USA er en religion

Amerikanske ledere ser nå på seg selv som prester med et guddommelig kall til å befri verden fra dens demoner.

George Monbiot

Kommandanten for bakkestyrkene i Irak uttalte til journalister sist onsdag: ” Uday og Qusays død kommer helt sikkert til å bli et vendepunkt for motstanden.” Et vendepunkt var det, men uheldigvis ikke av det slaget han tenkte seg. Den dagen han uttalte dette drepte irakiske opprørere en amerikansk soldat og såret seks andre. Dagen etter drepte de tre til; i løpet av helgen henrettet de fem og såret sju. Mandag slaktet de enda en og såret tre. Det har vært den verste uken for amerikanske soldater i Irak siden George Bush erklærte at krigen var over.

Få mennesker tror at motstanden i landet blir koordinert av Saddam Hussein og hans ufyselige familie, eller at den vil opphøre når disse folkene er drept. Men de få ser ut til å omfatte den militære og sivile kommando for USAs væpnede styrker. For hundrede gang etter at USA invaderte Irak har forutsigelsene fra dem som har adgang til etterretning vist seg å være mindre troverdige enn forutsigelsene til dem som ikke har slik adgang. Og for hundrede gang får ”etterretningssvikt” skylden for unøyaktighet i de offisielle spådommene.

Forklaringen blir litt tynnslitt etter hvert. Venter de at vi skal tro at medlemmene i USAs sikkerhetstjenester er de eneste som ikke kan innse at mange irakere ønsker å kvitte seg med USAs hær, like ivrig som de ønsket å kvitte seg med Saddam Hussein? Det som mangler i Pentagon og det Hvite Hus er ikke etterretning, men innlevelse. Det dreier seg ikke om etterretningssvikt, men om ideologisvikt.

For å forstå hvorfor denne svikten er så vedvarende må vi først fatte en realitet som bare sjelden blir diskutert på trykk. De Forente stater er ikke lenger bare en nasjon. Det er nå en religion. Dets soldater har gått inn i Irak for å frigjøre folket der, ikke bare fra diktatoren sin, men også fra dets mørke. Som George Bush sa til soldatene sine den dagen han kunngjorde seieren: ”Hvor dere enn går, bærer dere et håpets budskap - et budskap som er gammelt og alltid nytt. Med ordene til profeten Jesaia: ’Til fangene, ”stå fram”, og til dem som er i mørket, ”vær frie”.’”

Således er amerikanske soldater ikke lenger bare jordiske stridende, de er blitt misjonærer. De skal ikke lenger bare drepe fiender, de skal drive ut demoner. Folkene som rekonstruerte ansiktene til Uday og Qusay Hussein var likegyldige og glemte å gjenskape de små hornene på hvert bryn, men innsikten i at brødrene var opponenter fra et annet rike ble formidlet uansett. I likhet med alle som sender misjonærer utenlands kan ikke yppersteprestene i USA forestille seg at de vantro kan gjøre motstand av egen fri vilje; om de nekter å la seg omvende, er det djevelens verk, i hans nåværende forkledning som tidligere diktator i Irak.

Som Clifford Longley viser i sin fascinerende bok ’Utvalgte folk’, utgitt i fjor, følte grunnlovsfedrene i USA – selv om de undertiden sa noe annet – at de ble ledet av en guddommelig hensikt. Thomas Jefferson mente at De Forente Staters Store Segl skulle framstille israelittene ”ledet av en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten”. George Washington hevdet i sin innsettelsestale at hvert eneste skritt mot uavhengighet ble ”opplyst av et tegn på forsynets inngripen”. Longley argumenterer for at dannelsen av den amerikanske identiteten var del i en ”tilsidesettelses”-prosess. Den romersk-katolske kirken hevdet at den hadde etterfulgt jødene som de utvalgte, siden jødene var blitt forstøtt av Gud. De engelske protestantene anklaget katolikkene for å svikte troen, og hevdet at de selv var blitt Guds foretrukne. De amerikanske revolusjonære trodde at engelskmennene i sin tur hadde brutt sin pakt: amerikanerne var nå blitt det utvalgte folk, med en guddommelig plikt til å overlevere verden til Guds rike. For seks uker siden gjenoppfrisket George Bush, som om han ville vise at denne troen fortsatt består, en bemerkning av Woodrow Wilson. Han siterte: ”Amerika har en åndelig energi i seg som ingen annen nasjon kan bidra med til menneskehetens befrielse.”

Gradvis har denne idéen om utvelgelse smeltet sammen med en annen, enda farligere idé. Det er ikke bare at amerikanerne er Guds utvalgte folk; USA blir i seg selv sett på som et guddommelig prosjekt. I sin avskjedstale som president omtalte Ronald Reagan sitt land som en ”lysende by på et berg”, en referanse til Bergprekenen. Men det Jesus beskrev var ikke et verdslig Jerusalem, men himmelens rike. I følge Reagans beskrivelse kunne ikke bare Guds rike finnes, i Amerikas Forente Stater, men Helvetesriket kunne også lokaliseres på jorden: Sovjetunionen, ”ondskapens imperium”, som Hans hellige krigere sto oppstilt mot.

Etter angrepene på New York er denne ideen om det guddommelige Amerika blitt utvidet og raffinert. I desember 2001 holdt byens ordfører, Rudy Guiliani sin siste tale som ordfører i St Paul's Chapel, like ved tomten etter de ødelagte tvillingtårnene. Han hevdet at ”Det eneste som betyr noe er at du omfavner USA og forstår dets idealer og hva det egentlig er. Abraham Lincoln pleide å si at testen på din amerikanisme var… hvor sterkt du trodde på USA. Fordi vi i virkeligheten er som en religion. En sekulær religion.” Kirken han talte i var blitt gjort til et hellig sted, ikke bare av Gud, men også av at George Washington en gang hadde bedt der. Han sa at det nå var ”hellig grunn for folk som opplever hva USA egentlig er.” Amerikas Forente Stater trenger ikke lenger påkalle Gud, det er Gud, og de som drar utenlands for å spre lyset gjør det i navnet til et himmelsk rike. Flagget er blitt like hellig som Bibelen; nasjonens navn like hellig som Guds navn. Presidentembetet er i ferd med å bli et presteembete.

Så de som trekker i tvil George Bushs utenrikspolitikk er ikke lenger bare kritikere, de bedriver blasfemi, eller de er ’antiamerikanske’. Fremmede land som prøver å endre denne politikken kaster bort tiden: man kan forhandle med politikere; man kan ikke forhandle med prester. USA har en guddommelig misjon, slik Bush antydet i januar: ”til å forsvare … hele menneskehetens håp”, og ve den som håper på noe annet enn ’the American way of life’.

Farene ved nasjonal guddommelighet trenger neppe noen utdyping. Japan gikk til krig på 1930-tallet, overbevist, som George Bush, om at de hadde fått et budskap fra himmelen om å ”frigjøre” Asia, og utvide sitt guddommelige imperium. Som den fascistiske teoretiker Kita Ikki spådde: ”gi lys i mørket for hele verden”. De som streber etter å dra himmelen ned på jorden er forutbestemt til utelukkende å skape et helvete.

___________________________

oversatt av Helge Hasselgreen