av John Pilger

Å huske 11 september bare som et forferdelig syn er en fornærmelse mot ofrene for denne episke forbrytelsen. Men det er viktig å huske for å forstå det, og ikke minst for å forstå det som skjedde etterpå.

De fleste kaprerne kom fra Saudi Arabia, et usamerikansk protektorat. Saudi Arabia er hjemlandet til Bin Laden-familien, som drev handel med George Bush senior, i hans rolle som konsulent for den enorme Carlyle Group, som har omfattende oljeinteresser. Olje og USAs kamp for å beseire Sovjetunionen spilte en sentral rolle.

Saudi Arabia og Pakistan var baser for CIAs Operasjon Cyclone, som hadde en pengebinge på 4 milliarder dollar, og stilltiende godkjennelse fra det Hvite Hus, og som effektivt skapte det islamistiske krigspartiet som angrep USA. Denne terroristbevegelsen, Mujahedin, var det våpen som USA smidde mot Sovjetunionen; det islamistiske genet dukket stadig opp, og vokste direkte proporsjonalt med usamerikansk innflytelse og press i regionen. Talibans framvekst var et direkte resultat.

Saudi Arabia, der Islams helligste sted befinner seg, ble en enorm amerikansk base under angrepet på i Irak i 1990-91, et angrep som president Bush senior overfor Vesten framstilte som "den største moralske kampanjen siden annen verdenskrig". Det ikke kunngjorte målet for denne "krigen" var konsolidering av amerikansk makt over oljefeltene, og "innringing" av et Irak som hadde billig olje av god kvalitet og derfor utgjorde en trussel mot saudiarabisk olje. "Den største moralske kampanjen" for å frigjøre Kuwait dreide seg om helt andre ting.

Al-Qaeda slo røtter i Saudi Arabia blant de av de herskende familiene som gikk mot Fahd-familiens avtaler med USA, som de så på som Fausts pakt med djevelen. "Den dagen boblen brast" er beskrivelsen av 11. september som gis av mange i den arabiske verden som forsto disse spenningene.

Under ledelse av rike og mektige menn fikk al-Qaeda næring av den arabiske verdens bitterhet over USAs støtte til Israel, og mer allment ble bitterheten i varierende grad utbredt i hele verden, av dem som lenge hadde følt imperiestøvelen fra Vesten. I sin klassiker fra 1961, ’Jordas fordømte’, forutså Frantz Fanon nøyaktig at kolonialismen – som de sådde - høstet en virvelvind.

Intet av dette mildnet sjokket over 11. september. Folk overalt ga en human første respons; menneskene i tvillingtårnene utførte uskyldig stort sett nokså vanlige jobber. Denne nesten universelle sympatien ble annektert av Bush og Blair, søken etter rettferdighet ble svøpt i banneret til et fordervet imperialistisk regime, som deretter handlet på et vis som burde regnes som like avskyelig som selve forbrytelsen.

Selv om lidelsens omfang ikke tåler sammenlikning, er det her likheter med det å anvende Holocaust som en evigvarende rettferdiggjøring for urett og forbrytelser som begås i Palestina. Det blir ikke mindre banning i kirken om "11. september" får det samme innholdet i vår bevissthet.

Det kombinerte trykket fra amerikanismens superkult – fra Washingtons egne fundamentalister til spyttslikkende reportere som står utenfor det Hvite Hus – vil ha oss til å tro at begivenhetene den dagen "forandret verden", som et tillegg til Francis Fukuyamas svindel om ’historiens slutt’.

Verden forandret seg ikke. Det var bare drivkraften i den usamerikanske militære og økonomiske makten som akselererte, sammen med angrepet på sosialt demokrati. Og på samme måten som Fukuyamas nonsens vil 11. september falle i vanry som en ny "historiens slutt". For det som har skjedd det siste året er en økende bevissthet over hele verden om den faktiske grådigheten til den dominerende amerikanske makten. Det er det motsatte av hva propagandistene ønsker, eller som John Berger skrev en gang: Det vil ikke skje igjen at en enkelt historie vil bli fortalt som om det var den eneste.

Tomtønnene i pressen, som oppfordrer til å svi av uskyldige mennesker i Irak (som de sverter kollektivt under betegnelsen Saddam Hussein), snakket til hverandre som om de står alene på en kasse på Hyde Park Corner en hustrig vinterdag, Alt tyder på at flertallet av folk her i Storbritannia og over hele verden ikke hører på dem, og er grundig lei av det monotone usamerikanske maset.

Edward Said beskrev en gang den usedvanlige kraften i Frantz Fanons verker som "en skjult motfortelling til den åpenbare styrken til koloniregimet". Den samme usedvanlige kraften kommer nå til syne i mange land, på alle kontinenter, ikke minst de som vestlige medier har strøket av kartet. Jeg tror det er grunn til optimisme.

Bushs og Blairs reaksjon på 11. september ble raskt forstått. Allerede i oktober meldte Gallup International at et flertall i mer enn 30 land gikk mot militære løsninger. Tony Blair hadde ikke mandat til å sende marinesoldatene på et tankeløst tokt der de jaktet på stammefolk på samme måte som for 150 år siden. I dag går et klart flertall av britene mot hans ubegrunnede planer om å bli med på en usamerikansk invasjon i Irak, et land som amerikanske propagandister, uten bevis, forbinder med den haltende "krigen mot terrorismen".

Når spørsmålet knyttes til at et ukjent antall amerikanere kan bli drept under storming av Bagdad, er et lite flertall av folket i USA også mot en invasjon, noe som er både varmende og besynderlig, tatt i betraktning paranoiafestivalen etter 11. september.

Sannheten er at Bush-klikken og dens adjutanter, Ariel Sharon og Blair (og den som få har hørt om, men som logrer ivrigst, John Howard i Australia), er isolert. Fjernsynets passivitetstid er forbi. Åpne møter trekker tusener, for det meste ved at folk sprer budskapet seg imellom. I USA følger den store motstandshistorikeren Howard Zinn epost-trafikken sin, der den registrerer ukjente mengder protester i småbyene, i strid med stereotypien.

Kanskje det som rører seg i USA, under vekten av deres myter om å være enestående, om moralisme og om det som George Kennan, planlegger under den kalde krigen, kynisk kalte "Rotaryklubb-idealismen", er en forsiktig start på en forkasting, av samme slag og omfang som det som førte til de store borgerretts- og menneskerettsbevegelsene. Aldri har vanlige usamerikanere vært så kyniske i forhold til sine herskeres grådighet og uhederlighet.

Man skal ikke overdrive dette, men under ethvert regime, og under alle slags omstendigheter, og til tross for propagandaen fra de autoriserte veilederne, er folk aldri urørlige. Blairs besnærende moralspill har hatt motsatt effekt. Det som toneangivende kommentatorer kaller "offentlig bekymring" kan spores til Blairs tydelige krav om kolonitidens, og nåtidens kanonbåter, samstemt med Bushs frammaning av den amerikanske ville vesten, der heltene ganske enkelt var drapsmenn, som D H Lawrence påpekte.

En taushet er blitt brutt etter 11. september. Internasjonal fiendtlighet mot Bush-klikkens vold (i Afghanistan er inntil 5000 mennesker bombet til døde i følge anslag i en undersøkelse foretatt ved universitetet i New Hampshire) ville kanskje ha kommet uansett, men dens misbruk av den store tragedien 11. september har vært et vendepunkt. Der ligger forandringen.

I Storbritannia har mediedemningen fått farlige lekkasjer. Den populære tabloidavisen Daily Mirror har vendt tilbake til sine seriøse, kritiske røtter, og vakt slik frykt og avsky i eliten at en av avisens usamerikanske eiere har kommet med dulgte trusler, og William Shawcross, som tegner englebilder av Washington, britisk regjering og Murdoch, har fått seg en side i Guardian der han fordømmer den "infantile" Mirror og nesten samtlige andre som tør stille seg tvilende til vår regjerings underkastelse under Bushs lovløshet.

Washingtons friere, eller "atlantistene" som de ynder å bli kalt, er bekymret. Den tidligere så pålitelige "unnlatelsesensuren", som tillot den britiske stat å slutte seg til USAs imperialistiske eventyr, og særskilt den ensidige slakten i Gulfen i 1991, en begivenhet som har fått den største "dekningen" og de færreste reportasjene, er ikke lenger til å stole på. I Mirror, i Guardians debattsider, i New Statesman, i Robert Fisks reportasjer i Independent, og glimtvis i radio, hører vi uenighet, det som gir livskraft til ethvert fritt samfunn. På internett finnes distribusjon av litteratur som staten ikke liker, for eksempel de fremragende www.medialens.com og www.zmag.org.

Bare fjernsynet er fortsatt taust. Levedyktigheten til BBC-myten om "objektivitet" og hensyn til "balanse" bør ikke undervurderes. En stor del av resten av menneskeheten blir fortsatt objektivert i graden av sin verdi for Vesten og sin inkorporering i vestlige kulturelle slagord. Som Fanon skrev for mer enn 40 år siden: "For den innfødte er alltid objektivitet rettet mot ham." Slik kan dagsrevyen på BBC "balansere" rett og urett, fakta og tjenlige løgner, samtidig som de reduserer hele samfunn til å være summen av den lokale diktatorens demonisering. Når vil de som har ansvar for å lære opp framtidas kringkastingsfolk begynne å vekke de unge håpefulle til å se hvor sofistikert vår egen statlige propaganda er?

Det haster å forstå 11. september. En ny forbrytelse er overhengende. I 1998 advarte Pentagon Bill Clinton om at "tilfeldige ødeleggelser" som følge av en total invasjon i Irak kunne komme opp i ti tusen sivile tap. Hvor ofte må menneskeheten rutinemessig lide slike tap? Det er spørsmålet mange stiller seg. Når korrespondenten til Washington Post, en berømt liberal avis, kan si på BBC at britene går mot krigspartiet fordi de er sjalu på USA som har "den sola som resten av verden sirkler rundt" (tilnærmet sitat), så forstår man hvordan eliten i den stormakten tenker. Romerne, og imperietidens briter ville ha tenkt på den måten. Men det 21. hundreåret har startet, og den respektabiliteten som nazismen fratok imperialismen må ikke få lov til å komme tilbake.

[Oversatt av Helge Hasselgreen. Trykt i Klassekampen 11. september 2002]