Journalistikk?

av John Pilger

Aviser over hele verden trykte 8. april en reportasje fra en korrespondent for Reuters, "innplassert" med den amerikanske hæren, om drapet på en ti år gammel irakisk gutt. En amerikansk menig hadde "fyrt løs med maskingeværet og gutten ... falt død om på en løkke full av avfall". Tonen i reportasjen var svært vennlig innstilt overfor soldaten, "en lavmælt 21 års gutt", som, "selv om han ikke angret på at han åpnet ild, gjør det klart at han helst hadde ønsket at det ikke var et barn han drepte".

I følge Reuters ble barn "tydeligvis" brukt som "stridende eller oftere som speidere og våpensamlere. Amerikanske offiserer og soldater sier at det gjør dem til legitime mål." Den barnedrepende soldaten får uten motforestilling beskrive offeret og andre som ham som "feiginger". Det ble ikke kommentert at amerikanerne invaderte offerets hjemland. Så lot Reuters soldatens pelotongsjef forsvare drapsmannen: "Plager det ham? Absolutt. Det plager meg, og jeg var ikke engang bak avtrekkeren. Det er ufattelig for meg at de kan sette sine egne barn i en slik situasjon." Kanskje gjettet han at leserne kunne føle et lett ubehag på dette stadiet, for Reuters-korrespondenten la til sine egne beroligende ord: "Tidligere sa han [soldaten] - som så mange andre unge soldater - at han var ivrig etter å få tatt sin første "skalp" i en krig. Nå virker han mer moden."

Jeg leste i Observer sist søndag at "Irak var verdt 20 millioner pund for Reuters". Det var profitten selskapet kunne ta ut fra krigen. Reuters ble beskrevet på næringslivssidene som "et mønsterselskap, dets høyt respekterte varemerke og ry kan ikke overgåes. Som en nyhetsorganisasjon roses det for sin nøyaktighet og objektivitet." Artikkelen i Observer sukket over at "verdens farlige områder" bidro til bare om lag 7 prosent av mønsterselskapets inntekter på 3,6 milliarder pund i fjor. De andre 93 prosentene kommer fra "mer enn 400 000 dataterminaler i finansinstitusjoner verden over", der "finansinformasjon" kvernes ut til et grådig, profittjagende "marked" som ikke har noe å gjøre med virkelig journalistikk; i virkeligheten er det journalistikkens antitese, fordi det ikke har noe å gjøre med sann humanitet. Det er systemet som påtok seg finansielt ansvar for det ulovlige og uprovoserte angrepet på et forsvarsløst land der 42 prosent av befolkningen er barn, slik som gutten som ble drept av en soldat som, i følge Reuters, "nå virker mer moden".

Det er noe grunnleggende uhederlig som tærer på dette håndverket mitt. Det er ikke nyoppstått, bare se på "dekningen" under første verdenskrig, av journalister som etterpå ble adlet for sine tjenester for å skjule sannheten om den store masseslakten.

Forskjellen fra den gangen ligger i teknologien som produserer et skred av informasjon som gjentas og gjentas, og dette har i de Forente Stater blitt kilden til den sannsynligvis mest høyrøstede hjernevasking i det landets historie.

En krig som knapt var en krig, som var så ensidig at den burde begraves med skam i de militære annaler, som ble skrevet om som om det var et Formel 1-race etter hvert som vi fulgte hjemmelaget haste mot målflagget Firdosplassen i Bagdad, der statuen av diktatoren, som 'vi' skapte og holdt ved makten, ble veltet overende ved en seremoni som var så nær et falsum som man kan komme. Der orkestrerte CIAs mann, en irakisk bakmann for den amerikanske nikkedukken Ahmad Chalabi, det gledelige medieskapte "frigjøringens" øyeblikk, med "hundrevis" - eller var det "dusinvis" - av jublende mennesker, og med tre amerikanske stridsvogner som voktet inngangene til mediescenen. "Takk, gutter" sa en marinesoldat til BBCs Midtøsten-korrespondent i glede over BBCs "dekning". Takknemligheten var neppe overraskende. Som medieanalytiker David Miller påpeker, viser en studie av dekningen av krigen i fem land at BBC sjeldnest av alle slapp til antikrigsrøster. De to prosent dissenterende synspunktene var lavere enn selv sju prosent på den amerikanske kanalen ABC.

De hederlige unntakene er få og berømte. Selvsagt tviler ingen på at det er vanskelig for journalister i felten. Det fins forurensning og frister og fare, og forhold med avhengighet av et fremmed militært system. Men det er ufattelig hvilket av disse forbeholdene som bidro til Reuters' karikatur som jeg nevnte tidligere. Jeg har en mistanke om at det er ingen av dem, for det representerte propagandaens kjerne. Beskyttelsen av, og unnskyldningene for, "vår" part er frivillig; det synes som om man får den inn med morsmelken. De "andre" er ganske enkelt ikke det samme som "oss".

Kan du forestille deg redselen til en mor som med sine barn kaster seg i dekning ved veien mens de "lavmælte 21-åringene" overveier å drepe dem, eller drepe den gamle mannen som unnlater å stoppe bilen? Barna er åpenbart "speidere"; den gamle mannen er, ja hvem vet og hvem bryr seg? Forestill deg så at dette skjer på en britisk bygate under en invasjon av dette landet. Absurd? Det kan bare skje i land som Irak, som kan angripes vilkårlig og uten et skinn av legitimitet eller moral: selvsagt svake land, og aldri land med masseødeleggelsesvåpen; amerikanerne visste at Saddam Hussein var avvæpnet.

Uhederligheten i journalistikken er mest framtredende på kommentarplass, langt fra dritt og død. "Jo, altfor mange døde i krigen", skrev Andrew Rawnsley i Observer. "Altfor mange mennesker dør i alle kriger. Krig er ufyselig og dyrisk, men denne konflikten var i det minste barmhjertig kort. Tapstallene var på ingen måte så høye som mange hadde fryktet. Tusener har dødd i krigen, millioner har dødd som følge av Saddams framferd."

Legg merke til logikken hans, for den er kjernen i det som deles ut til oss dag etter dag, natt etter natt. Den klare implikasjonen er at det er greit nok å ha drept tusenvis av mennesker i en invasjon i hjemlandet deres, fordi "millioner" døde som følge av diktatoren. Det slappe språket, den tomme avskrivingen av menneskeliv - hvert liv en del av så mange andres liv - er slående. Saddam Hussein drepte et stort antall mennesker, men "millioner"? - i klasse med Stalin og Hitler? David Edwards i MediaLens spurte Amnesty International om dette. Amnesty produserte en katalog over Saddams drap, og antallet kom opp i høyst noen hundre for året, ikke millioner. Det er et avskyelig rulleblad som ikke trenger overdrivelsene i statlig inspiret propaganda - en propaganda som har som mål, i Rawnsleys tilfelle, å beskytte Tony Blair mot de alvorlige anklagene mange mennesker over hele verden mener han er skyldig i.

Rawnsley nevner for eksempel ikke en eneste gang de hundretusener av irakere som døde som direkte følge av en tolv års middelaldersk beleiring av Irak, utført av USA og støttet av Storbritannia - og av Blair med entusiasme. Professor Joy Gordon i Connecticut har brukt tre år på å studere denne blokaden som et våpen for sosial destruksjon. Et utdrag av hennes omfattende, sjokkerende arbeid ble trykt i Harper's Magazine. Hun beskriver "en legitimert massenedslaktning".

De som beskytter Blair betrakter det at verdens supermakt helt forutsigelig knuste en lilleputt i den tredje verden som en "rettferdiggjøring" Den store israelske journalisten Uri Avnery skrev nylig om dette sammenbruddet for intellekt og moral. "La oss stille spørsmålet mest mulig provokativt", skrev han 18. april. "Hva ville ha skjedd om Adolf Hitler hadde triumfert etter andre verdenskrig? Ville det ha gjort krigen rettferdig? La oss anta at Hitler hadde reist tiltale mot sine fiender ved Nürnberg-domstolen: Churchill for det forferdelige flyangrepet mot Dresden, Truman for å ha sluppet atombomber over Hiroshima og Nagasaki, og Stalin for å ha myrdet millioner i Gulag-leirene. Ville historikerne da ha betraktet det som en rettferdig krig? En krig som avsluttes med seier for aggressoren er verre enn en krig som påfører ham nederlag. Den er mer destruktiv, både moralsk og fysisk."

oversatt av Helge Hasselgreen