VALG 2000: EN ROMODYSSE

Av Jim Hightower

Presidentvalgsirkuset er i gang som det pleier hvert fjerde år, og ledende medier har sluppet løs sin mangemilliondollar hær av synsere, meningsmålere, pudrete ankerpersoner, analytikere, tabell-makere, make-up-kunstnere, regissører og andre for å piske opp stemningen, og de forteller oss plebeiere igjen og igjen hvor spennende, hvor viktig og hvor demokratisk alt sammen er.

Er dette en valgmulighet? Hvem av dem kommer til å være talsmann for din familie mot innfallene til forurenserne, de som finner smutthullene i beskatningen, sykeforsikringsselskapene, mediekonglomeratene og hele resten av det etablerte USA, som omgir seg med et elitekorps av lobbyister til 500 dollar i timen, iført Gucci-klær og utstyrt med nok kampanjepenger til å bygge en ugjennomtrengelig mur rundt Washington?

Selv før noen har fått avgi stemme ER DET HELE AVGJORT. Uansett hvem av de republikratiske toppene som får sitte i den store stolen i det ovale rommet, så vil regjeringens politikk ikke bli endret i de spørsmålene som betyr noe for amerikanere flest. Avgjørelsen er alt tatt om det mest brennende spørsmålet, om hvem regjeringen skal tjene. Det blir status quo i saker som nedgang i inntekt for middelklassen, global svindel i handel, svekket miljøinnsats, enorme bedriftssammenslåinger, bioteknologisk galskap, finansiell korrupsjon osv.

Det kommer av at det virkelige valget ble holdt i fjor i ulike konsernstyrerom og i de elegante hjemmene til de rike, og 0,05 prosent av "folket" stemte. Velgerne er generaldirektørene, lobbyistene og investorene som støttet økonomisk BushGoreBradleyMcCain og de øvrige kandidatene som kunne ha en ørliten sjanse til å vinne nominasjonen i de republikanske eller demokratiske primærvalgene. Disse privilegerte få godkjente de håpefulle kandidatene, og sjekket at samtlige kunne bli tiltrodd å regjere i samsvar med interessene til konsernene. Kandidater som ikke oppfyller kravene får ingen penger. Punktum. Resultatet er at i 1999 plukket pengefolkene ut våre valg for 2000. For eksempel har Goldman Sachs og deres direktører pøst ut tusener og atter tusener av dollar til Al Gores kampanje. Og til George Bushs. Og til John McCains. Og til Bill Bradleys. Uansett hvem som vinner får Godman Sachs en venn i det hvite hus – og vil trolig få minst en av sine egne direktører utnevnt til en nøkkelposisjon i administrasjonen, der de kan holde et øye med firmaets politiske investering.

Men Goldman Sachs og andre plutokrater vinner også fordi deres bidrag sikrer at ingen av kandidatene skaper problemer i valgkampen ved å innta et ikke-konformt, uautorisert standpunkt som kunne utløse en plagsom debatt om plutokratiets rolle og dermed fyre opp under plebeiernes sydende økonomiske og politiske misnøye. Ved å kjøpe kandidater engros garanterer de en kampanje som er stor ståhei om ingenting, der debatten er begrenset til sosiale tema som abort, kunstige tema som hvem som best kan redusere offentlige utgifter (men hyklerisk gir de enda mer bortkastete penger til Pentagon, krigen mot narkotika og velferd for konsernene), lokale tema som byplanlegging og trafikk-korker, og ikke-tema som hvilke av kandidatene som kan være frommest og overhodet ikke tenker på sigarleker med lærlinger i det hvite hus.

Sannelig er det trist at landets politiske system er så korrupt og verdiløst nå for tiden, trist med en så pinlig ledelse i de to partiene, for USA kunne ha trengt å få tatt pulsen sin i 2000. Se bort fra staffasjen: et nytt århundre og årtusen er en betydningsfull begivenhet, en sentral anledning til å ha en grundig offentlig samtale – endog litt nasjonal kontemplasjon – om vårt folks framskritt og vår nasjonale kurs. Hvis ikke vårt politiske system hadde vært et vrengebilde kunne dette valget vært en mulighet for partiene og kandidatene og mediene til å henvende seg til oss menige, lytte til virkeligheten slik vanlige folk opplever den, debattere et mangfold av ukonvensjonelle (d.v.s. ikke-konsernstyrte) tema og generelt avholdt et slags toårig politisk verksted fra kyst til kyst, ikke en folkeavstemning, men i det minste en "hva-mener-du-rådspørring om å stikke ut USAs kurs for tjuehundretallet. Men 2000 vil bli som –96 og –92 var, enda et langt gjesp, pengepreget, konsernstyrt, temavegrende, skreddersydd for fjernsyn, og helt uten sammenheng med virkeligheten.

Politikk bør bety noe. Jeg vet at det er en radikal tanke, kanskje håpløst idealistisk i vår tid med omhyggelig beregnet sentrisme, når bakmenn med penger forlanger kandidater som ikke fornærmer noen (og spesielt ikke fornærmer pengefolkene), og når hæren av konsulenter som dirigerer alle kampanjene påstår at for å vinne må man unngå å tape. Derfor skynder begge partiene seg forsiktig langs en meningsmålingstestet sentrumslinje på samme måte som sandkrabber; de går sidelengs av frykt for å bli sett når de går framover eller bakover.

Det var faktisk en gang da en demokratisk presidentkandidat tydelig kunne skilles fra en republikansk, da demokraten ikke kvidde seg for å sparke konserner i baken, og da det demokratiske partiet ikke trengte et konsulentfirma for å finne ut hvem de var for.. og hvem de var mot. Dette er et parti med en heroisk tradisjon for å ta parti uten forbehold for vanlige folk mot bastardene, et parti som en gang hadde 80% flertall på landsmøtet for å avvise enhver kandidat i egne rekker "som representerer eller står i gjeld til J. Pierpont Morgan… eller noe annet medlem av klassen som jakter på privilegier eller fordeler."

I dag skryter både det demokratiske partiet og dets toppkandidater av at de står i gjeld til Morgan – eller mer nøyaktig til J P Morgan Inc. og Morgan Stanley, de to firmaene på Wall Street som stammer fra gamle J Pierpont. Demokratene går skamløst og ofte inn i disse grådighetens hus for servilt å søke kampanjebidrag i bytte mot populistiske prinsipper og velgere. Til nå har Al Gore håvet inn 17 000 dollar bare fra de to Morgan-selskapene, og det demokratiske partiet har sikret seg rundt 75 000 dollar.

Her kommer Valg 2000, en romodysse så fantastisk at selv Stanley Kubrick ville hatt problem med å tenke seg den. Drevet fram av en korrumperende pengestrøm uten sidestykke har det politiske systemet løsrevet seg fra grunnleggende politikk. Resultatet er ikke lenger en valgprosess men en farse. Da Bush i fjor holdt på å bygge seg opp som presidentkandidat arrangerte staben hans en tale fra en scene med flagg og seremonielle bannere. Med tanke på politisk viktige spansktalende velgere sto det på ett av bannerne: "Juntos Podemos" – Sammen Kan Vi. Men avisen Houston Chronicle gjenga det som "Juntos Pedemos" – Sammen Fjerter Vi. For mange amerikanerne er det en rimelig oppsummering av hva de får ut av dagens politiske system.

"Jeg kommer ikke til å stemme," sa Manuel Gonzalez til New York Times. Som husbestyrer i Bronx snakker Manuel for massene når han sier "Det spiller ingen rolle likevel, politikerne gjør som de vil. Dette er ikke folkets land. Det er et pengeland." Det er en tragedie for USA – Manuel har rett. Han kan stemme på BushGoreBradleyMcCain og ingen ting i hans liv vil bli forandret.

Hva slags "valg" er det som ikke tar opp, og langt mindre utdyper, behovene og håpene til de millioner på millioner av Manuel-er, som, tross alt, er USA? Hva slags demokrati er det som kan være tilfreds, til og med glad for at Manuel ikke stemmer? På tross av at presidentembetet er ledig og at kontrollen med Kongressen kan vinnes, på tross av at dette er første valget i et nytt årtusen – flere amerikanere fulgte med på Super Bowl enn de som kommer til å avgi stemme i november. Vi ser foran oss starten på en valgkatastrofe med en sannsynlighet for at under halvparten av landets velgere vil bli motivert nok til å ta seg bryet med å stemme, og med en realistisk mulighet for at frammøtet vil bli lavere enn i den strålende kampen mellom Clinton og Dole i 1996 (tredje laveste i historien).

Den berømte politiske analytiker Dan Quayle ga en kommentar til fenomenet den forsvunne velger: "Et lavt frammøte ved valget er en indikasjon på at færre velgere går til urnene". Tusen takk professor Quayle. Dessverre er han ikke spesielt mye mer bortreist enn resten av det etablerte USA, som fortsetter å kare til seg, økonomisk og politisk, fra USAs arbeidende befolkning, og likevel bekymringsløst tror at det ikke straffer seg. Men i vårt lands historie finnes det mange opprør, ofte voldsomme, av folk som er utestengt av systemet. Hvis dagens utestengte flertall ikke skal bli voldelig, må det formes en politikk som åpner en stor vid port slik at de får reell innflytelse over måten ting gjøres på og skal gjøres på i framtiden. Vanlige mennesker må regnes med igjen.

[Original: ZNet Commentary 21. mars 2000. Oversatt av Helge Hasselgreen. Trykt i Klassekampen 10. april 2000.]