Om ’Lungos’ og ’Senoritos’.

Venezuela sett fra Colombia

Av Hector Mondragon

På oljeraffineriet i Barrancabermeja kalles arbeiderne som gjør det tunge manuelle arbeidet ’lungos’. De er mange, og de tjener svært lite. Nesten alle er midlertidig ansatt, og de bor i de fattige strøkene. Når ’lungos’ går i streik, garanterer teknologien at produksjonen ikke totalt stopper opp. Uten en effektiv blokade kan selv et flertall av arbeiderne samlet i protest ikke kan stoppe virksomheten helt, for ingeniører, arbeidsledere og ledelse kan holde raffineriet gående i henhold til beredskapsplaner.

I disse dager gjør oljearbeiderforbundet, USO (Union Sindical Obrera), i Colombia seg klar til å streike som svar på Uribe-regjeringens offensiv. Den offensiven ledes av Isaac Yanovich, en forretningsmann fra privat banksektor, som nå er utnevnt som president for det statlige oljeselskapet. Arbeiderne, som kjempet for, og oppnådde, dannelsen av et nasjonalt oljeselskap, har motsatt seg privatisering i de siste 25 årene. De har betalt en skremmende pris for sin motstand: 100 fagforeningsledere og aktivister er blitt myrdet (fire av dem i 2002, et år som førte til at 160 fagforeningsfolk ble drept), 2 har forsvunnet, 10 kidnappet, 31 fengslet (av dem er 6 fortsatt i fengsel), og 250 har fått sparken (og av dem ble 11 sparket bare for få dager siden).

Under disse vanskelige forholdene forbereder altså de colombianske oljearbeiderne sin streik i begynnelsen av 2003. Om bevegelsen deres skal seire avhenger av deres evne til å stoppe produksjonen. Derfor setter både forbundet og regjeringen inn massive anstrengelser for å vinne ingeniørene og arbeidslederne over på sin side. Om forbundet ikke er i stand til å overbevise disse gruppene, har arbeiderne ikke annet valg enn å okkupere anlegget. Det betyr at de vil møte militær undertrykking slik de gjorde i 1971. Det året husker arbeidene i forbundet godt: arbeideren Fermin Amaya ble myrdet da han var i ferd med å stoppe produksjonen ved Barranca-raffineriet.

I nabolandet Venezuela er verden totalt snudd på hodet. Der arbeider ’lungos’ intenst mens ledelsen følger oppfordringen til streik med glød og uten nøling. 2. desember blokkerte ledelsen ved Venezuelas statlige oljeselskap PDV (Petroleros de Venezuela) inngangen til raffineriet, og brukte kjøretøyene sine til å stoppe arbeiderne, ’lungos’ – som hadde møtt på arbeid i hopetall – i å komme inn. Den samme ledelsen fikk hjelp av fagforeningspamper i sitt forsøk på å hindre arbeiderne i å slippe inn.

Men den virkelige styrken til streiken i Venezuela ligger i datamaskinene som styrer den kjempemessige og sterkt automatiserte oljeindustrien. Selv om PDV nominelt er statlig eid og styrt, er datamaskinene i hendene på et ’blandet’ (offentlig-privat) foretak, Intesa. Partneren med de tekniske ferdighetene i partnerskapet er et transnasjonalt datafirma, Science Applications International Corporation (SAIC). Blant deres direktører er to forhenværende usamerikanske forsvarsministre William Perry og Melvin Laird; to forhenværende CIA-direktører, John Deutsch og Robert Gates; admiral Bobby Ray Inman, tidligere direktør for det nasjonale sikkerhetsrådet NSA; andre pensjonerte militære er tidligere sjef for USAs Special Forces, Wayne Downing og tidligere koordinator i NSA, Jasper Welch.

Blokkeringen av oljetankerne ble dirigert fra disse datasentrene. Blokkeringen ble godtatt av noen kapteiner, men tankerne ble nødt til å gå til land likevel: ingenting beveger seg uten etter instruks fra datamaskinene, som også stoppet nøkkeloperasjoner i raffineriene og tilførsel av gass til jern- og stålindustrien i Øst-Venezuela. ’Lungos’ fra Guayana måtte gjenvinne gassen.

De høye lønnene, privilegiene og kommisjonene til arbeidslederne, fagforeningspampene, systemingeniørene og tankskipskapteinene er blitt et nyttig våpen for politisk kontroll i hendene på de transnasjonale konsernene som ønsker å privatisere Venezuelas (og Colombias, Ecuadors, og Brasils) oljeindustri.

Denne ’middel’-klassen med sin disponible inntekt er den politiske basis for høyresiden i Colombia og Venezuela (og deres helter er Bush, Aznar og Berlusconi). Dette er velgermakten bak Colombias president Alvaro Uribe Velez og bak kuppet i Venezuela. Washington bruker jernhansken i Colombia og silkehansken i Venezuela, men i begge tilfelle kommer den lokale støtten fra disse ’middel’-klassene, som i likhet med Bush er for døve til å høre om drapene på fagforeningsfolk i Colombia, men som skriker av raseri om et hår blir krummet på hodet til en arbeidsleder eller en kaptein på en oljetanker; som tier når 2 millioner colombianere er bortvist fra landområdene sine, men raser over Venezuelas landlov, når den truer de uproduktive ranchene til store venezuelanske jordeiere.

16. september 2002 ble colombianske småbrukere utsatt for grusomheter på grunn av sine protester på riksveiene. Maten deres ble brent. De ble nektet drikkevann. De ble omringet av militære og lederne ble arrestert. Tre av dem er forsvunnet. Internasjonale utsendinger ble deportert. Sju av lederne for protesten er siden blitt drept, en forsvunnet, og mange andre utsatt for overgrep og truet med drap. De er tiltalt – for å blokkere veiene. I Venezuela er det imidlertid ’middel’- og overklassen som blokkerer veiene med sine Mercedes Benz og BMW, og deres retter ble respektert.

I Cali i Colombia har arbeiderne i offentlig sektor protestert mot privatisering. De unge arbeiderne i Lærling-forbundet har protestert for å opprettholde statlig kontroll over lærling-instituttet, SENA. Begge sektorer er uopphørlig blitt brutalt angrepet, og internasjonale medier har ingen kommentar. Mediene er også tause om de daglige konfrontasjonene på Colombias karibiske kyst når det privatiserte elektrisitetsselskapet prøver å stenge strømmen for tusener av forgjeldete fattige. Verken folkelig protest eller statlig undertrykking finner veien til internasjonale medier, om det skjer i Colombia, et land som for media bare handler om terrorisme og narkotika.

’Middel’-klassen bør riktig nok passe seg – enkelte ganger kan de ende opp som ofre for sine egne helter, enten det er politikere som Bush eller konsernmediene. Det var det som skjedde med ’corralito’ i Argentina, da hele landet, inkludert ’middel’-klassen, mobiliserte mot bankene og av den grunn ble skjelt ut i mediene.

Inntil det skjer vil ’senoritos’ i det rike østlige Caracas, i Chico, Bogota og i Miami, være medienes yndlinger.

___________________________
ZNet-kommentar, 2. januar 2003

Hector Mondragon er økonom og aktivist i Colombia.

Oversatt fra spansk til engelsk av Justin Podur, fra engelsk av Helge Hasselgreen