George Monbiot

5 mars 2002

De av oss som gikk mot bombingen av Afghanistan advarte om at krigen ikke ville stoppe der. Nå, mens Tony Blair forbereder det britiske folket på et angrep på Irak, ser konflikten ut til å spre seg raskere enn de fleste av oss forutså. Men det er også en annen fare, som vi stort sett har oversett: Konfliktene kan bli trappet opp innenfor de krigførende landene. Uten at noen vil innrømme det, har fokus for USAs nye sikkerhetspolitikk blitt en form for rasebasert utsiling som står i fare for å framprovosere nettopp den kulturkonflikten som opphavsmennene ser ut til å øyne konturene av.

I The Guardian forrige mandag kunne vi lese om britisk-asiatiske Adeel Akhtar, som fløy til USA for en skuespillerprøve. Da flyet ankom JFK-flyplassen i New York ble han og hans kvinnelige venn satt i håndjern. Han ble ført bort og avhørt i flere timer. Tjenestemennene spurte om han hadde venner i Midtøsten, eller kjente noen som bifalt angrepene 11. september. Dette er en historie som hundrevis av menn og kvinner med bakgrunn fra Midtøsten og Sør-Asia vil kjenne igjen.

Jeg har nettopp fått en kopi av et brev, sendt for et par uker siden av en 50 år gammel asiatisk-britisk kvinne (som ønsker å forbli anonym) til amerikanske innvandringsmyndigheter. I slutten av januar fløy hun til JFK for å besøke sin kreftsyke søster. I passkontrollen oppdaget de at hun ved en tidligere anledning hadde oppholdt seg i landet utover visumets gyldighet. Hun forklarte at hun hadde hjulpet søsteren, som var alvorlig syk, og hadde søkt om forlengelse av visumet. Da tjenestemennene fortalte at hun måtte dra tilbake, godtok hun dette, men ba om å få snakke med den britiske konsulen.

De avslo forespørselen, men sa at hun kunne ringe det pakistanske konsulatet om hun ønsket. Hun forklarte at hun var britisk, ikke pakistaner, som det gikk fram av passet hennes. Dermed begynte vaktene å avhøre henne. Hvor mange språk snakket hun? Hvor lenge hadde hun bodd i Storbritannia? De knuste koffertlåsene hennes og tok fingeravtrykk. Så ble hun satt i håndjern og ført gjennom avgangshallen. "Jeg følte det som om vaktene paraderte meg som en premiefangst framfor passasjerene. Hvorfor ble jeg satt i håndjern? Jeg er en 50 år gammel husmor fra Londons forsteder. Hva for slags trussel utgjorde jeg overfor de andre passasjerene?"

For to uker siden fant en korrespondent for the Times 30 menn og kvinner i et nedslitt hotell i Mogadishu, Somalia. Alle sammen var amerikanere med somalisk bakgrunn, som var kommet til USA som barn. De fleste var velutdannede, med sikre stillinger og stabile liv. I januar, rett etter at Black Hawk Down (filmen om USAs feilslåtte intervensjon i Somalia) kom ut ble de arrestert. De ble slått, truet med sprøyter og nektet adgang til telefon og advokat. Så, for to uker siden, uten tiltale og uten noen begrunnelse, ble de utvist og sendt til Somalia. Nå, uten pass, papirer eller penger, i et fremmed og skremmende land, undres de om de noensinne vil se hjemmene sine igjen.

Alle disse er ofre for en ny type rasebasert justis som USAs regjering praktiserer, men benekter. Justisministeren har bedt om at omlag 5000 menn med arabisk bakgrunn blir avhørt av føderale etterforskere. Siden 11. september har mer enn 1000 med fødested i Midtøsten blitt holdt i varetekt på ubestemt tid, for "brudd på innvandringsbestemmelser".

Council on American-Islamic Relations har nylig registrert hundrevis av påståtte tilfelle av offisiell diskriminering i USA. Muslimske kvinner er blitt kroppsvisitert på flyplasser; menn er halt ut av senga midt på natta. De skriver at bevismateriale som tiltalte ikke har tilgang til, som US Patriot Act nå gir adgang til å bruke, "har blitt brukt nesten utelukkende mot muslimer og arabere". I USA regnes nå folk med bakgrunn fra Midtøsten og Sør-Asia som terrormistenkte. Noen tjenestefolk ser ut til å anse dem som skyldige inntil det motsatte er bevist.

Den samme politikken ser ut til å avgjøre hvordan fanger blir behandlet. På pressekonferansen sin den 28. desember undervurderte Bush i utgangspunktet et spørsmål, og ga et avslørende svar. Han ble spurt om han hadde "bestemt at noen [anybody] skulle bli stilt for militærdomstol?" "Jeg utelukker [alle] amerikanere", svarte Bush. Spørsmålsstilleren gjorde det klart at han hadde ment å spørre om Bush hadde truffet noen beslutninger angående fangene i Guantanamo Bay. Men hva presidenten avsørte var at forskjellsbehandlingen av disse utenlandske fangene og John Walker Lindh, den "amerikanske talib" som nå står tiltalt foran en føderal domstol i Virginia, slett ikke er noe sammentreff, men tvert om bevisst politikk. Han kunne ikke, med sitt politiske liv i behold, behandle en hvit amerikaner på samme vis som fangene i Camp X-ray.

Disse holdningene går tilbake til før angrepet på New York. Patterns of Global Terrorism, et dokument publisert i april av USAs antiterror-koordinator, ser ut til å definere internasjonal terror som vold rettet mot amerikanske borgere, amerikanske næringsinteresser, eller hvite borgere av andre land. Ikke-hvite utøver terror, men er ikke ofre.

I Angola var f.eks. den "vesentligste episoden" i 2000 da tre portugisiske bygningsarbeidere ble kidnappet av opprørere. I Sierra Leone, skal vi tro rapporten, har terrorisme bare rammet utenlandske journalister, hjelpearbeidere og fredsbevarende styrker. I Uganda ser Lord's Resistance Army ut til ikke å ha gjort annet enn å kidnappe og myrde italienske misjonærer. Den Demokratiske Republikken Kongo, hvor terror støttet av 6 afrikanske stater har tatt livet av 3 millioner, nevnes ikke. Men innenlandsk terrorisme i UK og Spania blir utførlig behandlet.

Det fins naturligvis grov rasisme også andre steder. Bin Laden truet med hellig krig mot jødene. De som kidnappet journalisten Daniel Pearl, tvang ham til å erklære at han var jøde, før de skar over halsen på ham. Jeg har mistet tellingen med alle epostene jeg har mottatt fra Pakistan og Midtøsten med påstander om at 4000 jøder ble evakuert fra World Trade Center før angrepene.

Dette gjør bare sikkerhetstiltak basert på rasediskriminering enda farligere. Ved å behandle fargede som om de var USAs naturlige fiender, kan myndighetene skape konflikter der ingen tidligere fantes. Samtidig skaper denne politikken fantastiske muligheter for terrorister med hvit hud, ettersom de i offisielle øyne blir så nær som usynlige.

Dette er den hengemyra Tony Blair nå tråkker ut i. "De er ikke som oss", sa han forrige søndag om ledelsen i Irak. "De er ikke folk som følger vanlige regler for menneskelig oppførsel". Noen vil si at dette beviser deres nære slektskap med britiske ministre. Men for å overbevise oss om at vi bør gå til krig mot Irak, må Blair først få lederne deres til å framstå som så forskjellige som mulig fra oss selv.

Angrepet på Irak kan, når det kommer, i en forstand bli begynnelsen på en tredje verdenskrig. Som Donald Rumsfeld antyder, kan det bli første fase i en krig som omfatter mange land. Det kan også bli en krig mot den tredje verden, og mot den tredje verdens diaspora i den rike verden.

[Oversatt av Jon Ivar Skullerud fra 'Race War' av George Monbiot, ZNet Commentary 5 March 2002]