Av Justin Podur

Nå er det i gang. Colombianske bønder bombes fra luften av colombianske fly. Jeg tipper at amerikanske fly kommer snart. 85 strategiske punkter i den FARC-kontrollerte demilitariserte sonen, sier de. ’Strategisk punkt’ betyr sjelden det det høres ut som. Folket vil lide. Som en annen sa om en annen skueplass i den pågående permanente krigen: folket vinner sjelden kriger, regjeringer taper dem sjelden.

Hvordan begynte det? Med enda en kidnapping utført av FARC, denne gangen kidnapping av en senator på et innenlandsfly. Dråpen som fikk begeret til å flyte over, sa presidenten, og mediene. I høystakken av henrettelser av unionister og massakre på bønder utført av de paramilitære, kidnappinger av colombianere av middelklassen, og joda, henrettelser av aktivister utført av FARC, er det et åpent spørsmål hvorfor denne nålen ble plukket ut som dråpen.

Var det amerikansk påtrykk? Var det deklarasjonen om betingelsesløs støtte til en krig mot terror? Plasseringen av FARC og ELN-geriljaen på listen over terrorister – med tilføyelse av den paramilitære AUC i etterkant? Løftet var gitt. Superbowl-annonsene fortalte om at deres narko drepte våre barn – ikke vår narko, eller våre sprøytemidler, eller de paramilitære som dreper deres. Schwarzeneggers 'Tilfeldige ødeleggelser' ("Collateral damage") var Hollywoods argument mot fredsforhandlinger. Den siste rapporten fra AP sa at "den amerikanske regjeringen har betegnet FARC som en terroristorganisasjon, og åpnet for muligheten av at de seinere vil yte direkte hjelp mot geriljaopprør.

Muligheten er alltid åpen. Colombianerne har fryktet det en stund - siden lenge før krigen mot terror ble erklært har de ventet på en humanitær intervensjon som vil rasere landet deres. Nå er den i gang, og det gjenstår å telle alle uttrykkene for hykleri.

"Det er ikke mulig å undertegne avtaler på den ene siden samtidig som man retter en revolver mot hodet til uskyldige mennesker på den andre siden", sa Andres Pastrana, Colombias president. Men det er det faktisk, Andres. Alle - også du - gjør det. Hva har endret seg nå? "I dag har geriljaen kastet masken og vist sitt sanne ansikt, den sanseløse voldens ansikt", sa han. I virkeligheten er det mange slike ansikter. Spør dine sponsorer i USA.

Neida, det er ikke det som har endret seg. Det som har endret seg er at pengene fra Plan Colombia er fordelt. Gevinstene er realisert. Helikoptrene flyr. Treningen er i gang. Tre år med forhandlinger, tre år med militær trening og paramilitarisering. Og når mener regjeringen at situasjonen er moden for eskalering.

Jeg kan ikke unngå å undre meg over USA. Var 'Ondskapens akse' bare en avledningsmanøver, for å lede oppmerksomheten mot Nord-Korea samtidig som de presset Colombia til en opptrapping?

Og til tross for opptrappingen er ingenting endret.

Colombia er fortsatt et land med fattigdom og ulikhet. Det er fortsatt et land med utrygghet, der de innfødte, afrocolombianerne og bøndene fortsatt må frykte sprøytemidler og massakrer. Det er fortsatt et land med 2 millioner internflyktninger. Det er fortsatt et amerikansk-tegnet laboratorium - for ressurser, for disiplineringstiltak, for kontroll over Latin-Amerika.

Og det er fortsatt et land der forhandlinger mellom disse hærene, som er altfor villig til å drepe ikkestridende, er den eneste løsningen. En bondeleder (navnet hans kan jeg selvsagt ikke trykke) sa til meg for noen måneder siden: "På ett eller annet tidspunkt må det bli forhandlinger. Vi kan enten forhandle nå, eller føre krig i ti eller femten år til, en krig der enda flere tusen vil dø, bli fordrevet, massakrert. Så hvorfor ikke ta forhandlingene nå?"

Også det er fortsatt sant. Faktisk enda sannere nå.

**************************

Oversatt av Helge Hasselgreen fra "Colombia's War Escalates" av Justin Podur, ZNet, February 21, 2002.