Terroren sett fra Islamabad

Pervez Hoodbhoy

Samuel Huntingtons onde ønske om en konfrontasjon mellom sivilisasjoner kan utmerket godt bli virkelighet etter terrorangrepene i USA. Det som tidligere skilte muslimene fra resten av verden har blitt til en avgrunn. Hvis ingen bygger bro over den avgrunnen vil den ødelegge alle, uansett hva slags side av avgrunnen de står på.

For de fleste var det viktigste inntrykket det ubeskrivelig barbariske synet av flere flylaster med uskyldige mennesker som ble ført med vilje inn i bygninger fulle av enda flere uskyldige mennesker. Det var den grusomme opplevelsen av å se mennesker hoppe fra det ødelagte World Trade Centers 80. etasje. Det er helt sant at mange muslimer også så det akkurat slik, og at smerten føltes like sterk for dem. De muslimske landenes statsoverhoder, med unntak Saddam Hussein, fordømte angrepene. Lederne for muslimske miljøer i USA og Europa har tatt klar stilling, samtidig som de ber om at folk skiller mellom vanlige muslimer og ekstremister.

Men forestillingen om at dette er hele virkeligheten holder ikke. Å slå seg til ro med det vil bare bremse jakten på gode svar og løsninger. Det kan synes ønskelig å avvise tv-bilder av jublende palestinere som lite representative, som tegn bare på noen få menneskers politiske umodenhet. Men dette er kanskje ønsketenkning. Pakistansk tv, som operer under streng kontroll fra regjeringen, prøver å presentere et bilde av en nasjon som står samlet i fordømmelsen av terrorangrepet. Men også her er det ting som tyder på at dette er langt fra sannheten. Jeg gjør meg andre erfaringer når jeg snakker med studenter her på universitetet i Islamabad, med folk i gatene og fra det jeg leser i Urdu-mediene. En venn forteller meg at på Islamabads flyplass samlet folk seg rundt tv-apparatene og jublet da de så World Trade Center rase sammen.

En bisarr ny verden står foran oss, hvor gamle regler for sosial og politisk oppførsel har brutt sammen uten at nye er skapt. Begivenhetenes makt kaster oss inn i en tilstand av mørke og skrekk. som rasjonelle mennesker må vi snarest formulere et svar basert på moral, og ikke bare på makt. Dette krever at vi begynner med en klart definert moral - nemlig den grunnleggende likeverdigheten mellom alle mennesker. Det krever også at vi må handle etter en bestemt rekkefølge, en rekkefølge som ikke kan forandres. Før vi gjør noe annet må Black Tuesdays massemord fordømmes så kraftig som mulig, uten betingelser, uten å leite etter årsaker eller grunner som på noen måte kan brukes til å rettferdiggjøre det, og uten å ta hensyn til verken ofrenes eller forbryternes nasjonalitet. Uten en slik betingelsesløs fordømmelse blir videre kommunikasjon umulig.

Analyse kommer som nummer to, men er like viktig. Det finnes ikke noe "terrorist-gen". Derfor er det ingen tvil om at både angriperne og støttespillerne deres, som vi kan anta alle ble født som normale mennesker, ble påvirket av noe som skapte deres metamorfose fra vanlige mennesker med evne til omtanke og godhet til desperate banditter med hjertet og tankene fulle av planer om mord. Hva var dette noe?

Dessverre har CNN og andre amerikanske medier så langt gjort lite for å prøve å forstå dette. Prisen for å fortsette å overse det kan ikke bli noe annet enn fryktelig. Moderne samfunn er altfor sårbare til å kunne beskyttes - en atombombe i en koffert ville ikke bare utslettet en bygning eller to, men hele Manhattan. Derfor vil enkel logikk tilsi at sjansene for å slippe unna er best om en går til terrorens røtter.

Hvis noen tror at en selvmordsterrorists tjenester kan kjøpes eller dyrkes fram hvor som helst er de dumme. Terrorismens veksthus er i flyktningleire og andre av menneskehetens søppelplasser, hvor mennesker blir forlatt for å råtne. En global supermakt som er likegyldig til lidelsene, og som stadig åpent viser sin støtte til undertrykkerne, dyrker fram grenseløst hat mot seg selv og sin politikk. Det er den øredøvende stillheten rundt massakrene i Qana, Sabra og Shatila, og Pentagons videospill-lignende slakt av 70.000 mennesker i Irak, som bringer fram det verste i mange mennesker og får dem til å ville slå tilbake.

Hva slags lekse har vi lært fra de ennå rykende ruinene av World Trade Center? Hvis svaret er at USA nå må sikre sin militære makt, ser framtiden svart ut. Colin Powell har da også lovet "mer enn ett" gjengjeldelsesangrep. Men mot hvem? Og med hva slags resultat? Ingen tviler på at det er lett for USA å utløse blodbad. Men likene av noen tusen afghanere vil ikke skape fred, de vil ikke en gang være i nærheten av å redusere sjansene for et enda verre terrorist-angrep.

Til syvende og sist er USAs sikkerhet avhengig av at landet igjen tilnærmer seg verdens folk, spesielt de som landet har påført lidelser. USA må respektere internasjonale avtaler, som klimaavtalen og den om biologiske våpen, det må stoppe forsøket på å lage en ny kald krig med sitt rakettforsvarsprogram, det må betale sin gjeld til FN, og det må stoppe berikelsen av seg selv i globaliseringens navn.

Men ikke bare USA må lære seg nye former for oppførsel. Muslimene har også noe viktig å lære av det som har skjedd. I fjor hørte jeg Qazi Husain Ahmad, den erkekonservative lederen for Pakistans Jamat-i-Islami, begynne en forelesning for et amerikansk publikum i Washington med å prise et "pluralistisk samfunn hvor jeg kan kle meg i mine klær, be i en moské og forkynne min religion". Slike friheter finnes ikke for religiøse minoriteter i Pakistan, og heller ikke i de fleste muslimske land. Alle håper at det misforståtte sinnet som nå retter seg mot uskyldige muslimer i USA snar går over, og at disse frihetene ikke blir vesentlig svekket av det som har skjedd. Men likevel står frihetene overfor en alvorlig utfordring og det spørs om de vil overleve for bestandig.

Det er et problem at muslimske innvandrermiljøer i stor grad har valgt isolasjon framfor integrasjon. I det lange løp skaper dette en helt grunnleggende uheldig situasjon fordi det skaper mistenksomhet og spenninger, og gjør det vanskeligere å leve sammen. Det skaper også alvorlige etiske problemstillinger rundt det å gjøre seg nytte av ressursene til det som anses å være et annet samfunn, et samfunn en har fiendtlige holdninger til. Dette er ikke et argument for å kvitte seg med muslimsk identitet. Men uten mer samhandling med samfunnet som helhet vil pluralismen være truet. Framfor alt er de muslimske innvandrermiljøenes overlevelse avhengig av å legge sterk vekt på forskjellen mellom ekstremister og muslimer flest og av en stadig kamp mot jihadistiske elementer som ønsker bruk av vold. En muslim bosatt i USA som mener at vanlige amerikanere er fritt vilt på grunn av den amerikanske statens politikk har ingenting i USA å gjøre. For å sitere George W. Bush: "Let there be no mistake". Men her vil feilen være å la hjertet styre hodet, å bombe det hjelpeløse afghanske folket tilbake til et enda tidligere stadium av steinalderen.

[Originalens titel: BLACK TUESDAY: THE VIEW FROM ISLAMABAD. ZNet Commentary 17. sept. 2001. Oversatt av Audun Lysbakken. Noe forkortet. Trykt i Klassekampen mandag 24. september 2001]