MBEKIS FORVIRRING

Aidsdebatt i Sør-Afrika

Av Danny Schechter

Durban, Sør-Afrika: Hva ville Mbeki si? Det var det store spørsmålet for pressen og mengden som var stuet sammen den 9 mai på Kingsmead Cricketstadion, der de ventet under en afrikansk himmel med truende regnskyer, på at Sør-Afrikas andre demokratisk valgte president Thabo Mbeki skulle tale ved åpningsseremonien til den 13. internasjonale aids-konferansen.

Aids-"samfunnet", 10 000 i tallet, var blitt kraftig provosert av tidligere kommentarer som ble tillagt statsoverhodet som var vert for verdens første aidsmøte utenfor den vestlige verden. Var Mbeki for dem eller mot dem? Det var spørsmålet som meldte seg etter en sydende konflikt som begynte en måned tidligere da den sørafrikanske presidenten brukte noen netter på et personlig søk på internett. Da fant han fram til synspunktene til en håndfull dissidentleger og –forskere som i flere år hadde utfordret den konvensjonelle vitenskapelige visdom om opphavet til aids-viruset.

Han begynte straks å tenke høyt om Sør-Afrikas program for å bekjempe aids var på rett spor. Med blikk for de svære medikamentkostnadene som kunne tømme statskassen og stanse planer for økonomisk utvikling provoserte han fram en debatt om riktig strategivalg, en debatt som fortsatt gir gjenlyd over hele verden.

Kritikere var raske med å erklære hans holdning som kjetteri etter at han inviterte noen av disse dissidentene til å delta i presidentens panel av rådgivere (som også omfattet mange rettroende forskere.) Gruppen på 30 medlemmer fikk i oppdrag å utrede noen hovedsaker, inkludert hvor pålitelig er aids-testen, hvor trygt er det svært toksiske antivirusmidlet AZT som har hatt en viss effekt i å blokkere overføringen av sykdommen fra mor til barn, og det ladete spørsmålet om hva som forårsaker aids. Er hiv årsaken til aids, som de fleste vitenskapsmenn hevder, eller er det andre årsaker og medvirkende faktorer? Gruppen vil avgi rapport mot slutten av året. Mbeki har aldri åpent benektet en sammenheng mellom hiv og aids, men hans aggressivt spørrende holdning ser for mange ut som at han gjør nettopp det. Slike spørsmål ble ansett som en avledning, et bevis for at han benektet en infeksjon som FN sier finnes hos 10 prosent av landets befolkning, eller omkring 4,2 millioner, mer enn i noe annet sammenlignbart land.

Ved å våge å utfordre samstemtheten falt Mbeki "utenfor programmet" slik en ledende aids-talsmann i det Hvite Hus som jeg snakket med uttrykte det. Snart var han blitt en paria og gjenstand for latterliggjøring i verdenspressen, hengt ut i det amerikanske fjernsysprogrammet "60 Minutes", og kritisert av en av Sør-Afrikas ledende intellektuelle, Dr. Mamphela Ramphele, for uansvarlighet på grensen til det kriminelle.

5000 forskere og vitenskapsmenn fra hele verden sendte ut en "Durbanerklæring" for å irettesette ham, der de sa at hiv er årsak til Aids, punktum. Over og ut. Hans pressesekretær var i forsvarsposisjon og sa at uttalelsen passet i "papirkurven". Det ble reist lokalt politisk påtrykk på dem som sto bak erklæringen for å avlyse en planlagt pressekonferanse som kunne bli pinlig. Følelsesnivået steg. Over en kopp kaffe på hotellet mitt snerret en hiv-positiv militant medlem av "ACT UP fra Brooklyn i New York: "Mbeki burde stilles for riksrett og arresteres".

Seinere sluttet han seg til en liten gruppe aktivister som buet og pep mot presidenten da han ble introdusert som ledd i en fjernsynsgallaforestilling som omfattet et sceneshow, musikalske innslag, dans, afrikanske trommer og et fyrverkeri som var på høyde med det jeg nettopp hadde sett i New York 4. juli.

Jeg har kjent, og respektert, Thabo Mbeki i mer enn 30 år. Jeg har laget reportasjer om ham som en ambisiøs men pragmatisk politiker som føler seg mer hjemme i det politiske sentrum enn på ytterfløyene. Han har aldri stått på barrikadene, han har vært en sentrist, ikke en venstrist. Hele hans karriere har vært preget av å skape konsensus, ikke å skape bølger. Jeg tror han mener alvor, og utviser tapperhet ved at han fortsetter sin undersøkelse og står ved sitt syn. Likevel er han åpenbart i forsvarsposisjon, og tilsynelatende ute av stand til å forstå hvorfor han mister sympatisører på grunn av denne saken , slike som meg selv som inntil jeg kom hit trodde at han ble hakket på uten grunn.

Sist jeg så ham var ved presidentinnsettelsen i Sør-Afrika ett år tidligere. (Jeg var en av hans minst synlige utenlandske gjester; Libyas Khadaffi var den mest kjente.) Den gangen snakket han om sitt håp om en afrikansk renessanse, etter at han var blitt valgt med større flertall enn Nelson Mandela da han kom til makten 5 år tidligere. Begivenheten var en feiring av en fredelig maktovertakelse, et tegn på at en ny, velutdannet generasjon hadde overtatt. Mbeki hadde vært yndlingen til sørafrikanske forretningsfolk i årevis, en talsmann for den typen nyliberal økonomi som gleder heiagjengen for globalisering. Som nær venn av Clinton-administrasjonen var Mbeki ansett som en mann "vi" kunne samarbeide med.

Etter å ha vandret i skyggen av Mandela ble det nå hans tur i rampelyset. Men denne aidskontroversen truer med å ødelegge et image som omhyggelig er formet over flere tiår i eksil og på toppnivå i ANC-kommandoen. Til forskjell fra Mandela, det verdenskjente ikonet med en karisma som ofte kunne tryllebinde, foretrekker Mbeki mer utstudert lærde uttalelser. Der Mandela forente moralske appeller med juridisk presisjon er Mbeki mer den piperøykende intellektuelle, kjent for solid strategisk tenkning og tøff politisk hestehandel på de politiske bakrommene. Enda viktigere, mens den høyreiste Mandela var kjent for å føre folk sammen, ser det ut som om Mbeki, en mye kortere mann, splitter dem.

Hvorfor? Han har aldri vært kjent som en leder som lar seg styre av følelser og irrasjonalitet. Hans tidligere suksesser skyldtes hans aldri sviktende evne til å vurdere en situasjon og nøytralisere mulige fiender.

Men i det minste i denne saken ser det ut til at han har tabbet seg ut, og det av grunner det blir debattert og spekulert intenst over. På et arrangement hvis mål var å bryte "tausheten" utløste denne presidenten en støyende debatt, ikke om Aids men om sine egne tanker.

Da Mbeki steg opp på podiet, ble folk stille, usikre på hva de kunne vente. Selv ACT UP roet seg. Men de som ønsket at han skulle ta avstand fra sine tidligere utsagn skulle snart bli skuffet.

Først ønsket han delegatene velkommen og understreket konferansens betydning. Men så, da han ba om toleranse for andre synspunkter, snakket han umiskjennelig om sitt eget. "Spørsmålet som jeg og regjeringen reiste ble jevngodt med kriminell og folkemorderisk vanskjøtsel", klaget han. Han forsikret delegatene og de som fulgte med hjemme at Sør-Afrika er meget bekymret over hiv/aids, og har forpliktet seg til ’en nasjonal handlingsplan’, en plan som faktisk har som premiss antakelsen om at HIV er årsak til aids. Han verken benektet eller overså selve saken.

Han erkjente den helsekatastrofen som Afrika står overfor. Men så snudde han om på en måte som lamslo deler av publikum. I stedet for å rette oppmerksomheten mot aids framførte han en forelesning der han kalte fattigdommen for Afrikas største drapsmann. "Vi kan ikke legge all skyld på et enkelt virus," sa han. "Fattigdom er den underliggende årsak til nedgang i forventet livslengde, handikap, uførhet, sult, psykiske sykdommer, selvmord, oppløsning av familier og stoffavhengighet."

Ved hjelp av sitater fra Verdens Helseorganisasjon hevdet han at skjev fordeling av rikdom i verden lå bak Afrikas lidelser, siden den verdensdelen lider mest med et anslag på over 23 millioner mennesker som er dødsmerket. Han nektet å godta tanken om at et enkelt virus med en eneste årsak kunne være ansvarlig for det høye antallet dødsfall som ble tilskrevet Aids. Fattigdom, og sykdommer og underernæring som følger den, er verdens største drapsmann, hevdet han, og dette har gjort kontinentet så mottakelig. Den endemiske fattigdommen nærer aids-pandemien, sa han. Først svekker den individenes immunsystem, og deretter gjør den det umulig for land som hans eget å ha råd til de dyre medikamentene mot virus som nå brukes mye i Vesten.

Han tar jo ikke helt feil på dette feltet. Heller ikke er det nytt stoff for ham. Jeg husker at jeg dekket Mbeki da han for ti år siden åpnet en konferanse ved Duke-universitetet om den knugende fattigdommen i Sør-Afrika. Han var der for å gi støtte til Mamphela Rampele og medarbeideres veldokumenterte undersøkelse som viste hvordan dødelige økonomiske skiller var kilden til nasjonal ulykke og den viktigste arven fra Apartheid. Men i dag er fattigdomseksperten dr. Rampele på den ene siden i aids-debatten, Mbeki på den andre.

Det var ikke galt av ham at han ønsket å utforske alle måter å bekjempe aids, å sikre en rimelig pris på medikamentene, og ønsket en tilnærming som erkjenner den sosiale og økonomiske bakgrunnen for en krise som ikke kan løses bare med medisinens magiske kraft. Jonathan Mann, en av de første Aidsforskerne, gjorde dette klart i sine skjellsettende arbeider. Fravær av menneskeretter og marginalisering av folk har bidratt til å forverre denne globale nødssituasjonen for folkehelsen. Som filantropen bak FXB-stiftelsen, Albina du Bosrouvray, som i sin tid var aktiv støttespiller for Mann og nå støtter prosjekter for å hjelpe foreldreløse med Aids, skrev på kommentarplass i en avis i Durban: "en forsinket diskusjon om de globale farene ved hiv-aids-pandemien kommer langsomt til overflaten."

Uansett hvor gyldige mange av anførslene er – talen viste seg å være en blyballong. "Jeg håpet og ba om at han ville finne en måte å trekke seg fra denne galskapen med æren i behold", sa den afroamerikanske aids-aktivisten Phil Watson til lokalavisen Mercury. "Huset står i brann og hr. Mbeki sitter der og prøver å finne ut om brannen ble startet med lighter eller fyrstikk. Han snakker om en plan. Han snakker ikke om handling."

Dagen etter kom det et svar fra en veltalende paneldeltaker, den sørafrikanske dommeren Edwin Cameron som selv er hiv positiv. Han angrep presidenten for å skape "vantro blant forskerne, forvirring blant hiv-risikogruppene og forskrekkelse blant Aids-arbeiderne." Han fordømte Mbekis regjering for ikke å gjøre nok for å behandle og støtte dem som led av aids. Fem tusen spebarn blir daglig "unødvendig" født med hiv fordi regjeringen nekter å skaffe medikamenter, anklaget han.

Mbekis svar på dette indignerte utbruddet var å tone det ned, og gjenta at livlig debatt er bra. "Etter 15 år har vi fortsatt ingen løsning. Ingen har gitt oss en helbredende behandling, så jeg mener det er viktig at alle synspunkter blir hørt," sa han. Denne provoserende uttalelsen minnet meg om en tidligere episode i sørafrikansk historie, som også gjaldt en tale holdt i Durban av en sørafrikansk president. Den gang var det Mbekis fiende gjennom lang tid, P W Botha som i 1989 også hadde kommet til denne byen ved det indiske hav for å holde en tale det ble knyttet store forventninger til. Det var ventet at han skulle si farvel til apartheid i en "jeg krysser Rubicon"-tale. Også Botha skuffet stort, og nektet å oppfylle ønsket til verdensopinionen. Han ble seinere kastet av medlemmene i sitt eget parti.

Thabo Mbeki støter også fra seg mange av sine egne tilhengere med sin merkelig intellektuelle tilnærmingsmåte. Mange timer før talen krevde en demonstrasjon i Durbans gater, anført av folk som led av aids, tilgang til behandling fra det offentlige, og lavere medisinpriser fra de svære farmasøytiske selskapene. Mbeki ble åpent kritisert i en flammede tale av Winnie Mandela-Matsikela, også medlem av ANC og parlamentsmedlem. Folk som har brukt tiår på å marsjere mot hvite regjeringer marsjerte nå mot en svart regjering ledet av en de selv hadde valgt.

Denne kampen om aidssakene er et speilbilde av annen splittelse og misnøye i Sør-Afrika. Hvetebrødsdagene ANC kan ha nydt under Mandela er for lengst forbi. Det er sinne og bitterhet over en uforandret virkelighet, en økonomi i tilbakegang og en regjering som sier mange av de riktige tingene, men har alvorlige problemer med å levere løsningene. I tillegg finnes det også fascinerende og selvmotsigende teorier som angivelig skal forklare Mbekis standpunkt. Han er afrikanist, sier noen, og avviser med forakt å bli fortalt hva han skal gjøre av arrogante hvite fra Vesten som ikke har klart å stoppe pandemien. Han er bare sta, sier andre, og ikke villig til å innrømme mistak. Atter andre hevder at Mbeki vil føre landet til konkurs om han begynner å importere medisiner som er så dyre i anskaffelse og kanskje umulig å fordele, med tanke på den dårlige infrastrukturen i helsesektoren, og derfor gjør han rett i å se etter alternativer.

Det går til og med rykter om at han selv er hiv positiv, men er i fornektingsfase – vil ikke innrømme det. Endelig ble det antydet at hans standpunkt er ypperlig taktikk for å tvinge ned prisene på farmasøytiske produkter eller endog insistere på at lokale selskaper, som ANC har interesser i, skal få de lønnsomme kontraktene. Det finnes ikke bevis for noen av disse formodningene, men mange har svirret rundt på konferansen.

Forvirret av sinnet og mangelen på toleranse som utvises av hans kritikere ser Mbeki heller ikke ut til å klare å framlegge et folkelig program for å knytte sammen helse og menneskeretter, eller å inspirere et folk som dør som fluer. Å tale varmt om aids-krisen vil ikke redde liv, heller ikke hjelpe sørafrikanerne til å hanskes med en voksende epidemi eller den akselererende krisen for de foreldreløse aids-ofrene.

Thabo: kom ut av bunkeren din og kom i dialog med kritikerne dine på samme glimrende vis som du gjorde for mange år siden med det hvite maktapparatet. Unaturlige holdninger og polemikk på alle kanter om aids hjelper verken deg, Sør-Afrika eller verden.

--------------

Danny Schechter, redaktør i www.mediachannel.org/, laget for mange år siden serien "Sør-Afrika nå" for public television, og har regissert fem dokumentarfilmer om Sør-Afrika. Han har nettopp skrevet boken " News Dissector".

[ZNet Commentary 13. juli 2000. Oversatt av Helge Hasselgreen. Trykket i Klassekampen 25. juli 2000]