Gammelt hat får næring av frykt / Sharon og antisemittismen

av Naomi Klein 24/4 2002

Rapporter jeg fikk pr. epost hadde fortalt meg at noe helt nytt foregikk i Washington forrige helg. En demonstrasjon mot Verdensbanken og det Internasjonale Pengefondet fikk tilslutning fra både en antikrigsmarsj og en demonstrasjon mot den israelske okkupasjonen av palestinsk territorium. Til slutt gikk alle togene sammen i det som organisatorene beskrev som den største solidaritetsdemonstrasjonen for Palestina i USA noensinne. Politiets anslag var på 75 000 mennesker.

Søndag kveld slo jeg på fjernsynet i håp om å få et glimt av denne historiske protesten. I stedet så jeg noe annet: en triumferende Jean-Marie Le Pen som feiret sin nyvunne status som Frankrikes nest mest populære politiske leder. Siden da har jeg fundert på om den nye alliansen som vi så i gatene, også kan hanskes med denne nyeste trusselen.

Som kritiker av både den israelske okkupasjonen og den konserndikterte globaliseringen får jeg inntrykk av at konvergensen som fant sted i Washington forrige helg burde ha skjedd for lenge siden. Til tross for enkle merkelapper som "antiglobalisering", har alle de handelsrelaterte protestene de siste tre årene handlet om selvbestemmelse: alle folks rett til selv å avgjøre hvordan de best skal organisere sine samfunn og sin økonomi, enten det betyr å innføre en jordreform i Brasil, eller å produsere AIDS-medisiner uten lisens i India, eller som her å gjøre motstand mot en okkupasjonsmakt i Palestina.

Da hundrevis av globaliseringsaktivister begynte å samle seg i Ramallah for å være "menneskelige skjold" mellom israelske tanks og palestinerne, ble teorien som er utviklet utenfor handelstoppmøtene overført til konkret handling. Det neste logiske skrittet var å føre denne tapre ånden tilbake til Washington, der mye av Midtøsten-politikken utvikles.

Men da jeg så M. Le Pen stråle på fjernsyn, med hendene hevet i triumf, forsvant noe av entusiasmen min. Det finnes ingen som helst sammenheng mellom fransk fascisme og de som marsjerte i Washington for et "Fritt Palestina" (de eneste folkene Le Pens tilhengere hater mer enn jøder er faktisk araberne). Likevel kunne jeg ikke la være å tenke på alle de begivenhetene jeg nylig har vært med på, der antimuslimsk vold med rette ble fordømt, og Ariel Sharon fikk velfortjente spark, men der angrep på jødiske synagoger, gravsteder og samlingssteder ikke ble nevnt. Det nevnes heller ikke at hver gang jeg logger meg på aktivistist-nyhetsgrupper av typen Indymedia.org, som praktiserer "åpen publisering", blir jeg møtt med en rekke konspirasjonsteorier om jøder og 11. september, og utdrag av Sions Vises Protokoller.

Globaliseringsbevegelsen er ikke antisemittisk, men den har ennå ikke til fulle tatt inn over seg implikasjonene ved å kaste seg ut i Midtøsten-konflikten. De fleste folk på venstresiden velger ganske enkelt side, og i Midtøsten, der en part er under okkupasjon, og den andre parten har det US-amerikanske militæret bak seg, virker valget enkelt. Men det er mulig å kritisere Israel samtidig som man med full kraft fordømmer framveksten av antisemittisme.

Det er også mulig å være for palestinsk uavhengighet uten å anvende en forenklet "propalestinsk/antiisraelsk todeling, et speilbilde av likningene om det-gode-mot-det-onde, som president George W. Bush setter så stor pris på.

Hvorfor skal man legge vekt på slike finurligheter når likene fortsatt blir gravd fram fra ruinene i Jenin? Fordi alle som er interessert i å bekjempe fascisme a la Le Pen, eller brutalitet a la Sharon, må samtidig hanskes med den virkeligheten som heter antisemittisme.

Hatet mot jødene er et effektivt politisk redskap i hendene på høyresiden i Europa og i Israel. For M. Le Pen er antisemittismen en gave fra oven. Den bidro til å øke støtten hans fra ti til sytten prosent på en uke. For Ariel Sharon er det frykten for antisemittisme, både reell og innbilt, som er våpenet. Hr. Sharon liker å si at han bekjemper terrorister, for å vise at han ikke er redd. I virkeligheten blir politikken hans drevet av frykt. Hans store talent er at han til fulle forstår dybden i jødenes frykt for enda et Holocaust. Han vet hvordan han skal dra paralleller mellom jødenes engstelse for antisemittisme og amerikansk frykt for terrorisme.

Og han er ekspert på å utnytte dette til sine egne politiske formål. Den primære, og velkjente, frykten som hr. Sharon spiller på, den frykten som tillater ham å framstille alle aggressive handlinger som defensive, er frykten for at Israels naboer ønsker å jage jødene på sjøen. Den sekundære frykten hr. Sharon manipulerer fram er frykten blant jøder utenfor Israel at de til slutt vil bli presset til å søke en trygg havn i Israel. Denne frykten får millioner av jøder over hele verden, som for en stor del føler vemmelse ved Israels aggresjon, til å holde kjeft og sende sjekkene sine, en forskuddsbetaling for framtidig asyl.

Likningen er enkel: jo reddere jødene er, desto mektigere blir hr. Sharon. Han er valgt på et program om "fred gjennom sikkerhet". Hans regjering kunne knapt skjule sin glede over hr. Le Pens framgang. De oppfordret øyeblikkelig franske jøder til å pakke sakene sine og komme til det lovede land.

For hr. Sharon er jødenes frykt en garanti for at hans makt ikke møter hindringer, og frykten gir ham det nødvendige straffefritak til å gjøre det utenkelige: sende tropper inn i de palestinske selvstyremyndighetenes utdanningsdepartement for å stjele og ødelegge arkiver; begrave barn levende i sine hjem, hindre ambulanser i å komme fram til døende. Jøder utenfor Israel befinner seg nå i en skrustikke som blir strammere og strammere: Handlingene til landet som liksom skulle sikre deres framtidige sikkerhet gjør dem mindre trygge akkurat nå. Hr. Sharon visker med overlegg ut forskjellen mellom begrepene "jøde" og "israeler". Han hevder at han ikke slåss for israelsk territorium men for det jødiske folkets overlevelse. Og når antisemittismen vokser, delvis som en følge av hans handlinger, er det hr. Sharon som enda en gang kan høste det politiske utbyttet.

Og det virker. De fleste jøder er så skremt at de nå er villige til å gjøre hva som helst for å forsvare israelsk politikk. Synagogen i nærheten av meg, der den beskjedne fasaden nettopp fikk stygge arr etter en mistenkelig brann, har et skilt på døren der det ikke står "Takk for ingenting, Sharon". Det står "Støtt Israel… Nå mer enn noensinne."

Det finnes en utvei. Ingen ting kan utrydde antisemittismen, men jøder både i og utenfor Israel kunne kanskje vært litt tryggere om det kom en kampanje for å skille mellom mangslungne jødiske oppfatninger, og handlingene til den israelske staten. Det er her en internasjonal bevegelse kan spille en avgjørende rolle. Alt nå skapes det allianser mellom globaliseringsaktivister og israelske "refuseniks", soldater som nekter å utføre tvungen verneplikt i de okkuperte områdene. Og de sterkeste bildene fra søndagens protester var der rabbiene gikk side om side med palestinere.

Men mye gjenstår å gjøre. Det er lett for aktivister for sosial rettferdighet å si til seg selv at siden jødene alt har slike mektige forsvarere i Washington og Jerusalem, er antisemittismen en holdningen de ikke behøver å bekjempe. Det er en livsfarlig feiloppfatning.

Nettopp fordi antisemittismen brukes av hr. Sharon og hans like må kampen mot den tas opp igjen.

Når antisemittismen ikke lenger betraktes som bare en sak for jøder, en sak som Israel og sionistlobbyen tar seg av, frarøves hr. Sharon sitt mest effektive våpen i den illegitime og stadig mer brutale okkupasjonen. Og som en bonus: alltid når hatet mot jøder avtar, krymper innflytelsen til Jean-Marie Le Pens og hans like samtidig.

 

[Naomi Klein er forfatter av No Logo.

Trykt 24 april 2002 i Toronto Globe & Mail.

Oversatt av Helge Hasselgreen]