En enkel kronikk om tirsdagens hendelser vil være overflødig. Kjente fakta er blitt vist på alle tv-kanaler. Troverdige slutninger er åpenbare. Etter avgang har fire fly blitt overtatt av terrorgrupper og på samme tid blitt styrt i dramatisk avvikende baner (prosjektilbane) mot forhåndsvalgte mål. Det fulle omfanget av ødeleggelsene er ennå ikke kjent, men det er i hvert fall grusomt. Hva kan man konkludere med annet enn at ødeleggende selvmordsangrep fra terrorister i høy grad er mulig å gjennomføre?

Å tilintetgjøre skyskrapere i USA eller i andre utviklede land er vanskeligere enn det er for USA å bombe byer i innsiktede nasjoner, men det er åpenbart langt fra umulig. Godhjertede amerikanere vil sørge over disse uskyldige og grusomme dødsfallene med verdighet og respekt. Medieanalytikere og politikere vil imidlertid snart benytte seg av ruinbildene for å samle støtte for økte politiog militærbudsjetter og større overvåkningsmuligheter for staten. De vil vektlegge at det å drepe sivile er feigt, og rettferdiggjøre en rask og nådeløs straff.

De vil imidlertid ignorere at de selv støttet de nylige angrepene på Jugoslavia, som terroriserte landets sivile befolkning for å velte dens forhatte myndigheter. De vil også ignorere at handelsblokaden av Irak, som USA står i spissen for, har forårsaket hundretusener sivile dødsfall, igjen for å destabilisere forhatte myndigheter. Gårsdagens terrorhandlinger var grusomt fryktelige. De oppstod i en terrorinfisert verden. Skjebnen til mennesker i den tredje verden har lenge blitt holdt som gissel av fjerne herskere. Diplomater og entreprenører fra den første verden søker makt og profitt, og påfører den tredje verden nesten utenkelige katastrofer. På grunn av vår avstand fra ofrene og medienes endeløse tåkelegging av den vanskelige situasjonen disse er i, innser ikke vi som er borgere i den første verden, at når en million mennesker sulter fordi et fattig lands ressurser er rekvirert til å tjene multinasjonal kapital, så er det mord. Men, det er mord. Og slik har befolkninger i den tredje verden lenge måtte tåle nærmest total avhengighet av valg foretatt av fjerne autoritære ledere som er likegyldige til deres framtid.

Den samme avgrunnsdype tilstanden er nå også tilfelle, til en viss grad, for befolkninger i utviklede land. De som døde i tirsdagens angrep led også etter valg gjort av fjerne aktører som var ufølsomme overfor/likegyldige til det blodbadet de forårsaket. Mennesker i den første verden vil framover kan-skje ikke oppleve den tredje verdens nedverdigende forhold og daglige fattigdom, men de vil oppleve frykten ved å bli holdt som gissel av andre. For å overkomme denne tilstanden, men enda mer for å forsterke sin allerede groteskt oppsvulmede makt, kan vestlige ledere i ukene som kommer komme til å utfordre sivile og juridiske rettigheter som det har tatt tiår å bygge opp, i et forsøk på å skru tilba-ke frihetens klokke. Er det noe som kan begrense kapitalensblodbad, terrorismens blodbad og de undertrykkende reaksjonenes blodbad? Vårt største håp er å oppnå institusjonell forandring som reduserer profitt-søkende og politisk under-ordning, og som også reduserer behovet for å slå tilbake med tankeløs og inhuman terrorisme. I de kommende ukene kan vi måtte komme til å lide oss gjennom en slags feiring i USA, en feiring av sikkerhet og makt, en feiring av stjålen informa-sjonsinnhenting, en feiring av våpenopprustning, og kanskje av henrettelser – alt beskrevet som dydige mål heller enn usiviliserte avskyeligheter, alt framstilt som om terrorofrene vil bli æret heller enn besudlet ved vår forberedelse til begravelse enda flere uskyldige mennesker rundt omkring i verden. Normale, godhjertede amerikanere vil gråte over lidelsene som fulgte og følger av tirsdagens hendelser og håpe på å kunne lage en verden hvor slikt hat og slik hjerteråhet ikke eksisterer. Men jeg frykter at USAs ledere kynisk vil fylle opp ammuni-sjonsbeltene, mens de gjør sine avlyt-tingsapparater allestedsnærværende, i et forsøk på å vise bort samfunnets friheter til en forbrenningsovn. I dette klimaet, må godhjertede mennesker forklare så ofte som mulig at terrorisme er grusom og galt – men at det er også kapitalistisk forret-ningsdrift. Og vi må ikke vike for dissens, men heller jobbe hardere for å motsette oss alle former for urettferdighet ved massive offentlige demon-strasjoner og sivil ulydighet.

(Oversatt av Elin Fosshaug Olsø. Trykt i Klassekampen 13. sept. 2001)