Av Edward Herman

Statskuppresident George W. Bush har pekt ut tre fattige og atskilte stater som en "ondskapens akse", noe som gjenspeiler denne store moralistens følsomhet for hva som er godt og hva som er ondt. Han er blitt utsatt for en viss kritikk for sitt kraftige språk selv i mainstream pressen, men ingen har slått til lyd for at språkbruken passer bedre på forfatteren og hans forbundsfeller, som vanlig i denne post-Orwellske verden.

Det går en sterk ondskapens akse til støtte for Bush-regimet gjennom de Forente Stater, den omfatter oljeindustrien, det militær-industrielle kompleks (MIK), andre transnasjonale selskaper, og Det Kristne Høyre, alle viktige bidragsytere til Bush’s valgtriumf, og alle med talsmenn på høyeste plan i administrasjonen, inkludert, foruten Bush selv, Cheney, Rumsfield, O’Neill og Ashcroft.

Denne VIRKELIGE ondskapens akse bruker 9/11 og "krigen mot terrorismen" til å gjennomføre sine uten- og innenrikspolitiske planer i et i sannhet imponerende omfang og så langt uten særlig hindring hverken hjemme eller ute.

Det som er bemerkelsverdig ved deres planer er at de står i motstrid til alt som er nødvendig for å oppnå fred, globalt demokrati, økonomisk likhet og rettferdighet, økologisk beskyttelse av miljøet, og global stabilitet. De representerer valgene til et alt for mektig lands elite, fast bestemt på å konsolidere sitt økonomiske og politiske forsprang på kort sikt, helt uten hensyn til kostnadene for verdenssamfunnet.

De forsterker alle de stygge tendensene ved militariseringen og globaliseringen som har ført til økende vold, inntektsskjevheter og de voldsomme protestene mot Verdens Handelsorganisasjon (WTO), Det Internasjonale Pengefondet (IMF), og Verdenbanken.

Merk følgende:

1. Nytt våpenkappløp:

Selv før 9/11 presset Bush regjeringen på for et større forsvarsbudsjett og det gigantiske …. og den offensive militærtrusel, det Nasjonale Rakettforsvar.

Med 9/11 og det demokratiske partis kollaps, deler de ut milliarder til hva som helst MIK ønsker seg, og med en mer voldelig atferd og trusler utenlands, vil andre stater måtte følge opp. Dette stjeler enormt med offentlige ressurser, og vil forsterke konfliktene som har sin rot i nedskjæringer og øke smerten for vanlige mennesker. Det samme vil skje over hele kloden.

Slik vil lønnskjevhetene som har sin rot i de transnasjonale selskapenes globale spredning, øke på grunn av kanaliseringen av ressurser til våpenkjøp. Som Jim Lobe bemerker. "Forhåpningene man måtte ha hatt på slutten av 1990-tallet om en ny era med globalt samarbeid for å bekjempe fattigdom, sykdommer og miljøtrusler synes å ha forduftet" (Dawn [Pakistan], 23 januar 2002).

Det fullstendig irrasjonelle og uansvarlige ved denne voldsomme økningen i forsvarsbudsjettet sees av det faktum at knapt noe av det har å gjøre med eventuelle trusler fra Bin Laden og hans styrker. Våpen konstruert for å bekjempe sovjetiske tanks skal utvikles videre, liksom avanserte nye fly og rakettforsvarssystemer som knapt er noe svar på Bin Laden, men i stedet representerer unyttige fiksfakserier ønsket av MIK og et stormløp mot fullstendig og verdensomspennende militært hegemoni "over hele spektret".

2. Den nye volden:

Washington-aksen har oppdaget at krig og å kle seg opp i flaggets farger nettopp er det som var nødvendig for å få folks oppmerksomhet vekk fra dagliglivets bekymringer og isteden få dem til å nyte krigens spill, og heie på vår side når vi rundjuler nok en liten motstander, og flere kanskje står for tur.

Som den store samfunnsøkonom Thorstein Veblen skrev ironisk for nesten et århundre siden, "følelsesmessige appeller til patriotisk stolthet og fiendtlig sinnelag som er resultatet av seire og tap … [hjelper til med å] styre folkets interesser til andre, edlere, institusjonelt mindre risikable saker enn den ujevne inntektsfordeling eller skapningers velferd. Opptatthet av krigerske og patriotiske spørsmål styrker de barbariske dyder som underkastelse og hevdvunnen autoritet … Slik er de lovende utsiktene knyttet til en streng nasjonal politikk" (teori om Forretningsvirksomhet" [1904]).

Bush-laget truer med å jule opp alle og enhver som "huser terrorister" eller tar sikte på å produsere "masseødeleggelsesvåpen" uten vårt samtykke. Israel er selvsagt fritatt fra denne regel og er gitt carte blanche til å knuse det palestinske sivile samfunn.

Bush og de som styrer ham er det som bestemmer hvem som er terrorister, hvem som huser dem, og hvem som kan produsere våpen. Det er lett å forutsi at enhver som motsetter seg den globale spredningen av transnasjonale selskaper og prøver å følge en uavhengig kurs for sin egen utvikling vil bli funnet å krenke menneskeretter, huse terrorister og ellers true USAs "nasjonale sikkerhet", med skjebnesvangert resultat.

Fordi den næværende globaliseringsprosessen øker ulikhetene og fattigdommen, vil protester og opprør stadig oppstå. USAs svar er skrevet i klartekst i "krigen mot terrorismen" og det samtidige framstøt for "frihandel" og nedskjæringer i de offentlige utgifter hjemme og ute.

Washington-aksen utkjemper også en "krig mot de fattige" som lett vil gå i ett med "krigen mot terrorismen", i den grad de fattige vil bli drevet til motstand, og motstand vil bli tolket som terrorisme.

Dette er i beste amerikansk tradisjon, som nådde et toppnivå da den demokratiske regjeringen i Iran ble styrtet i 1953 og erstattet med sjahen, da demokratiet i Guatemala ble myrdet av Eisenhower og Dulles i 1954, ved krigen mot Vietnam, og da USA støttet utskifting av demokratiske regjeringer med "Nasjonale Sikkerhets Stater" gjennom hele Sør Amerika i 1960 og 1970 årene. Alt var angivelig kriger mot "den sovjetiske trusel", men i virkeligheten mot de fattige og folkelige trusler mot "fri handel".

Bush-laget truer åpenbart med enda mer voldsbruk enn vi var vitne til den gangen. De militære styrkene som de rår over er relativt sterkere og de behøver ikke lenger ta hensyn til den begrensningen som lå i eksistensen av Sovjetunionen. Takket være mer sentraliserte og kommersialiserte medier har de drevet befolkningen inn i en tilstand av krigsbegeistring.

De har brakt tilbake til regjeringskontorene noen av de mest begeistrete talsmenn for terrorisme og dødskvadroner fra Reagan-årene, nemlig Otto Reich, Richard Perle, Paul Wolfowitz, John Negroponte, Elliott Abrams og Lino Guterriez, menn som nå kan arbeide i et mer drapsvennlig miljø.

3. Økt støtte til autoritære regimer:

USA bidro aktivt til at en rekke morderiske regimer kom til makten i årene 1945-1990, under påskudd av å holde stand mot en sovjetisk trusel, men i virkeligheten fordi disse regimene i passende monn var villige til å tjene USAs interesser og frivillig bidro med det avgjørende "gunstige investeringsklima" (særlig fagforeningsknusing). Da Sovjettrusselen var ute av bildet, var det en stund problematisk å finne på "begrunnelser" for den evigvarende og grunnfestete anti-folkelige og anti-demokratiske holdningen, men nå har vi "krigen mot terrorismen" og den vil gjøre nytten på en utmerket måte.

Washington-aksen har allerede skyndtet seg å støtte militærdiktatoren i Pakistan, den eks-stalinistiske lederen i Uzbekistan, og det er helt klart at villigheten til å tjenstgjøre i "krigen mot terrorismen" vil være en faktor som vil veie tyngre enn alle stygge kvaliteter som politisk leder.

Som med Sharon i hans stadig voldsommere angrep på palestinerne og Putin i Tsjetsjenia, så vil samarbeidet i krigen bety støtte til intern vold mot dissidenter og minoriteter, en type statsterrorisme som uten problemer vil bli tolket som en del av "krigen mot terrorismen". Akkurat som militarisering og krig ikke bidrar til demokrati, så vil virkningen av å mobilisere land til støtte for krigen til Ondskapens Akse i Washington være å svekke demokratiet over hele verden.

4. Destabiliserende virkninger:

Spredningen av de transnasjonale selskapene over hele kloden har hatt en destabiliserende virkning på den globale økonomien, og er årsaken til økt arbeidsledighet, offentlige budsjettkutt, storstilte folkevandringer i land og mellom land, og miljøødeleggelser. Den mer aggressive inntrengning av oljeselskapene i samvirke med lokale regjeringer i Nigeria, Colombia og nå i sentral-Asia, og den nye krigen mot terrorismen vil forsterke destabiliserende tendenser.

5. Krigen mot demokratiet på hjemmebanen:

På alle nivåer har Bush-laget slåss mot grunnlaget for demokratiet og forsøkt å samle styringsrett i sine egne hender uten å bli holdt ansvarlige overfor noen. Militarisering er i seg selv antidemokratisk, men laget har forsøkt å løsne på begrensingene CIA og politiet er underlagt, å redusere offentlig tilgang til all slags informasjon, og å begrense ytringsfriheten. De har etablert en hemmelig skygge-regjering og leder landet mot et åpenlyst mer autoritært styringssett, og hvis de kan holde det gående, vil den planlagte og evigvarende krigen mot terrorisme tjene dette formål på en god måte.

6. Bush"visjonen" versus "Historiens slutt":

Denne prosessen stemmer ikke særlig godt med Francis Fukayamas visjon om den nye fredelige og demokratiske verdensorden som ville følge i kjølvannet av Sovjetunionens sammenbrudd og kapitalismens triumf.

Fukayama bommet på tre områder. Han så ikke at Sovjetunionens død og slutten på sosialismen som trusel også ville bety slutten på behovet for å være arbeiderklassen behjelpelig med velferdsytelser - med andre ord at det ville skje en tilbakevending til en rendyrket kapitalisme som Karl Marx beskrev i første bind av Kapitalen.

For det andre så han ikke at spredningen av de transnasjonale selskaper over hele kloden og den økte kapitalmobilitet ville skape rom for en global "reservearme av arbeidere" og svekke arbeidernes forhandlingsmakt og politiske stilling.

Endelig så han ikke at uten Sovjetunionens "oppdemning" ville De Forente Stater stå friere når det gjelder å bruke makt for å tjene de transnasjonale selskapene, tvinge den tredje verden til så slutte seg til "frihandels"- nettet, og hindre dem i å tjene behovene til sine egne innbyggere (i motsetning til å tjene behovene til de transnasjonale selskapenes fellesskap).

Siden hele denne prosessen vil bety ytterligere polarisering og elendiggjøring av et stort antall mennesker, er opprør uunngåelige, noe som i sin tur vil rettferdiggjøre sterkere militarisering og en opptrapping av krigen mot "terrorisme" i en ond sirkel.

Hva kan være mer fryktinngytende og farligere for verden enn å bli stilt overfor Ondskapens Akse i Washington som den overlegent mest dominerende forpakter av "masseødeleggelsesvåpen" som den vil forbedre og gjøre mer anvendelige, med den ledende elitens arroganse og selvrettferdighet som, skjønt av gammel dato, nå ligger på et alle tiders høyt nivå, og uten at noen motkrefter er i sikte. Trusselen fra bin Laden blekner i sammenlikning.

Hva mer er, Bin Laden trusselen er resultatet av USAs egne handlinger, som spilte en nøkkelrolle i oppbyggingen av Al-Qaeda nettverket, og en politkk ført av USA som har gjort Midtøsten til et helvete på jord og økt forskjellene i inntekt og rikdom over hele kloden. Voldsspiralen kan bare brytes om Ondskapens Akse i Washington blir nedkjempet, fjernet fra regjeringskontorene og erstattet med et regime som tjener en bredere valgkrets enn olje, MIK, de andre transnasjonale selskapene og Det Kristne Høyre.

[Oversatt av Knut Rognes fra "Axis Of Evil-- In Washington D.C." av Edward Herman, ZNet Commentary 16. mars 2002]