av Neve Gordon

Jeg er mot krigen, både den (evinnelige) krigen mot terrorisme, og krigen mot Irak. Jeg er mot imperiet, kontrollen over nær førti prosent av verdens ressurser, som sikres gjennom utplassering av styrker til lands, til vanns og i luften, på mer enn 800 baser over hele verden. Og jeg er mot at vi blir ført bak lyset av påstanden om at USAs utenrikspolitikk har som mål å sikre frihet, rettferdighet og demokrati i verden, når virkeligheten er at utenrikspolitikken er styrt av konsernenes grådighet, makt og dominans.

Nå når Bush-administrasjonen har bestemt seg for, uansett retorikken, å fjerne Saddam Hussein og å vinne kontroll over oljeressursene i Irak, i det som høyst sannsynlig vil bli et ekstremt blodig erobringstokt, og det demokratiske partiet dilter etter uten et fnugg av protest, er det på høy tid at vanlige innbyggere snakker klart og med tyngde mot Bushs vanvittige ambisjoner.

Min påstand er enkel: under dekke av å bekjempe terrorisme og å spre demokrati over hele verden – utelukkende propaganda tatt i betraktning omfavnelsen av Pakistans nye diktator – underminerer Bush-administrasjonen demokratiske prosesser og institusjoner i De forente stater. Eller sagt på en annen måte: Bush utnytter både sorg og frykt til å ødelegge selve det demokratiske liv.

La oss se på fakta. For å finansiere krigene sine har Bush krevd en økning på 48 milliarder dollar på et militærbudsjett som allerede beløper seg til 335 milliarder dollar. På den måten går 53 prosent av offentlige utgifter til militærbudsjettet, som allerede er mer enn 23 ganger enn de samlede militærutgiftene til de landene som Pentagon har utpekt som sannsynlige fiender: Kuba, Iran, Irak, Libya, Nordkorea, Sudan og Syria.

Samtidig vil bare ni prosent av budsjettet gå til utdanning og sosiale tjenester, og seks prosent til helse. Alt dette på en tid da neste sytten prosent av barn i USA lever i fattigdom, 44 millioner mennesker mangler sykeforsikring, og 85 prosent av skolene trenger reparasjoner. Prisen på ett B-2 bombefly ville vært nok til å reparere mer enn tusen gamle skolebygninger.

Den manglende toleransen for de fattiges skjebne ledsages av en sterk vekst i de autoritære elementene i statsmakten. Det kan ikke snakkes nok om det pågående angrepet på borgerrettene, som begynte da USAs antiterrorlov, kalt Patriotloven, ble vedtatt i oktober i fjor. Normal rettergang er blitt suspendert på mange områder innen straffeprosessystemet, deriblant retten til en rask rettssak, frihet fra vilkårlige ransakinger, forbud mot innesperring på ubestemt tid, og hemmelig varetekt. Overvåkingsfullmaktene er også sterkt utvidet, både i form av telefonavlytting og i form av regjeringens omfattende nye fullmakter til å etterforske elektronisk kommunikasjon, personlige og finansielle transaksjoner, PC-lagre og andre individuelle dokumenter.

For å rettferdiggjøre sine utenrikspolitiske mål har administrasjonen demonisert alle antatte fiender, og på denne måten bidratt til å vekke til live lokale tendenser til fremmedfrykt. Ikke overraskende har denne sjåvinistiske taktikken hatt vidtrekkende følger for arabere og muslimer også i USA.

Bushs todelte syn på verden i tillegg til hans angrep på borgerretter og total mangel på innlevelse i de fattiges situasjon gjøres i navnet til en forvrengt oppfatning av patriotisme. Enhver som stiller spørsmål ved hvor fornuftig politikken er blir straks dysset ned og utstøtt. Alt dette utgjør en drastisk reduksjon i det den politiske filosofen Hannah Arendt kalte den offentlige sfære.

Når alt kommer til alt avhenger demokratiet av et mangfold av synspunkter, av folks mulighet til å uttrykke sine meninger, diskutere saker og overbevise andre. Uten en anstendig utdanning, tilgang til helsetjenester, grunnleggende borgerretter og en atmosfære av toleranse overfor andre, krymper den offentlig sfære, den som er nødvendig for å uttrykke sin mening.

Derfor er jeg mot krigen, ikke bare fordi den vil hjelpe Bush til å godkjenne de mest groteske voldshandlinger, noe som bare vil øke hatet mot USA og internasjonal terrorisme, men også fordi Bushs krig slår beina under den mest grunnleggende demokratiske praksis innen USA. Ett år etter det avskyelige terroristangrepet angripes USAs demokrati. Fienden er imidlertid ikke Osama Bin Laden eller Saddam Hussein; fienden er i landet.

[Neve Gordon, ngordon@bgumail.bgu.ac.il underviser i politiske fag ved Ben-Gurion Universitetet, Israel.

Oversatt av Helge Hasselgreen fra ZNet Commentary 'Against War' September 08, 2002]