Av Noam Chomsky

I slutten av juni avslutter FNs nedrustningskonferanse den andre sesjonen i år 2001. Utsiktene til et konstruktivt utfall av nedrustningsanstrengelsene er magre. Diskusjonene er blitt blokkert av at USA insisterer på å gå videre med ballistisk rakettforsvarsprogram (BMD), til tross for en nær enstemmig motstand.

Det er forholdsvis bred enighet blant de fleste om formålet med BMD. Mulige fiender ser på det som et offensivt våpen. Reagans SDI ("Stjernekrig") ble vurdert på samme måte. Kinas sjef for våpenkontroll gjenga bare den allmenne oppfatningen da han sa at "Når først USA tror at de har både et sterkt spyd og et sterkt skjold, kan det få dem til å trekke den slutning at ingen kan ramme USA og USA kan ramme hvem de vil overalt i verden. Det kunne komme mange flere bombeangrep i likhet med det som skjedde i Kosovo" – reaksjonen i størsteparten av verden på det som ble sett på som en tilbakevending til "kanonbåtkrigene" for et århundre siden, da "kolonimaktene i Vesten, med overveldende teknologiske fortrinn, underkuet innfødte og hjelpeløse land som var ute av stand til å forsvare seg," og gjorde som de ville "innhyllet i moralistisk selvrettferdighet" (den israelske militæranalytiker Amos Gilboa). Reaksjonen på den amerikansk-britiske Golfkrigen var stort sett den samme blant de tradisjonelle "innfødte og hjelpeløse land". Heldigvis for selvbildet er vestlig ideologi godt beskyttet mot å høre slike avvik fra den rette tenkningen.

Kina er også fullt klar over at landet ikke er usårlig. Det vet at USA og NATO holder på retten til førstebruk av kjernefysiske våpen, og vet like godt som amerikanske militæranalytikere at "Flygninger med amerikanske EP-3-fly nær Kina …ikke bare er til passiv overvåkning; flyene samler også informasjon til bruk for å utvikle kjernevåpenkrigsplaner" (William Arkin, Bull. of Atomic Scientists, mai/juni 2001).

Kanadiske militærplanleggere sa til regjeringen sin at "man kan påstå at formålet med BMD mer dreier seg om å bevare USAs og NATOs handlefrihet enn om at USA virkelig frykter nordkoreanske eller iranske trusler." Prominente strategi-analytikere er enige. BMD "vil lette mer effektiv bruk av amerikansk militærmakt utenlands", skriver Andrew Bacevich (National Interest, sommeren 2001): "Ved å beskytte hjemlandet mot represalier – rett nok i begrenset grad – vil rakettforsvaret understreke de Forente Staters vilje til å ’forme’ omgivelsene andre steder." Han siterer med velvilje konklusjonen til Lawrence Kaplan: "Rakettforsvaret har ikke som egentlig formål å beskytte USA. Det er et redskap for global dominans," for "hegemoni".

At dette formålet helhjertet bør støttes av alle rettenkende mennesker følger umiddelbart av prinsippene til den "respektable" opinion som "definerer parameterne som gir rammene for politisk debatt." Spekteret er svært bredt: det utelukker bare "frynsete rester av den harde kjerne av isolasjonister" og "de få plagede radikalere som fortsatt lengter tilbake til storhetstiden i 1960-årene," og er så autoritetstro at de praktisk talt er uimottakelige for utfordringer" (Bacevich). Det første prinsippet er enkelt: "USA som historiens spydspiss." I følge dette autoritative prinsippet "har historien en gjenkjennelig retning og mål. Som den eneste blant alle nasjoner i verden forstår og synliggjør de Forente Stater historiens mål," som er "frihet, oppnådd gjennom spredning av demokratisk kapitalisme, og legemliggjort i den amerikanske 'Way of Life'." Følgelig er amerikansk hegemoni oppnåelsen av historiens mål, en selvinnlysende sannhet, "praktisk talt uimottakelig for utfordringer".

Prinsippet er på ingen måte nytt, og USA er heller ikke enestående i historien i å sole seg i slik ros fra hjemlige tenkere.

I motsetning til dette blir formålet publikum tilbys – beskyttelse mot "røverstater" – ikke tatt særlig alvorlig. Bare hvis man skulle ha ønske om kollektivt selvmord vil en stat skyte ut raketter mot USA. Og det er langt lettere og tryggere måter å påføre landet svær skade. "Alle som tviler på at terrorister kan smugle et kjernefysisk stridshode inn i New York City, må merke seg at de alltids kan pakke det inn i en balle marihuana", var den sardoniske kommentaren til en analytiker. En annen påpeker at en "kjernefysisk bombe som lett kan jevne Manhattan med jorden og drepe 100 000 mennesker er en plutoniumklump som veier omkring 8 kg. Den er litt større enn en baseball. En enkelt slik bombe kan bringes inn i USA i en koffert. Og om en kan, kan mange bringes inn."

Kjernefysiske våpen er selvsagt heller ikke de eneste masseødeleggelsesvåpen: man kan godt si at kjemiske og biologiske våpen er en større trussel mot de rike og mektige. Traktaten fra 1997 som forbyr kjemiske våpen vansmekter i det store og hele fordi USA ikke gir bevilgninger til inspeksjoner og andre tiltak, samtidig som Washington har gjort traktaten "til en vits" ved reelt sett å unnta seg selv, som en senioranalytiker ved Henry Stimson Center bemerket. Forbud mot biologiske våpen er underminert av USAs krav om å begrense inspeksjonene "for å beskytte amerikanske farmasøytiske og bioteknologiske firmaer." Det meldes at Bush-administrasjonen har til hensikt å forkaste det traktatutkastet som etter seks års forhandlinger foreligger om tiltak for å sikre at traktaten fra 1972 som forbyr biologiske våpen etterleves (New York Times 27 april og 20 mai 2001).

Men ser vi bort fra dette er det en utbredt oppfatning at den mest alvorlige trusselen mot amerikansk (og verdens) sikkerhet er det enorme sovjetiske kjernevåpensystemet, der sikring og kontroll- og kommandosystemer har forfalt i alvorlig grad i takt med at økonomien har brutt sammen under neoliberale reformer. Clintons forhandlere oppfordret Russland til å ta i bruk Washingtons utskytning-etter-varsling strategi, for å lette den russiske bekymringen for BMD og opphevingen av ABM-traktaten, et forslag som er "temmelig underlig", som en ekspert sa, fordi "vi vet jo at varslingssystemet deres er fullt av huller." Utskyting ved et uhell har vært faretruende nære på de siste årene. Clinton hadde et lite program for å hjelpe Russland med å sikre og å demontere kjernevåpen, og å skaffe alternativ sysselsetting for kjernefysikere. En topartikomite nedsatt av Energidepartementet ba om en sterk økning i bevilgningene til slike program. Howard Baker, den ene formannen, tidligere republikansk majoritetsleder i senatet, uttalte til senatets utenrikskomite i april at "det er høyst foruroligende at det kan eksistere 40 000 kjernevåpen … i det tidligere Sovjetunionen, uforsvarlig kontrollert og uforsvarlig lagret, og at ikke verden befinner seg i en tilstand som grenser til hysteri over denne faren." Et av Bush-administrasjonens første tiltak var å skjære ned på disse programmene, noe som øker risikoen for utskytning ved uhell og for lekkasje av "atomvåpen på rømmen" til andre land, inkludert Washingtons yndlingsrøverstater, ledsaget av kjernefysikere uten alternativ sysselsetting av sine ferdigheter. Russiske forslag om drastisk å redusere rakettantallet, langt under Bushs forslag, er blitt forkastet.

Et vanlig argument er at BMD ikke vil virke. En mye farligere mulighet er at den tilsynelatende vil virke; det tilsynelatende tolkes som virkelighet i spørsmål som handler om overlevelse. Amerikansk etterretning forutsier at enhver utplassering vil tvinge Kina til å utvikle nye raketter med kjernefysiske stridshoder, tidoble sitt kjernevåpenarsenal, sannsynligvis med multiple stridshoder (MIRV). "Da vil India og Pakistan bli nødt til å svare med egen oppbygging", med en sannsynlig spredningseffekt til Midtøsten. De samme analysene, og flere med, konkluderer med at Russlands eneste rasjonelle svar vil være å opprettholde og styrke den eksisterende russiske kjernevåpenstyrken." På FN-konferansen i mai 2000 om ikkespredningsavtalen var det bred fordømmelse av BMD fordi det ville underminere flere tiårs våpenkontrollavtaler og framkalle en nytt våpenkappløp. Men begge politiske partier står fast på det, om enn med ulike tempoplaner.

General Lee Butler, som tidligere (1992-94) var sjef for USAs strategiske kommando, anser det som "ekstremt farlig at en nasjon [Israel] i den heksegryten av fiendtligheter som vi kaller Midtøsten tilsynelatende har væpnet seg selv med mengder av kjernevåpen, kanskje flere hundre, og det inspirerer andre til å gjøre det samme." Et "Memorandum om avtale" fra oktober 1998 mellom USA og Israel, der de oppgraderer sitt militære og strategiske hopehav, ble i vide kretser oppfattet som at USA anser Israels kjernevåpenarsenal "ikke bare som en positiv faktor i regionens maktbalanse, men også som noe man skulle støtte og forbedre" (Foundation for Middle East Peace Special Report, vinteren 1999). Fra 1998 har den uoffisielle amerikanske politikken vært å øke militærhjelpen til Israel med 60 millioner dollar årlig. I januar 2001 annonserte den avgående Clinton-administrasjonen at denne politikken skal fortsette til 2008, og på det tidspunktet vil dagens årlige nivå på 1,8 milliarder dollar ha økt til 2,4 milliarder dollar. Clinton anbefalte også at Israel skulle være blant de første mottakere av F-22 jetflyene som utvikles nå. I juni annonserte det israelske flyvåpenet kjøp av 50 F-16 jetfly til en pris av 2 milliarder dollar, vesentlig finansiert ved amerikansk militærhjelp, kort etter at deres amerikanske F-16 fly ble brukt til å bombe palestinske sivile mål. USA og Israel avholder jevnlig felles hemmelige øvelser etter hvert som Israel omgjøres til en amerikansk offshore militærbase (se William Arkin, Washington Post, 7.mai, 2001 om disse programmene). I følge israelsk presse var en av disse fellesøvelsene, i september 2000, viet planer for israelsk gjenerobring av enklavene som er overført til palestinsk administrasjon; amerikanske marinesoldater ga opplæring i våpen som Israel manglet, og i "amerikanske kampteknikker." Det som alt er "ekstremt farlig" vil bli enda mer farlig etter hvert som USAs oppmuntring til spredning av masseødeleggelsesvåpen får sin forutsagte virkning. Enda en gang en økt trussel mot alles sikkerhet, og endog overlevelse.

De aktuelle planene kan virke irrasjonelle, men det er bare hvis man verdsetter overlevelse høyere enn hegemoni. Våpenkappløpets historie avslører en helt annen regnemåte. For 50 år siden var den eneste - og den gang bare potensielle - trusselen mot USAs sikkerhet de interkontinentale ballistiske rakettene (ICBM). Det er sannsynlig at Sovjetunionen ville ha godtatt en avtale om å avslutte utvikling av disse våpnene fordi de teknologisk lå langt etter i utviklingen. I McGeorge Bundys bok om våpenkappløpets historie melder han at han ikke finner noen data som viser interesse i å utforske den muligheten. Nylig frigitte russiske arkiver bekrefter på overbevisende vis de vurderingene som ble gjort av amerikanske analytikere på høyt nivå, nemlig at Krusjtsjov etter Stalins død oppfordret til gjensidig reduksjon av offensive militære våpen, og at han da disse initiativene ble ignorert i Washington iverksatte dem ensidig, under protester fra sin egen militærkommando. Amerikanske arkiver avslører at Eisenhower-administrasjonen hadde liten interesse for forhandling om nedrustning og andre tiltak for å redusere internasjonal spenning. Kennedys planleggere delte utvilsomt Eisenhowers innsikt at "en storkrig ville ødelegge den nordlige halvkule." De visste også om Krusjtsjovs ensidige skritt for radikalt å redusere Sovjets offensive styrker, og de visste også at USA lå langt foran i henhold til alle meningsfulle målemetoder. Uansett valgte de å forkaste Krusjtsjovs oppfordring til gjensidighet; de foretrakk å sette i verk en massiv konvensjonell og kjernefysisk styrkeoppbygging. På den måten slo de den siste spikeren i likkisten til "Krusjtsjovs plan om å stoppe de sovjetiske militære" (Matthew Evangelista, Cold War International History Project, des. 1997).

Uten å gå nærmer inn på dette viser arkivene at det er lite nytt i Clintons og Bushs preferanser.

Europeiske observatører ser det som "et paradoks" at "et land som er villig til å bruke mer enn 100 milliarder dollar på et tvilsomt prosjekt for å sprenge angripende kjernefysiske stridshoder når de kommer inn i atmosfæren, ikke er villig å bruke mindre enn en tusendel av dette beløpet for å bidra til å hindre at plutonium faller i hendene på ’røverstater’," enda man til fulle vet at "enhver ’røverbombe’ med mye større sannsynlighet vil ankomme i en koffert eller lastebil eller båt enn i en med brask og bram utskutt rakett med tydelig påført returadresse" (Julian Borger, Guardian Weekly, 24. mai). De øvrige aktuelle mulighetene man har for å forsterke trusselen mot overlevelse virker overflatisk sett like paradoksale. Paradokset forsvinner når man på korrekt vis rangerer verdien av hegemoni opp mot verdien av overlevelse, og når andre fordeler for militærprogrammene tas i betraktning.

Som Vijay Prashad påpekte i sin Znet-kommentar 18/6 om SDI og BMD er ikke det primære spørsmålet BMD men kontroll over verdensrommet, også en del av begge partiers program. Disse avgjørende fakta kom til almenhetens bevissthet gjennom forsvarsminister Donald Rumsfelds kunngjøring om fornyelse av Pentagons romprogram "som drastisk øker betydningen av det ytre rom i den strategiske planleggingen." De nye planene forutsetter utvikling av våpensystemer for det ytre rom", en "maktprojeksjon" fra rommet, som betyr å "utplassere offensive våpen i rommet" (New York Times 8. mai; Christian Science Monitor 3. mai). Planene ble skissert i den andre rapporten fra Rumsfield-panelet, som ble offentliggjort i januar (den første, fra oktober 1998, varslet om trusler om rakettangrep, og påvirket tilsynelatende Clintons beslutning om å framskynde BMD-programmene). Den andre rapporten konkluderte med at krigføring i verdensrommet er "sannsynlig, på grensen til visshet, og oppfordrer til utvikling av antisatellittvåpen (ASATs) (i strid med ABM-traktaten av 1972) og utplassering av våpen i rommet (i strid med Traktaten av 1967 om det ytre rom).

I en gjennomgang av disse planene i Foreign Affairs (mai 2001) bemerket Michael Krepon, tidligere president for Henry Stimson Center, at de inneholder en indre motsigelse: antisatellittvåpen er mye lettere å utvikle enn BMD, og en fiendes antisatellittvåpen vil gjøre et hvert BMD-program verdiløst ved å uskadeliggjøre satellittene det baserer seg på. Motsigelsen kan overvinnes bare "ved total dominans i rommet slik Rumsfield-rapporten foreslår," med offensive våpen og et økende våpenkappløp i rommet etter hvert som andre land uunngåelig tar sine motforholdsregler. I stedet anbefaler han å styrke de eksisterende traktatene, som han bemerker har vært respektert. Dette ville være fornuftig om målet var overlevelse snarere enn hegemoni.

Den amerikanske romkommandoen hevder at "I framtiden kan evnen til å angripe jordiske mål fra rommet bli avgjørende for det nasjonale forsvaret. Romkommandoen vil derfor aktivt utrede de rollene, oppgavene og tilleggsbyrdene som følger av denne sannsynlige nye kamparenaen." Grunnlaget ble forklart i brosjyren deres som kalles "Visjon for 2020". Det primære målet kunngjøres tydelig på forsiden: "å dominere militære operasjoners romdimensjon for å beskytte amerikanske interesser og investeringer." Dette er neste fase i den historiske oppgaven til de militære styrker. "Under ekspansjonen vestover i fastlands-USA satte man ut militære utposter og kavalleri for å beskytte våre vogntog, nybyggerkolonier og jernbaner" – utelukkende i selvforsvar, må vite, kanskje med velmenende men mislykkede anstrengelser "for å lede, veilede og hjelpe innfødte amerikanere [blant andre] over på rett side av historien" (Bacevich), USAs historiske rolle i verden. Og "nasjoner anskaffet sjøstridskrefter for å beskytte og fremme sine kommersielle interesser." Det neste logiske skritt er styrker i rommet for å beskytte "USAs Nasjonale Interesser [militære og kommersielle] og Investeringer." USAs rolle i rommet bør kunne sammenliknes med rollen til sjøstridskreftene som beskytter handelsskip," riktignok nå med en eneste leder, langt mektigere enn den britiske marinen var i tidligere århundrer.

Romkommandoen er selvsagt klar over Krepons dilemma, og planlegger å unngå det ved "Dominans over hele spekteret": overveldende militær dominans til lands, til sjøs, i luften, og dessuten i rommet, slik at USA vil være "dominerende i enhver form for konflikt" i fredstid eller krigstid. Behovet for slik dominans vil øke som følge av den økende "globaliseringen av økonomien," som man venter vil føre til "et økende gap mellom de som eier og de som ikke eier," en vurdering som deles av amerikansk etterretning i dets framskrivinger til 2015 (i strid med gjeldende økonomisk teori, men i samsvar med virkeligheten). Det økende gapet kan føre til uro blant dem som ikke eier, og det må USA være rede til å kontrollere ved "å bruke romsystemer og legge planer for presisjonsangrep fra rommet" som "mottiltak mot" uregjerlige elementers "spredning av masseødeleggelsesvåpen verden rundt " - en forutsigelig følge av de anbefalte programmene, liksom det "økende gapet" er en forventet følge av den foretrukne form for "globalisering".

Romkommandoen kunne ha utvidet sin analogi til "sjøstridskreftene som beskytter handelsskip" og militært "forsvar" av ekspanderende interesser. Marinen, og det militære i alminnelighet, har spilt en framtredende rolle i den teknologiske og industrielle utviklingen i moderne tid. Også for utviklingen av de store konsernene: den kjente pasifisten Andrew Carnegie baserte seg i stor grad på oppdrag for marinen da han bygde opp det første konsernet som var verdt 1 milliard dollar: US Steel. Militariseringen av rommet gir tilsvarende muligheter i vår tid. "Om vi tenker på internasjonale teknologiske muligheter", skriver økonomihistorikeren Clive Trebilcock, "svarer muligheten til i 1910 å produsere de største utskytingsrampene omtrent til muligheten i 1980 til å produsere romfartøyer." Oppgaven med å konstruere svære maskiner som kunne skyte ut prosjektiler mot et bevegelig mål fra en bevegelig plattform var et av de mest kompliserte ingeniørproblemer i sin tid, og det førte til store framskritt innen metallurgi, elektronikk, maskinverktøy og fabrikasjonsprosesser. Produksjon av maskingevær og avanserte rifler var også utfordrende oppgaver for ingeniører og fabrikker, oppgaver som "sivil" industri kunne påta seg takket være statlige kontrakter som "spilte en avgjørende rolle siden de fjernet risikoen forbundet med masseproduksjon" og i tillegg la til rette for grunnlagsforskning og utvikling. Resultatene ble overført direkte til bilindustri og annen viktig moderne industri. Denne utviklingen for hundre år siden betydde et stort skritt framover fra tidligere stadier, idet det "amerikanske produksjonssystemet" lamslo verden, og la grunnlag for "en verdensrevolusjon innen masseproduksjon basert på 40 års investeringer, grunnlagsforskning og utvikling gjennom det amerikanske forsyningsdepartementet, på Springfield våpenfabrikk og andre steder." Før det la framskritt innen våpenstøping fra midten av 1700-tallet grunnlaget for jernproduksjon og bruk av dampmaskiner, og var "av avgjørende betydning for å lette framveksten av storskalaindustri, ja i det hele tatt å skape fabrikksystemet." De samme faktorene gjorde seg fortsatt gjeldende etter annen verdenskrig, men med et kvalitativt sprang fremad, denne gang i alt vesentlig i USA, siden det militære skaffet ryggdekning for dannelsen av kjerneelementene i moderne høyteknologisk økonomi. Ingen av dem som tjener på dem ønsker stenging av det Trebilcock kaller "Militærbanken, som bruker penger fra den offentlige pengepung [som] har vist seg som en kjempestor betaler for vitenskapelig utvikling", og i tillegg teknologisk og industriell utvikling.

Et sentralt mål for militær planlegging siden annen verdenskrig har vært å fremme avansert industri. Da ble det erkjent av bedriftsledere at høyteknologisk industri ikke kunne overleve i et "fritt" konkurrerende næringsliv, og at "staten er deres eneste mulige redningsmann" (Fortune, Business Week). Reagans stjernekrig ble falbudt til næringslivet med samme type begrunnelse. Å opprettholde "det forsvarsindustrielle grunnlaget" – det vil si høyteknologisk industri – var en av faktorene som Bush la fram for kongressen da ha ba om at Pentagons budsjett ble opprettholdt umiddelbart etter at Berlimurens fall hadde eliminert påskuddet om den russiske faren. Militarisering av rommet er et naturlig neste skritt, som ytterligere vil skyte fart på grunn av det forventede våpenkappløpet. Også andre er fullt klar over de økonomiske mulighetene. Den tyske rikskansleren Gerhard Schröder gikk tilbake på sin tidligere kritiske holdning og uttalte i mars at Tyskland hadde "vital økonomisk interesse" av å utvikle BMD-teknologi, og måtte forsikre seg om at "vi ikke blir ekskludert" fra teknologisk og vitenskapelig arbeid på området. Man regnet med at deltakelse i BMD-program kunne styrke det hjemlige industrigrunnlaget generelt i Europa (se Defense Monitor, mars 2001).

Av slike grunner har USA nylig avslått å slutte seg til resten av verden i å fornye Traktaten om det ytre rom (Israel sluttet seg til i 1999 og 2000, Micronesia i 2000), og har blokkert forhandlinger i FNs nedrustningskonferanse siden den nåværende sesjonen startet i januar. Kina og Russland har oppfordret til demilitarisering av rommet; Russland foreslo ytterligere tiltak, inkludert reduksjon av stridshoder til 1500, og opprettelse av kjernevåpenfrie soner. "USA er fortsatt den eneste av 66 medlemsstater som motsetter seg å innlede formelle forhandlinger om det ytre rom", meldte Reuters. Dette er også meldt i avisen Deseret News (Salt Lake City), i det som kanskje er den eneste dekning av konferansen i amerikanske medier. 7. juni oppfordret Kina igjen til forbud mot våpen i det ytre rom, men USA nektet, etter "fast og bestemt å ha blokkert starten på forhandlingene i FNs nedrustningskonferanse om å hindre våpenkappløp i det ytre rom" (Financial Times, 8. juni).

Atter en gang: dette er meningsfullt dersom hegemoni, med kortsiktige fordeler for eliten, settes høyere enn overlevelse i rangeringen av tellende verdier.

[Oversatt av Helge Hasselgreen og Knut Rognes fra 'Hegemony or Survival, Part One and Two', ZNet Commentary 3. og 4. juli 2001]