Det søramerikanske Israel

av Hector Mondragon

Her er en stat som brukes av en imperialistisk makt for å innføre sitt regime i en region. På alle måter, med hver eneste dollar den mottar i militærhjelp fra USA, følger den colombianske staten den kursen. Og det er i denne betydningen forskere fra Venezuela og det colombianske parlamentsmedlemmet Gustavo Petro har advart mot framveksten av et Israel i Sør-Amerika.

Colombias innenriksminister beklager seg over Chavez og Lula. Chavez svarer. Deretter krever Uribe at Chavez utviser geriljaen som den colombianske hæren hevder er i Venezuela, og at Chavez stopper påstått 'terrorisme over grensen' fra Venezuela. Få timer etter denne uttalelsen eksploderer en bombe foran Colombias konsulat i Caracas, på et passende tidspunkt for å vise sannhetsgehalten i Uribes påstand. Vi ser omrisset av et søramerikansk Israel.

Analogien kan føres videre. Colombia likner mye på dagens Israel, komplett med råderett over et okkupert Palestina, nå når den colombianske staten har klart å skape en uendelig konflikt med en voksende befolkning i et indre eksil.

To millioner ble fordrevet internt mellom 1946 og 1958 i borgerkrigen som ble kalt La Violencia, da 200 000 ble drept. De siste 20 årene er 2,5 millioner blitt fordrevet. En befolkning på størrelse med det okkuperte Palestina er i indre eksil i Colombia. De utgjør en minoritet i befolkningen, men det er en stor minoritet.

Fra den store mengden mennesker som har lidd under vold i tiår, og som fortsatt lider, rekrutteres væpnede grupper med en psykologi og en praksis som forlenger konflikten: en konflikt med sine røtter, konfliktens eksistens, i en stat som nekter å erkjenne og nekter å løse problemene. I stedet velger staten å dra fordel av geriljafiendens villskap, en villskap som er skapt av statens egen atferd, for å opprettholde villskapen i statens og parastatens vold.

Det er en ond sirkel som hegnes om, vokser, får næring og gjenskapes. Massakrene rettet mot de liberale på 1950-tallet skapte geriljagruppene som ofte utførte sine egne massakrer mot konservative, og enkelte ganger mot indianske landarbeidere (som massakren mot tiniguas i Guayabero). Staten kunne så føre sin egen krig mot 'bandoleros', og dessuten ha på sin side mange konservative som søkte sin hevn fordi de var ofre for ofrene for de konservative.

Historien gjentar seg i rikelig monn i dagens vold. Enda en gang er det ofre og ofre for ofrene og for de som sørger over ofrene, i en voksende spiral. Geriljaen rekrutterer hundrevis av ungdommer for hver paramilitær massakre. En sone erklæres 'renset' av paraene, men i virkeligheten vokser geriljahæren.

Geriljaens handlinger skaper nye borgerverngrupper innen staten og parastaten. Lederne der er barn av foreldre som er drept av geriljaen. De to gruppene er dannet: 'palestinerne' og 'israelerne'. Liksom i Israel/Palestina driver flertallet av palestinere og israelere med terror, men de som gjør det får tilstrekkelig støtte til at de kan holde det gående, år etter år.

Statsterrorismen i Colombia, som i Israel, legitimeres som en kamp mot terrorisme, og terror avler terror. Nå er det ikke bare massakrer på landsbygda, men også bombing fra luften, som ikke er rettet bare mot geriljaen men også dreper sivile (som i Gaza og på Vestbredden), slik de gjorde i den velkjente affæren i Santo Domingo (Arauca), og i de mindre kjente tilfellene i den gamle demilitariserte sonen eller i Planadas (Tolima), Cacarica, og akkurat nå i El Carmen (Norte de Santander). På den andre siden er det ikke bare kidnappinger og angrep, men og forferdelige bombeangrep som, liksom i Israel, også dreper sivile.

Opphavsmennene til hus- og bilbombene i Colombia er ikke muslimer som de unge selvmordsbomberne i Palestina. Derfor går de ikke til himmels med bombene som dreper dem, men psykologien og motivasjonen deres har mye til felles. Akkurat som psykologien og motivasjonen hos en Uribe og en Sharon har mye til felles.

Palestinernes fortsatte indre eksil i dag har sin parallell i de 200-300 000 landarbeiderne, urfolk og afrocolombianere, som hvert år drives i indre eksil i Colombia. Den væpnede konfliktens endeløse natur har fordrevet dem fra sitt eget land.

Den samme perverse internasjonale dynamikken holder liv i konflikten og gjør Colombia til regionens Israel, et land USA bruker for å kontrollere Venezuela og dets olje (som senator Coverdell kunngjorde for tre år siden, et land som brukes til å kontrollere Brasil, Ecuador, Bolivia, til å prakke på dem Amerikas frihandelsavtale og/eller bilaterale avtaler over hele kontinentet.

Uribe drømmer om å behandle Chavez som en slags Saddam, og Lula som en Sadat. Men her svikter analogien totalt, og Coverdells og Uribes strategi viser seg å være svært skrøpelig.

Siden det skrøpelige søramerikanske Israel har en befolkning med 68% fattige, har sunket ned i en økonomisk krise som bare langsomt bedres på bekostning av en mangedobling av offentlig gjeld og med risiko for en finansiell krise. Det har en tung, og voksende, krigsskatt.

Landets nyliberale økonomiske ledelse kan konkurrere med Argentinas Cavallo om både tidligere fall og nåværende opptur. Framtiden avhenger av hvor villig Washington er til å bære de økonomiske kostnadene ved dette Israel, før det havarerer som et annet gammelt Argentina eller Indonesia. Uribe satser på at Washington vil holde ham oppe uansett kostnad - ham og det korrupte ledersjiktet av tradisjonelle partier og spekulative landeiere. Men når han gjør det, gjør Uribe Colombia til en fare for hele verden.

[oversatt fra spansk til engelsk av Justin Podur og fra engelsk av Helge Hasselgreen. ZNet Commentary 22. april 2003]

Hector Mondragon er en colombiansk aktivist og økonom, og fast bidragsyter til Znet, hjemmehørende i Colombia.