Av Charles Glass

Det første de gjør er å dekke til øynene dine. De tvinger deg til å kle av deg for å være sikker på at du ikke skjuler noe. Klærne dine erstattes av uniformsplagg som knapt kan kalles klær. Så lenker de deg på hender og føtter, drar deg bort og plasserer deg på enecelle. Så kommer forhøret. De sier du blir drept om du ikke snakker. Så mater de deg - de har jo ikke noe bruk for deg om du sulter i hjel.

Det høres ut som Camp X-Ray på Guantanamo Bay på Cuba hvor USA deporterer fanger fra Afghanistan. Men skildringen er fra Libanon på 1980-tallet. Hizbollah, "Guds Shia-muslimske parti", kidnappet utlendinger mellom 1982 og 1989 etter ordre fra sine støttespillere i Iran. Jeg husker eksersisen, bindet for øynene, lenkene, ensomheten. Jeg var der i to måneder i 1987. Det var en vond tid og jeg trodde ikke den gangen at jeg en dag skulle få se bilder der mine landsmenn gir muslimske fanger den samme behandlingen som jeg hadde fått.

Jeg trodde det åttende tillegget ("Amendment") tilden amerikanske forfatningen forbød " grusomme eller uvanlige straffemetoder". Jeg sitter og leser rettighetserklæringen, de første ti tilleggene som amerikanerne betrakter som hellige. Jeg leser ordene: "heller ikke påføre grusomme eller uvanlige straffemetoder." Punktum. Det står ikke at fritak fra statlig pinsler bare gjelder amerikanske statsborgere, eller senatorer som mottar bidrag fra store selskaper som bryter lovverket. Det står helt klart at USA forplikter seg til å avstå fra grusomme straffemetoder og at denne forpliktelsen gjelder alle mennesker. I følge "Amendment VIII " gelder dette mistenkte, det gjelder fiender, det gjelder kriminelle og det gjelder krigsfanger. Det gjelder også "ulovlige stridende", et begrep som er like nytt for meg som det utvilsomt er for USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld. Hvem som er "lovlige" eller "ulovlige" er forresten et spørsmål som avgjøres av domstolene og ikke av forsvarsdepartementet. Når det gjelder internasjonal rett, sier Genevekonvensjonen at både "sivile og militære fanger" har visse rettigheter, blant annet å brevveksle med sine familier. Her gjøres det ingen forskjell mellom "lovlige" og "ulovlige" stridende.

Og nå lurer jeg på om det var en eller annen mullah i Iran som den gang da et tyvetalls amerikanere og europeere ble ulovlig internert i Libanon,:sa "Det er klart at hvem som helst ville blitt urolig om folk begynte å antyde at fangene ikke får skikkelig behandling." Det er nettopp dette Rumsfeld sa på TV her forleden. Rumsfelds bekymring for muslimene som er lenket fast som Caliban på USAs karibiske base er omtrent den samme som den mullahene i Teheran følte for oss. I det minste skjønte mullahene på 1980 tallet at det var så skammelig å holde amerikanske, franske, britiske og tyske fanget at de aldri tilsto at de gjorde noe slikt. Rumsfeld virker nærmest kry. Han driver ikke noen hemmelig operasjon som for eksempel det CIA-drevne Phoenix. (et tortur- og attentat opplegg i Vietnam). Nei, nå gjøres det helt åpent.

Dersom Rumsfeld ikke har lest den forfatningen som han har tatt i ed å forsvare, hvis han ikke ser grusomheten i måten fangene på Cuba blir behandlet på, så kunne han vel i det minste innrømme at det er uvanlig å binde dem, stenge for synet, avskjære all familiekontakt og transportere dem halve kloden rundt.

"Saken er at de får skikkelig behandling" insisterte Rumsfeld. "Det fins ingen tvil i min sjel at den både er human og for en stor del i overenstemmelse med Geneve konevensjonen." For en stor del? Hvilken del? Lenkene ? Bindet for øynene ? Burene på 2x2,5 meter ? Hizbollah ga meg i det minste en celle i normal-format.

Det var ikke rare greiene, helt nakent bortsett fra en papir-tynn madrass på gulvet og en stålplate som dekket for vinduet. Jeg så aldri dagslys men de slo i det minste lyset av om natta slik at jeg fikk sove. Mennene på Guantanamo får ingen slik luksus. Lysstoffrør står på hele natta slik at militærvaktene kan holde øye med dem. Jeg skjønner ikke hvorfor. Hvor har fangene egentlig tenkt seg ? Vi har blitt fortalt at de ikke engang veit hvor de er. Skulle de klare å rømme over gjerdet og gjennom minefeltene har kubanerne sagt et de vil bli utlevert til USA.

Det eneste jeg kunne fordrive tida med i de 62 dagene i Beirut var å sitte der i timevis og tenke, håpe og be. Jeg har noen venner som ikke gjorde annet i fem år. Det var mishandling, grusom og uvanlig. Men Hizbollah- forhørerne forsvarte behandlingen. De sa at israelerne ga de libanesiske fangene enda verre behandling. Dette gjaldt fangene i Khiam fengselet i sør-Libanon. (Etter at Israel trakk seg ut av Libanon i 2000 ble Khiam-fengselet besøkt av internasjonale observatører. De kunne bekrefte at forhørsrommene var mye verre enn noe jeg har opplevd som gissel.) Men Israels brutalitet mot sine fanger rettferdiggjør ikke måten Hizbollah behandlet sine gisler. Og USA kan heller ikke bruke Hizbollah som unnskyldning for det de gjør på Cuba.

En vakker dag blir kanskje en amerikaner arrestert eller kidnappet av folk som sympatiserer med fangene på Cuba. Hva kommer hans fangevoktere til å si hvis han protesterer mot forholdene og henviser til internasjonal rett ? Kanskje får han se videofilmer fra fangeleiren

Camp X-Ray og fra Rumsfelds pressekonferanse.

Storbritannia har forsvart forholdene i fangeleiren. Akkurat som de har forsvart enhver amerikansk krigshandling de siste 20 årene. Etter at en britisk delegasjon hadde besøkt leiren sist fredag, ble en regjeringstalsmann sitert på følgende vis: "De hadde ikke munnbind, ikke bind for øynene, ingen øreklokker og ingen lenker mens de satt på cella. "

Nei, og hvorfor skulle noen finne på å lenke dem eller binde dem for øynene mens de satt på cella ? Hizbollah lot sine gisler få fjerne øyebindene når de var alene på låst rom. Men så snart det kom en vakt eller forhører måtte øyebindet på plass umiddelbart. Hizbollah forsto at de kunne risikere å stå til ansvar for sine forbrytelser og derfor ville de ikke at vi skulle kunne identifisere dem. En fornuftig foranstaltning. Kanskje Rumsfeld burde ta på seg en hette han også - sånn at han ikke blir gjenkjent på gata.

(c) Charles Glass, 2002

(Fra The New Statesman

January 29, 2002)

****************************

Oversatt fra originalen "I know What Camp X-Reay Feels Like" på ZNet av Pål Gisvold.