Av Terry J. Allen

Valgkampen var en menuett som ble danset av roboter. Perioden etter valget er en fylleorgie. For en lettelse. Det er for galt at en av disse middelmådighetene må vinne. Men det er oppløftende at en stor del av befolkningen vil betrakte seierherrens legitimitet som tvilsom. Og det er ikke mer enn rett og rimelig; selv uten ettervalgskrisen.

Valgkampen til Bush og Gore var mye skrik og lite ull uten annet innhold enn lefling med målgrupper og pengemakt; måten de ble nominert har lite å gjøre med "folkeviljen"; og plattformen som de førte valgkamp på var like utstudert og kunstig som en buksbomfigur i plast.

Systemet har lenge vært underkastet storfinansen som sponser og koreograferer valgshowet. Men denne gangen hoppet prosessen av sporet i et avgjørende øyeblikk. Plutselig ser millioner av amerikanere, og mange utenlands der USA har påtvunget sitt system som en ufeilbarlig modell, at måten "verdens største demokrati" velger sine ledere er ørlite mer demokratisk enn en hanekamp.

Med en tiltrekningskraft tilsvarende en ti-bilers kjedekollisjon er "Slaget om det Hvite Hus", som en fjernsynskanal kaller det, ikke bare god, grovkornet humor, men også godt for landet, særlig sammenliknet med det uunngåelige utfallet: innsettelsen av en av disse korrupte nullene i det ovale kontoret.

Jo lenger krisen fortsetter, jo bedre er det faktisk. At det amerikanske valgsystemet har svakheter og er urettferdig burde ikke være en nyhet, men plutselig er det blitt en nyhet. Selv om det lyder mer tåpelig enn en Davy Wathne-metafor har kandidatene og deres forsvarere forkledd sine egoistiske skritt som en forpliktelse til å tjene "folkets vilje", og som et løfte om å gjøre det som "er best for landet". Er det noen innen spyavstand som har unngått å legge merke til at det beste for landet faller nøyaktig sammen med den enkelte kandidats strategiske behov?

Å kalle dem hyklere er urettferdig mot alle sanne hyklere. Hyklere har i det minste prinsipper å svikte. Bush og Gore er ganske enkelt egosentriske opportunister. Bush ga øyeblikkelig avkall på sin grunnleggende "tillit til folket" og svingte til tiltro til maskiner og Washingtons advokater. Hans argumentasjon om nøyaktigheten ved håndtelling har flere huller enn en stemmeseddel i West Palm Beach. Den er også stikk i strid med forskrifter han fikk satt i verk som guvernør. Han iførte seg presidentkappen endog før stemmene var talt, og begynte å tromme sammen et overgangsteam, ha møter med rådgivere, og han kalte sin hustru "Førstedame fru Bush".

Gore, som er like ekte som Valium-roen han utstråler, skjuler sine rå ambisjoner bak et ønske - oppdaget halvveis ut i valgkampen - om å "kjempe for folket". Iført Kennedyaktige klær prøvde han seg på fotball på lystig men klosset vis mens hans undersåtter messet mot "forhastede avgjørelser" - en frase som dufter forførende av "urett mot John F Kennedy, krydret med en provoserende konspiratorisk undertone.

I mellomtiden gjødsler duellerende alvorstyngede guruer, blant annet to middelmådige forhenværende utenriksministre, fjernsynsselskapenes mikrofonstativ med diskusjonstema. Det eneste som mangler i denne farsen er synet av Dukakis med hjelm på hodet i blytanken i det som Wall Street Journal lekte med å kalle en omveltning.

For politisk narkomane er forestillingen å likne med rettssaken mot O.J. Simpson. Avgjørelsen vil komme etter endeløse rettssaker, enkelte stemmesedler og en PR-krig basert på hvem som frommest og oftest kan påberope seg "folkets beste".

Men hunden som ligger begravet i vrakgodset etter valget er noen ubehagelige sannheter: Valgmannskollegiet er dypest sett en elitistisk institusjon, utformet fra starten av for å frata bermen den direkte kontrollen. Til tross for et jevnt løp fikk vi (på fjernsynsskjermen døgnet rundt) detaljerte kurver som viste at hver stemme teller ikke likt siden hver stemme ikke blir talt. Valgresultater er unøyaktige, utsatt for systematiske feil og svindel. Antall mennesker som mistet stemmeretten på grunn av dårlige, uklare og uleselige stemmesedler er en nyhet bare i kraft av den har en ukarakteristisk nyhetsverdi. Domstoler og offentlige tilsynsmyndigheter er ofte like partipolitiske som politikerne de er avhengige av. Og den store betydningen som i år tillegges poststemmene, også de fra de væpnede styrker, illustrerer hvor liten betydning de har hatt tidligere. Enda mer skremmende er rapporter om at et betydelig antall velgere ble hindret i å stemme på grunn av rase, tidligere arrestasjoner og offentlig sjikane.

Hele tiden har mediekoret sunget i samstemt harmoni, fra feilaktig utrop av vinner på valgnatten til den til forveksling like paraden av eksperter som beskriver landet som dypt splittet, der "dypt" liksom skal bety det samme som "på midten". I virkeligheten var flertallet av amerikanere i hele valgkampen forent av en mangel på entusiasme for begge kandidatene. På valgdagen uttrykte den halvparten som valgte å ikke stemme sine ønsker minst like tydelig som den halvparten som stemte.

Når resultatet endelig foreligger vil rikssynsere og politikere uavvendelig og meningsløst dosere lærdommen at til tross for behovet for enkelte tekniske justeringer fungerte systemet. En mer fornuftig konklusjon ville være at det ikke fungerte, og at vi må kvitte oss med valgmannskollegiet, få offentlig finansiering av valgkampen, gi gratis sendetid til alle kandidatene og frata konsernene innflytelse på valget.

Dette valget representerer et vannskille på samme måten som Watergate og Vietnamkrigen. Det tærer på folks tillit til myten om at politikere er offentlighetens tjenere og at regjeringen tjener folket. Til tross for at media og politikere kraftfullt prøver å få banket gjennom sin versjon, vil folk flest etter dette valget være overbevist om at presidenten mangler legitimitet. Noen vil også forstå at det avvikende ved dette valget ikke er fravær av legitimitet, men at fraværet er så åpenbart. Det gjenstår å se om den erkjennelsen vil avle kynisme eller skepsis, apati eller aktivisme, jakt på syndebukker eller radikal reform.

[ZNet-kommentar 17. november 2000

Trykket i Klassekampen 23. november 2000

Oversatt av Helge Hasselgreen hhasselg@online.no]