De israelske valgene

Av Tanya Reinhart

Ganske lenge har meningsmålingene i Israel gitt inntrykk av å være selvmotsigende. På den ene siden er det et flertall på 60-70% for Sharon og ’jernneve’-politikken i de okkuperte områdene, og på den annen side er et flertall på 60% for øyeblikkelig ensidig tilbaketrekning fra størsteparten av de okkuperte områdene og de fleste bosettingene.

I virkeligheten er det enkelt å løse denne selvmotsigelsen. I det minste siden nittiårene kan man se en tredeling i det israelske samfunnet: Den ideologiske tredelen på venstresiden går mot okkupasjonen av moralske og prinsipielle grunner. Den ideologiske høyresiden støtter Israels ekspansjonspolitikk og bosetterne. Tredelen i midten er ikke ideologisk, den består av folk som bare vil ha fred og et normalt liv. De bryr seg ikke om palestinerne, men heller ikke om bosetterne.

Meningsmålingene gjenspeiler forvirringen og fortvilelsen i denne midtre tredelen: Høyst sannsynlig er deres forestilling at om det er mulig å drepe eller fordrive alle palestinere, så er det bra, men om det er mulig å trekke seg ut av området, slik Israel gjorde i Libanon, vil de støtte det også. Når spørsmålet i meningsmålingen er øyeblikkelig tilbaketrekning, sier den venstre tredelen og midten ja. Når spørsmålet er støtte til Sharons linje, sier den høyre tredelen og den samme midten ja.

Det er umulig å slutte fra disse meningsmålingene at Sharons seier i det kommende valget er hevet over tvil, som det stadig blir hevdet. Vinneren av valget vil bli den kandidaten som trekker flest stemmer fra den midtre tredelen.

En vanlig misforståelse er å kalle den midtre tredelen for sentrum. Ordet sentrum har ideologisk innhold. Det forbindes med moderate holdninger, i hjertet av en konsensus. Det ideologiske sentrum er redd for absolutte holdninger, som å komme seg ut av de okkuperte områdene straks, men de liker heller ikke tanken på 'overføring’ (masseforvisning).

Men dette ideologiske sentrum eksisterer bare i den politiske samtalen. I virkeligheten består den midtre tredelen av skremte innbyggere som har fått livet omgjort til et helvete, folk som ser sammenbruddet i økonomien og venter engstelig på nye terrorangrep, eller på dager med gassmasker og forseglede rom. Det virker rimelig å anta at de instinktivt vil stemme på den som tilbyr en klar redningsplanke.

’Jernneve’-plattformen til høyrefløyen er opplagt skarp og klar. Men ulempen for den midtre tredelen er at den er blitt utprøvd i to år allerede, og ingenting har vendt seg til det bedre. Spørsmålet for dem er hva venstresiden har å tilby.

Inntil nå har venstresiden bare tilbudt verbale løsninger. La oss sette oss ned og diskutere og forhandle – det har vært budskapet i årevis. Slik ble Oslo-modellen født – en modell for evige forhandlinger, mens Israel fortsetter å utvide bosettingene, og beslaglegge mer palestinsk land. Nå er alle i Israel klar over hvor den veien fører, og det er umulig å vinne valg med det budskapet.

Men Mitzna har noe nytt å by på – en plan som i det minste begynte som en klar beslutning om handling, heller enn bare prat. Den har sine røtter i resolusjoner fra Rådet for fred og sikkerhet fra februar i år.

Som det het i Ha’aretz: ”etter fire måneders intense diskusjoner skal Rådet for fred og sikkerhet, en gruppe som består av 1000 framstående generaler og oberster i reserven, toppfolk i Shin Bet og Mossad, lansere en offentlig kampanje for ensidig israelsk tilbaketrekning fra hele Gaza og mye av Vestbredden. Til forskjell fra andre planer for ensidig tilbaketrekning, som for eksempel ’Gjerde for livet’, innebærer rådets plan tilbaketrekning fra om lag 40-50 bosettinger” (Lili Galili, Ha’aretz, 18.februar 2002).

Rådet for fred og sikkerhet er definitivt et mainstreamorgan, og planen deres støttes av tunge næringslivsinteresser i Israel. De er ikke nødvendigvis motivert av moralske betraktninger over hva Israel gjør mot palestinerne, men betraktninger over de farlige implikasjonene denne politikken har for Israels framtid. Selv om jeg ikke deler deres syn på verden, tror jeg at å iverksette planen deres er et stort skritt framover.

Forståelsen som denne planen bygger på er at den reelle uenigheten mellom toneangivende kretser i Israel og palestinerne begrenser seg til tre saker: retten til å vende tilbake, Jerusalem, og skjebnen til de store bosettingsområdene sentralt på Vestbredden. Disse sentrale bosettingene er bygget på land som er konfiskert fra palestinerne, men den sørgelige realiteten er at det allerede bor 150 000 israelerne i disse områdene, og de kan ikke evakueres over natten.

Men i utstrekning er de omstridte områdene mindre enn 10% av Vestbredden (1), og det er ingen grunn til å okkupere resten av Vestbredden på grunn av dette stridsspørsmålet. De 90% som man kan enes om kan og bør evakueres umiddelbart, og de 40-50 isolerte bosettingene som er spredt i området bør rives.

Umiddelbart etter tilbaketrekningen bør det startes forhandlinger om de tre vanskelige stridsspørsmålene. Før disse spørsmålene er løst blir det ikke slutt på konflikten, og ingen kan love totalt opphør av terroren. Men når folk i 90% av Vestbredden  (og hele Gaza) våkner om morgenen, er faren for at de vil velge selvmord i stedet for retten til å vende tilbake så mye mindre.

Om Mitzna holder fast på denne planen, som gir et reelt alternativ og håp, er det gode muligheter for at han vil bli den neste israelske statsministeren. Men mange farer lurer i vannskorpen. Fra høyrefløyen blir det øvd press på ham til å ’appellere til sentrum’, og på den måten bli vag og holdningsløs. Men den største faren kommer fra fløyen som kalles venstre, i hans eget Arbeiderparti. Beilin og de andre tenkerne bak Oslo motarbeider tanken om umiddelbar tilbaketrekning:

Hvorfor umiddelbar tilbaketrekning – sier de – når vi ganske enkelt kan gjenoppta forhandlingssporet. La oss sette oss ned med palestinerne; la oss snakke og diskutere. I mellomtiden vil den israelske hæren IDF fortsette å opprettholde orden i de okkuperte områdene. Kanskje vil palestinerne gi opp til slutt, og la oss iverksette Beilin Abu-Mazen-planen, som ikke forutsetter riving av en eneste bosetting. (2)

Mitzna viser tegn til å overgi seg. Kvelden før arbeiderpartiets primærvalg snakket han om umiddelbar tilbaketrekning bare fra Gaza. For Vestbredden foreslo han ett års forhandlinger, som i praksis betyr forhandlinger under oppsyn av den israelske hæren. Med andre ord foreslo han enda et år med den nåværende galskapen, men med litt forhandlinger i bakgrunnen. Om det Mitzna, når det kommer til stykket, tilbyr den midtre tredelen viser seg å være en Osloplan B, vil midten stemme på Sharon.

Noter

 (1) Dette er tallet i Baraks maksimalistiske tilnærming. I Camp David forlangte han å annektere disse ti prosent. Det faktiske landområdet bosettingen befinner seg på er mye mindre. Men Barak forlangte å få territorial kontinuitet mellom de annekterte bosettingene. I Taba-samtalene fastsatte den israelske siden tallet til 8% - ”6% anneksjon og ytterligere 2% i en leieavtale” (Ambassador Miguel Moratinos rapport, Ha_aretz, 15 februar 2002). Palestinerne på sin side godtok ”3,1% anneksjon [til Israel] i en landutvekslingssammenheng” (der). For flere detaljer om prosentsatsene av lanområder og Tabaforhandlingene: se boken min Israel/Palestine  How to end the war of 1948, Seven Stories, 2002.

(2) Her ser vi hvordan Beilin selv beskrev Beilin Abu-Mazen-planen (som ble fullført i oktober 1995) i et intervju i mars 1996: ”Som et resultat av mine forhandlinger kan jeg si med sikkerhet at vi kan oppnå en permanent avtale, ikke som følge av de åpne betingelsene som palestinerne beskriver, men som følge av et betydelig kompromiss [fra deres side]… Jeg oppdaget på deres side et betydelig gap mellom deres slagord og deres faktiske virkelighetsforståelse, et mye større gap enn på vår side. De er villige til å godta en avtale som avstår mye land, uten å rive ned bosettingene, uten tilbakevending til grensen fra –67, og med et opplegg for Jerusalem på et nivå lavere enn kommunestatus.” (Intervjuet av Lili Galili, "I Want to Entangle the Likud with as Much Peace as Possible," Ha’aretz, 3. mars 1996.)

ISRAEL/PALESTINE: How To End the War of 1948 av Tanya Reinhart
(Seven Stories Press/ Open Media Series 2002, ISBN: 1-58322-538-2) kan kjøpes fra Booksense.com (the order house of independent bookstores), eller Amazon.com. Forleggerens omtale:
http://www.sevenstories.com/openmedia/

Dette er en utvidet versjon av en kommentar i den israelske dagsavisen Yediot Aharonot, 26. november  2002.

*****************
Znet kommentar 2/12 02

oversatt av Helge Hasselgreen