjennelse.

USAs godkjennelse

I tre uker nå har Barak utsatt full iverksetting i påvente av grønt lys fra USA. Som det ble meldt i begynnelsen av oktober: "Israels statsminister Ehud Barak har bedt om USAs samtykke til en massiv offfensiv mot Libanon og de palestinske selvstyremyndighetene. Så langt har USA bedt Barak om mer tid" (World Tribune, 9. oktober).

Vi kan ha blitt lurt til å tro at han ikke får USAs samtykke denne gangen. Det er så sterk motstand over hele verden mot Israels aksjoner. Den arabiske verden syder av demonstrasjoner. USAs ambassader måtte midlertidig stenges, og eksplosjonene i Yemen var en indikasjon på at grunnen brant under føttene på USA.

USA var først forsiktig - de la ikke en gang ned veto mot sikkerhetsrådets resolusjon som det alltid pleier å gjøre. CNN - det mest følsomme instrument for registrering av uro i det Hvite Hus - røpet nølingen. I en hel uke slapp skarp kritikk av Israel til i nyhetssendingene ved siden av den vanlige pro-israelske propagandaen, og til og med Edward Said fikk et fullstendig intervju, antakelig for første gang i CNNs historie. Men så var det slutt. - De tre ukene med rådslagning ble avsluttet med grønt lys. Intenst diplomati med trusler og løfter overbeviste USA om at de arabiske regimer fremdeles er til å stole på når det gjelder å motstå press fra egen befolkning. De venter at toppmøtet i den arabiske liga ender opp som en harmløs seremoni. De tror at stridsvognene kan begynne å snakke uforstyrret så snart møtet er over.

For USA er det et farlig spill. Men det som står på spill er ikke bare en automatisk støtte til Israel. Den eksplosive arabiske vreden er rettet like mye mot USA som mot Israel. Det ville vært fornuftig av USA å la tingene roe seg ned, og å stoppe Barak. Men det har aldri vært USAs strategi. De kan ikke en gang tolerere det minste tegn på ulydighet fra lojale undersåtter. De er nødt til å vise hvem som er sjefen.

Arafats rolle

På toppmøtet i Sharm-al-Sheikh ga Arafat etter nok en gang. Vi kan ha blitt lurt til å tro at han denne gangen ville endre kurs etter press fra sitt folk. Men det er for sent for ham å endre kurs. Det palestinske folks tragedie er at den person som i verdens øyne tidligere symboliserte deres kamp er blitt gjort til eksekutør for den israelske okkupasjonen.

Grunnspørsmålet som ble gjennomdrøftet på toppmøtet, bak det offentlige "våpenhvile"-showet, var sikkerhetsoverenskomsten, som garanterer Arafats fortsatte forpliktelse til å gjøre sikkerhetsarbeidet for Israel, nemlig å hindre palestinske gjengjeldelser innen Israel selv. Som Ha'aretz skriver "vil iverksettelsen bli kontrollert av CIA-sjef George Tenet and CIAs representant i Tel Aviv. Denne avtalen vil for første gang omfatte CIA observatører i felten i tillegg til CIA- deltakelse på israelske-palestinske fellesmøter." (Ha'aretz, Aluf Ben, 18. oktober).

Og så sannelig, bare en dag etter toppmøtet, pågrep en israelsk hemmelig gruppe åtte palestinere fra folkemengden som lynsjet to israelske soldater uken før.

"Operasjonen ble gjennomført mens medlemmer av de palestinske sikkerhetsstyrkene så gjennom fingrene, og antakelig tipset israelerne om hvor mennene kunne pågripes." ('The Telegraph' (UK), Alan Phillips i Jerusalem 19. oktober 2000).

Den offisielle propagandaen i Israel går ut på at Arafat er ansvarlig for oppstanden, og at "han ikke er en virkelig fredspartner." Ikke bare gir dette en evigvarende rettferdiggjørelse for den planlagte nedslaktingen, men er også den største belønning Israel kan gi til Arafat for hans medgjørlighet. Israels konstante 'misnøye' med Arafat er det eneste som gir ham troverdighet. Da Israel intensiverte drapene på ubevæpnete demonstranter fredag den 20. oktober (med 10 døde på én dag), ba Arafats talsmann Saeb Erekat i et intervju USA, av alle, om å foreta etterforsking og beskytte palestinerne. Dette kommer etter enda en innrømmelse fra Arafats side i Sharm-al-Sheikh. - Ikke flere anmodninger til det internasjonale samfunn. Fra nå av kan lille Rødhette bare rope på ulven for beskyttelse.

Hvis noe fremdeles kan forhindre blodsutgytelsene er det en internasjonal intervensjon. Internasjonale inspektører, FN-styrker, eller ganske enkelt frivillige fra NGOer som er til stede i området kan potensielt bidra til å bremse de israelske styrkene. Derfor er det nå ytterst viktig å forstå Arafats rolle som kollaboratør, og å huske på at det er Israel, snarere enn det palestinske folk som ser på USA som 'nøytral megler'.

Tanya Reinhart

Universitetet i Tel Aviv og Universitet i Utrecht

[ZNet Commentary 23. oktober 2000, oversatt av Knut Rognes]

(En lett redigert versjon trykket i Klassekampen 25. oktober 2000)