I krigsspillet er tiden er inne for å umenneskeliggjøre våre fiender.

De er totalt uforståelige, handlingene deres overgår det vi kan forestille oss, motivasjonen deres er vanvittig. De er "galninger" og statene deres er "kjeltringstater". Tiden er ikke inne for mer forståelse - bare bedre etterretning.

Slik er reglene for krigsspillet.

Mennesker med følelser vil uten tvil protestere mot denne karakteristikken. Krig er ikke et spill. Det er virkelige liv som rives i stykker, det er tapte sønner, døtre, mødre og fedre, som alle har sin verdighet. Tirsdagens terroristhandling var virkelighet av grusomste slag, en handling som får alle andre handlinger til å virke overflatiske, spill-aktige.

Det stemmer: krig er definitivt ikke et spill. Og etter tirsdag vil den kanskje aldri mer bli behandlet som et spill. Kanskje 11. september 2001 vil markere slutten på den skammelige videokrigsspill-perioden.

Å følge tirsdagens dekning sto i grell kontrast til forrige gang jeg satt klistret til fjernsynet og fulgte en krig på direkten på CNN. Golfkrigens krigsskueplass, en liksom-rominvasjon, hadde nesten intet til felles med det vi har sett denne uken. Den gangen så vi i stedet for virkelige bygninger som eksploderer, igjen og igjen, utelukkende sterile betongmål fra et bombeperspektiv - borte i samme nu. Hvem befant seg i disse abstrakte polygonene? Det fant vi aldri ut.

Siden Golfkrigen har amerikansk utenrikspolitikk vært basert på en enkelt brutal fiksjon: at amerikanske militære kan intervenere i konflikter rundt om i verden - i Irak, Kosovo, Israel - uten amerikanske tap av menneskeliv. Dette er et land som har begynt å tro på den største selvmotsigelsen: en trygg krig.

Logikken bak trygg krig er selvsagt basert på den teknologiske evnen til å føre krig utelukkende fra luften. Men den hviler også på den faste overbevisning om at ingen vil våge å yppe seg mot USA - den siste supermakt - på USAs egen jord.

Denne overbevisning har, helt til tirsdag, latt amerikanere kunnet være tankeløst upåvirket av - og til og med uinteressert i - internasjonale konflikter der USA er en hovedaktør. Amerikanere får ikke daglig dekning på CNN av de fortsatte bombingene i Irak; heller ikke får de ta del i historier vinklet på skjebnen til enkeltmennesker om de uhyggelige virkningene av økonomiske sanksjoner for dette landets barn. Etter at USA bombet en farmasøytisk fabrikk i Sudan (feiloppfattet som en fabrikk for kjemiske våpen) var det ikke for mange oppfølgende reportasjer om hva tapet av vaksineproduksjon betydde for sykdomsforebygging i regionen.

Og da NATO bombet sivile mål i Kosovo - inkludert markeder, sykehus, flyktningkonvoier, passasjertog og en fjernsynsstasjon - gjorde ikke NBC intervjuer "på gaten" med de overlevende om hvor sjokkert de var over den blinde ødeleggelsen.

De forente Stater er blitt ekspert på kunsten å forskjønne og avhumanisere krigshandlinger begått andre steder. Her hjemme er krig ikke lenger en nasjonal besettelse, det er en industri som langt på vei er satt ut til eksperter. Dette er ett av landets mange paradokser: selv om det er motoren i globaliseringen overalt har nasjonen aldri vært mer selvbeskuende, mindre verdensorientert.

Ikke overraskende da at tirsdagens angrep, i tillegg til å være grufullt hinsides beskrivelse, gir ytterligere skrekkopplevelse ved at den for mange amerikanere ser ut til å ha kommet som lyn fra klar himmel. Kriger kommer sjelden som et totalt sjokk på landet som blir angrepet, men det er rimelig å si at denne gjorde det. Journalisten Mike Walter i USA Today ble bedt av CNN om å oppsummere reaksjonen på gaten, og han svarte: Å herregud, å herregud, å herregud, jeg kan ikke tro det."

Tanken på at man noensinne kan være forberedt på en slik umenneskelig terror er absurd. Men sett gjennom amerikanske fjernsynskanaler virket tirsdagens angrep som om det kom fra en annen planet, snarere enn fra et annet land. Begivenhetene ble skildret ikke så mye av journalister som av den nye rasen av berømte ankerpersoner, med navn som er merkevarer, som har hatt utallige biroller i TimeWarner-filmer om apokalyptiske terrorangrep mot USA - men nå virket de feilplassert når de beskrev virkeligheten. Og i et uvirkelig øyeblikk tirsdag kveld forsvant CNNs plakat "Amerika under angrep" og ble erstattet med en annen som sa "Fighting Fat" - en nifs spøkelsesplakat som i går ble sendt som en nyhet.

De Forente Stater er et land som ikke bare tror det har fred, men som også er immun mot krig, en selvforståelse som må komme som en stor overraskelse for de fleste irakere, palestinere og colombianere. Som en person som har mistet hukommelsen har USA våknet opp midt i en krig, bare for å oppdage at den har pågått i årevis.

Fortjente USA å bli angrepet? Selvsagt ikke, den påstanden er avskyelig og farlig. Men her er et annet spørsmål vi må stille: Har amerikansk utenrikspolitikk skapt forutsetninger for at en slik forvridd logikk kan blomstre, en krig ikke så mye mot amerikansk imperialisme som amerikansk upåvirkelighet?

Perioden med videokrigsspill det USA alltid sitter ved spakene har skapt et avsindig raseri i mange deler av verden, et raseri over lidelsens evigvarende asymmetri.

Dette er bakgrunnen der forkrøplede revansjesøkere ikke krever noe annet enn at amerikanske borgere deler deres smerte.

Etter angrepet har amerikanske politikere og kommentatorer messet gjentatte ganger at landet vil holde fram som det stevner. Den amerikanske levemåten vil ikke bli forstyrret, hevder de. Det virker som en underlig påstand all den stund alle fakta taler for det motsatte. Krig er, for å vri på en frase fra Golfkrigstiden, alle forstyrrelsers moder. Det skulle bare mangle. Illusjonen om krig uten tap av menneskeliv er ødelagt for alltid.

En blinkende melding lyser på vår kollektive videospillskjerm: Game over.

[Oversatt av Helge Hasselgreen. I Klassekampen mandag 17. sept. 2001]