Noen få privilegerte afghanske kvinner er blitt fotografert, smilende til kamera, mens mange afghanske kvinner, menn og barn dør stille bak et slør av amerikansk svik.

Fakta er enkle. Enorme programmer for matvaredistribusjon, som ble iverksatt før 11. september som svar på utbredt hungersnød, ble hindret av forventning om og siden av den faktiske amerikanske bombekampanjen, og har blitt ytterligere hindret av Talibans retrett. New York Times skrev 30/11: "De siste to ukene har mengden [hjelp] falt til mindre enn halvparten av hva den hadde vært de to foregående ukene." Problemet er at "både små og store byer er så kaotiske at nødhjelpsorganisasjonene ikke kan arbeide i sikkerhet. Mange veier er utilgjengelige på grunn av lovløshet og bandittvirksomhet."

De av oss som gikk mot USAs krig i Afghanistan oppfattet likevel det at den raskt gikk mot en løsning som en mulighet for i det minste å få høyst tiltrengte forsyninger inn i landet. Når fienden var fordrevet ville kanskje USA stoppe bombingen og la lastebilene med mat få kjøre inn fra andre siden av grensen. Men det motsatte er tilfelle. I skrivende stund (5/12) fortsetter bombingen, sivilbefolkningen lever på omstreifende banders nåde, og matvarehjelpen svinner hen.

Vi kan foreta oss noen enkle ting som straks ville redusere torturen i Afghanistan

Først og fremst burde USA stoppe bombingen. Foreløpig har vi ingen god oversikt over sivile tapstall, men reportasjer de siste par dagene hevder at amerikanske bomber traff fire landsbyer nær Tora Bora, og drepte muligens hundrevis (New York Times 3/12). Dette er uetisk og ulovlig bruk av amerikansk ildkraft. Om vi fortsatt er ute etter å ta Osama bin Laden, er det aldri for seint å pågripe ham på en måte som er i samsvar med internasjonal lov – presentere skikkelig bevis og la FN iverksette en ansvarlig, bakkebasert multilateral aksjon for å fange ham. Uansett, siden det ikke finnes en afghansk fiende som driver forsvarskrig eller inngår i kamp, er det ingen unnskyldning for omfattende bombing – enten den gjøres av USA eller av FN.

For det andre bør broen til Usbekistan, som er avgjørende for lastebilene med nødhjelp, sikres. Og vi må godta Usbekistans krav om at en internasjonal styrke sørger for sikkerheten ved den afghanske grensen. I stedet sier amerikanske militærmyndigheter at selv om de "erkjenner viktigheten av å åpne broen fra Usbekistan vil [amerikanske] tropper ikke beskytte grensen."

Det ligger en kynisk mangel på respekt for menneskeliv i denne likegyldige erkjennelsen av viktigheten. Amerikanske myndigheter forstår følgene av sin passivitet, men lener seg ubekymret tilbake og sier at de vil at afghanske styrker – ikke utenlandske – skal bevokte veiene, når de vet at de eneste afghanske styrkene som finnes i landet er ’lovløse banditter’, og at det er amerikanske myndigheter selv som har innsatt dem. Etter å ha destabilisert landet i en grad som gjør det utrygt selv for transport av hjelpesendinger, virker det som om USA toer sine hender i forhold til katastrofen.

Om det bare var så vel.

I stedet blokkerer faktisk USA anstrengelsene for å bringe inn de fredsbevarende styrkene som kunne sikre veiene og grensene, og lette transport av livreddende nødhjelp. Gjemt i en artikkel om hvordan Nordalliansen under forhandlingene i Bonn endelig ga etter på spørsmålet om fredsbevarende styrker inn i landet skrev Boston Globe 30/11 at noen amerikanske myndigheter tror fredsstyrkene vil være plagsomme for USAs ensidige krigføring. "Med embetsmenn i Bush-administrasjonen som kilde meldte Washington Post at ’Overkommandoen i USA, som styrer krigføringen i Afghanistan, motsetter seg snarlig utplassering av fredsbevarende styrker i områder som er befridd fra Talibankontroll fordi dette kunne hindre amerikanske militæroperasjoner.’ "

I en artikkel i New York Times 3/12 om forhandlingene i Bonn nevnes i forbifarten "Pentagons uvilje mot å ta del i en fredsstyrke eller å gå inn for å plassere fredsstyrker på steder der de kan være til hinder for krigen mot Al Qaeda." Spesielt har Pentagon etter 12 november da Nordalliansen tok Kabul blokkert forslag fra Frankrike og Storbritannia om å sende tusenvis av tropper for å trygge Kabul, den nordlige halvdelen av landet og ruter for hjelpesendinger. 4. desember sa Pentagon at de "ikke ville protestere mot fredsstyrker begrenset til Kabul og nærmeste omegn" – en innrømmelse som vesentlig er av symbolsk art (bare 200 fredsbevarere vil bli tillatt) og som uansett er totalt irrelevant for å sikre åpne kanaler for nødhjelp (New York Times 5/12).

For det tredje bør USA gjennomtenke på nytt slipp av mat fra fly. Slippet av ’humanitære daglige rasjoner’ – festlige gule pakker dekorert med det amerikanske flagget og med et innhold av 2200 kalorier bestående av peanøttsmør, fete kaker og fruktkaker – virker mot sin hensikt. Slipp fra luften undergraver arbeidet som nøytrale nødhjelpsorganisasjoner driver ved å gjøre humanitær hjelp om til et forsøk på å vinne ’hjerter og tanker’. De ignorerer de spesielle behovene hos feilernærte barn som trenger en spesiell diett. "Om du gir peanøttsmør til et alvorlig feilernært barn vil du sannsynligvis gjøre mer skade enn gagn" sier Lucas Van den Broeck i ’Aksjon mot Sult’ (Boston Globe 25/10). Og slipp fra luften omgår helt avgjørende fordelingsmetoder som sikrer at maten går til dem som trenger den, ikke bare til dem som er lett nok på foten til å samle de gule pakkene etter hvert som de faller ned fra himmelen, selvsagt under forutsetning av at de lander et sted der folk kan få tak i dem og ikke blant landminer (det er 10 millioner av dem som forurenser det afghanske landskapet). I følge minst en FN-rapport (Boston Globe, 30/11) er to barn alt blitt drept "fordi de trakket på miner da de løp over et jorde i forsøk på å plukke opp matpakker."

Vi vil ikke se bilder av deres istykkerrevne lik i morgenavisene fordi de bildene er en trussel mot Pentagons pågående ’krig mot terrorisme’. De bildene må forbli innhyllet i sløret, borte fra publikums øyne. Samtidig som media gjør et nummer av bilder av afghanske kvinner uten slør er de uskyldige ofrene for USAs krig fortsatt tilslørt.

Det er et slør som amerikanske borgere har makt til å fjerne, og konsekvensene av å gjøre det er enorme. Vi bør avsløre, og kreve en slutt på en krig som har gjort Afghanistan om til verdens scene for teaterforestillingen om amerikansk makt og forakt for menneskeliv.

Cynthia Peters er politisk aktivist, skribent og redaktør. Hun kan nåes på cppk@email.msn.com.

[Oversatt for ’ZNet på norsk’, http://home.online.no/~knrognes/ZnetNorskHovedside.htm, av Helge Hasselgreen]