VIRKELIG JOURNALISTIKK VERSUS PROPAGANDA

av Edward S. Herman

Det har lenge vært en sterk tendens til at vestlige ikke-statlige organisasjoner (NGOer) fungerer på samme måten som kristne misjonærer gjorde under kolonialismens ekspansjons- og okkupasjonsperiode. Misjonæren fulgte fotsporene til imperiebyggerne for å omvende hedningene til den sanne tro og å helbrede de syke og sårete – men mange sykdommer og skader var forårsaket av imperialismen selv. Selv når NGOene har funksjoner som burde føre dem på kollisjonskurs i forhold til de dominerende maktene, slik som f.eks. menneskerettsorganisasjoner, streber de ofte etter å se de lyse sidene ved imperialistiske handlinger og blåser opp det skadelige ved lokal motstand mot imperialismen. Dette skyldes at de deler imperialismens ideologi, at de er avhengige av støtte fra staten og eliten i de dominerende maktene, og at de utsettes for press fra de mektige statenes offisielle representanter.

Komiteen for beskyttelse av journalister (CPJ) har lenge spesialisert seg på å lage lister over journalister som blir drept eller utsatt for vold i ulike deler av verden, og stort sett har de gjort dette uten å ta politiske hensyn. Men det kan ikke sies at listene deres har blitt viet mye oppmerksomhet i vestlige medier, til tross for det faktum at drepte journalister burde være et emne som engasjerte mediene. Kanskje er litt for mange av disse journalistene blitt drept i vest-vennlige stater som El Salvador and Guatemala til at emnet blir betraktet som viktig stoff.

Men i år 2000 har CPJ gjort nybrottsarbeid: til tross for at CPJ 23 april 1999 sendte ut en erklæring som fordømte NATO-bombingen av Serbias Radio og Fjernsyn (RTS), som "en trussel mot alle journalister som dekker konflikten i Jugoslavia", blir de 16 arbeiderne som ble drept i bombeangrepet holdt utenfor listen som ble sendt ut 6. januar, og som omfatter 33 journalister som ble drept verden rundt i 1999. Siddarth Varadarajan, veteranreporter i The Times of India, spurte CPJ hvorfor de ikke var inkludert, og fikk svar fra Judy Blank, CPJs kommunikasjonsdirektør. Hun sa at selv om CPJ "har en svært rommelig definisjon av hvem som er journalist," fører deres analyse av sendingene i RTS "særlig i tiden før NATOs bombekampanje til konklusjonen at sendingene ikke etter noen definisjon kunne regnes som journalistikk." (CPJ forbereder visstnok en rapport om undersøkelsene som ligger til grunn for denne konklusjonen.)

I et tilsvar til Judy Blank bemerket Siddharth Varadarajan at "logikken hennes var nøyaktig sammenfallende med Jamie Sheas og andre NATO-apologeters, som insisterte på at det de bombet var et legitimt militært mål fordi RTS ikke formidlet journalistikk men propaganda." Dette skal være første gangen CPJ har underkjent journalisters legitimitet på grunnlag av en evaluering av virksomheten deres (eller virksomheten til organisasjonen deres), og det er neppe en tilfeldighet at det skjedde i kjølvannet av en krig der det vestlige propagandaapparatet arbeidet på et nytt og høyere effektivitetsnivå for å demonisere motparten og på selvrettferdig vis gi seg selv en dydig glorie.

Men CPJ har gjort et kolossalt feilgrep: de har åpnet en Pandoras eske, slik at for å være konsekvent må de nå regelmessig evaluere drepte journalisters journalistiske ekthet. CPJ vil selvsagt ikke gjøre noe slikt, men om de ikke gjør det, kan de fordømmes for å tjene NATO-propagandaen. Om dessuten CPJ på hederlig vis undersøker virksomheten til NATO-baserte journalister med hensyn til uavhengighet og sannferdighet, er jeg overbevist om at de vil oppdage at et stort antall av disse journalistene virket som talerør for NATO helt tilsvarende det RTS skal ha gjort i Beograd.

La meg illustrere med noen utvalgte eksempler på at vestlige journalister sviktet i alvorlig grad under Kosovokrisen, journalistisk arbeid som tjente NATO-maktene like klart som demagogien og forvrengingen i RTS tjente Serbia. Etter CPJs prinsipper gjør denne journalistiske innsatsen dem til NATO-propagandister, ikke virkelige journalister.

1. Christiane Amanpour giftet seg med PR-sjefen for det amerikanske Utenriksdepartementet James Rubin mens hun dekket Kosovokrisen. Hun uttalte 6, oktober 1999 at NATOs krig var for "første gang… en krig som ble utkjempet for menneskeretter", og at "bare en brøkdel av 1 prosent av (NATO) bombene kom ut av kurs." Dette var ganske enkelt formidling av NATO-propaganda, uten troverdighet i forhold til den humanitære målsettingen, og heller ikke troverdig eller bekreftet av noen uavhengig kilde med hensyn til bombenes treffsikkerhet.

2. Journalist Robert Fisk har beskrevet hvordan NATO-talsmannen samme dag som NATO drepte 87 etniske albanere og såret ytterligere 100, sa at alliansen hadde hatt "nok en effektiv dag" da operasjonene "igjen var svært vellykket", og "INGEN REPORTERE STILTE SPØRSMÅL VED DET", noe som fikk Fisk til å karakterisere disse reporterne som "sauer" (The Independent 15. mai).

3. Da NATO bombet et passasjertog 12. april og drepte 55 sivile, viste NATO for reporterne en video som "beviste" at toget gikk for fort til at rakettenes bane kunne endres. Nylig ble det avslørt at NATO hadde spilt videobåndet tre ganger så raskt som det skulle, men reporterne som tidligere var blitt tatt ved nesen av dette trikset fant ingen nyhetsverdi i denne erkjennelsen av NATOs desinformasjon, og de fant ikke grunn til å reflektere over at NATO kanskje hadde laget en "løgnmaskin".

4. Robert Fisk pekte nylig (i The Independent, 17.januar 2000) på at da NATO bombet en albansk flyktningekonvoi, uttalte BBC-reporteren Mark Laity at "De (NATO) er helt overbevist om at de angrep en militærkonvoi", han sa ikke at NATO "sier" at de er overbevist, men at de "er" overbevist, og slik snakker en mann som alt er NATO-propagandist. Og Fisk bemerker at Laity nylig fikk tilbud om jobb som PR-mann for NATO.

5. George Kenney mottok troverdig informasjon fra en reporter fra et større nyhetsbyrå, en reporter som regelmessig reiser i følge med USAs utenriksminister, at et "stort antall journalister" var tilstede i Rambouillet da en høyere embetsmann i Utenriksdepartementet sa at NATO med overlegg "hevet terskelen" i de angivelige "forhandlingene" med Jugoslavia ved å kreve NATO-okkupasjon av hele landet, vel vitende at det var uakseptabelt, fordi NATO ville bombe Serbia. Denne sensasjonelle nyheten ble helt og holdent undertrykt av hele det "store antall journalister" og gjorde det dermed lettere for NATO å framstille situasjonen som om det var Serbia som var stivbeint og NATO stakkars var nødt til å bombe (som var det inntrykket hovedtyngden av pressen ga).

Det ville vært interessant å høre Judy Blank forklare for oss om denne rapporteringen fra Rambouillet var sann journalistikk eller ganske enkelt formidling av propaganda, og om dette "store antall journalister" ville oppnå å komme på CPJs liste over ekte journalister om de skulle bli drept av "terrorister" eller av en fiendtlig stat.

[ZNet Commentary 3. februar 2000. Oversatt av Helge Hasselgreen]