Intifadaens kvinner

På tv-skjermen kan vi i dag se to ting. Enten våre barn, som er fulle av liv, sinne og blod, eller poli-tikerne, som forsvarer sine politiske dagsordener. Jeg blir så sint når jeg ser disse blomstene, våre barn. Vi bar dem fram, vi fødde dem med blodet og tårene våre, vi lo med dem, av dem og for dem. Vi bygde de små husene våre, og drømte at latteren og lyden ungene laget ville gjøre dem større. Vi drømte om hvordan barna våre skulle ta seg av oss når vi ble gamle, siden vi visste at det ikke ville være noen velferdsstat som kunne ta hånd om oss. En mor fortalte meg, noen få dager etter at sønnen hennes ble myrdet under sammenstøtene i Khan Younis, at hun hadde funnet ut at han hadde et forhold til en jente i nabolaget; hun hadde funnet noen brev i lommen hans og noen blomster i en bok. Etter at han var død, ønsket hun å sende dem til kjæresten hans, men til slutt bestemte hunseg for å la være, det kunne gjøre ting enda vanskeligere for jenta. Hun kunne ikke engang sørge åpenlyst, for forholdet var jo hemmelig.

En del kvinner begynte å diskutere hendelsene den siste tiden og koblet det store antallet unge martyrer med det økende fattigdomsproblemet i leire og landsbyer og komme til denne konklusjonen: De fleste av martyrene våre kommer fra leirene og landsbyene, en titt på klassebakgrunnen deres viser at de kommer fra store, fattige familier. De fleste av disse familiene, som gjerne består av rundt 12 mennesker, bor i ett eneste rom som brukes både til å leve, spise og sove. Barna deltar i Intifadaen fordi de ikke har noe å tape, livene deres er uten mening: Barn foretrekker den lovede Himmelen framfor det helvetet som tilbys dem her på jorden. Til en viss grad er jeg enig i en slik analyse. Men jeg er ganske sikker på at disse blomstrene var på sitt vakreste, på sitt høydepunkt, fulle av framtidsvisjoner. Hvem vet hvor mange drømmer disse barna har? Hvem kan vite hva som rørte seg i hodene deres mens de kastet steiner? Hvordan kunne de legge frykten til side og møte dø-den på en slik måte? Hvorfor smiler de som engler? Hvor-dan kan jeg telle dem? Og når skal vi slutte å telle martyre-ne våre?

Hva er følgene av intifadaen for kvinner? Jeg har ikke gjort noen undersøkelser rundt dette, men jeg er sikker på at det å ha 4000-5000 såre-de mennesker med alle sine problemer og handikap vil påvirke mødrenes liv i stor grad. Moren som pleide å sende sønnen sin til nærmeste marked for å kjøpe brød eller grønnsaker blir plutselig sykepleieren hans, og kommer til å forbli det i årevis. Villsty-ringen som pleide å hoppe rundt overalt og bråke, som hun måtte be innstendig om å roe seg ned, er nå paralysert og hun ber til gud om å få se ham gjøre en lite bevegelse med en tå. Tidligere, da palestinerne ble stengt ute fra Israel i 1996 og arbeidsledigheten nådde sitt høyeste nivå, berget kvinnene familien med sine små, usle næringsvei-er når den arbeidsledi-ge mannen ikke leng-er hadde inntekt. De pleide å fryse grønnsa-ker eller sy klær og så selge dem enten rett til forbrukerne eller gjennom handelsmenn. I dag, med et funksjons-hemmet barn, vil moren be-finne seg i en situasjon hvor hun må lide seg gjennom 24 timers tilstedeværelse fra den arbeidsledige og frustrer-te mannen, mens hun tar seg av husarbeid og sykepleie og prøver å finne en måte å liv-nære familien på. Og da ser jeg bort fra dagligdagse pro-blemer som vannmangel og at elektrisiteten stadig kobles ut. Disse kvinnene får du aldri se på tv. Media kommer bare til dem når de skal spille rollen som moren til en martyr eller såret. Men etter det glemmer alle dem.

Det som gjør meg enda sintere er måten eliten surfer på bølgen. De snakker som om de betalte den samme prisen som vanlige folk. En venn av meg fortalte på et møte en historie som er veldig relevant: Det var en gang en kristen landsby. En dag ansatte kirken en ny prest. Etter en stund begynte folk å klage på oppførselen hans. De sendte brev til hovedstaden og ba om at han ble forflyttet, men til ingen nytte. Alle landsbyboerne dro dit, med håp om at en imam ville være bedre enn presten deres. Men da de kom til muftiens hus hadde presten kommet før dem og skif-tet religion. Mufiten hadde utnevnt ham til sjelesørger for de nye konvertittene. Herrene før Islam var de samme som etter. Og med det tilbake til intifadaen. Våre undertrykkere i tidligere år er de samme som under intifadaen. Selv om de har forandret opp-syn for å tilpasse seg de nye forholdene og forsvare interessene sine. Et arabisk ordtak sier at hver epoke har sitt eget lederskap. Men det nåværende lederskapet har ledet oss i 30 år. Og forholdene er verst for kvinner. Våre herrer har til alle tider vært patriarkene som definerer rammene for alle sider ved livene våre. I krisetider blir kvinners situa-sjon drastisk forverret. Fordi den nasjonale kampen er den mest framtredende kan ingen kvinne snakke høyt om overgrepene hun utsettes for. Jeg er helt enig med dem som sier at vi må samle kreftene om å bekjempe okkupasjonen. Men vi må huske på at mens noen av oss kaster steiner på okkupantene har sosiale relasjoner bygget på maktforhold fortsatt stor påvirkning på de mest sårbare blant oss. Jeg har allerede møtt en enke etter en martyr som har blitt fratatt barna sine av mannens fami-lie. Hun ble sendt av gårde for å leve med sin opprinnelige familie.

Vold er hovedaktiviteten for tiden. Det blir oppmuntret av alle fordi våre fiender bruker enda mer vold. Hvordan kan en ung mann skille mellom maktbruk mot en fiende og maktbruk på det sosiale pla-net? Hvordan kan vi opprett-holde en slik motsetningsfylt strategi, å oppmuntre til vold mot vår nasjonale fiende og samtidig avvise det som en måte å løse andre konflikter? Er vi i stand til å møte en slik utfordring, teoretisk og politisk? Og hvem vil stille seg i spissen for et slikt arbeid? Jeg føler meg hjelpeløs når jeg skal prøve å svare på slike spørsmål. Jeg er ganske sikker på at vold er mer vanlig også i den private sfæren, nå som så mange hus har blitt ødelagt og mange familier derfor har måttet flytte inn hos slekt-ninger. Det stigende antallet arbeidsledige menn, spesielt blant fattige familier, bidrar ytterligere til denne utviklingen. Slikt fører til vold i hjemmet og seksuelt misbruk. Hvordan kan 15-20 mennesker leve sammen på ekstremt liten plass og like-vel opprettholde sunne for-hold til hverandre med slike vanskelige omgivelser? Hvordan skal menn håndtere dette og hvordan skal kvinner holde det ut?

Klassekampen 2/2.2001