Cuba gjør ondt

 

Eduardo Galeano

 

Bølgen av henrettelser og arrestasjoner på Cuba nå nylig er godt nytt for den universelle supermakten, som er besatt av tanken om å fjerne denne gjenværende torn i poten. Men det er dårlig nytt - og svært trist - for dem av oss som beundret djervheten til dette lille landet som er i stand til det helt store, men som også tror at frihet og rettferdighet er uatskillelige.

 

Tiden gir oss svært dårlig nytt: Som om ikke den skjendige straffriheten for slaktingen i Irak var nok, begår den kubanske regjeringen handlinger som "synder mot håpet", som den uruguayanske forfatteren Carlos Quijano ville sagt.

 

Rosa Luxembourg, som ofret livet for den sosialistiske revolusjonen, var uenig med Lenin om prosjektet for et nytt samfunn. Hennes advarende ord viste seg profetiske, og 85 år etter at hun ble myrdet i Tyskland har hun fortsatt rett: "Frihet bare for dem som støtter regjeringen, uansett hvor mange de er, er ikke frihet. Virkelig frihet er frihet for dem som tenker annerledes."

 

Videre: "Uten alminnelige valg, uten pressefrihet og ubegrenset forsamlingsfrihet, uten at fri meningsbrytning, stagnerer og visner livet i alle offentlige institusjoner, og byråkratiet blir det eneste aktive elementet."

 

Det tjuende hundreåret, og det vi har sett av det tjueførste, har opplevd et dobbelt svik mot sosialismen: man har forlatt prinsippene for sosialdemokrati, noe som topper seg med sersjant Tony Blair, og sammenbruddet i de sosialistiske statene som ble politistater. Mange av disse ganske enkelt trakk sitt siste sukk uten smerte eller heder, og deres resirkulerte byråkrater tjener nå sin nye herre med patetisk entusiasme.

 

Den kubanske revolusjonen hadde i seg spiren til noe annet. Til tross for opphørlig hundsing fra imperiet i nord overlevde den slik den evnet, men ikke slik den håpet. Det tapre og generøse folket ofret svært mye for å holde seg på beina i en verden full av servilitet. Men etter hvert som årene gikk og prøvelser dundret løs på øya, begynte revolusjonen å miste den spontaniteten og frodigheten som preget startfasen. Jeg sier dette med tungt hjerte. Cuba gjør ondt.

 

Med ren samvittighet vil jeg gjenta det jeg har sagt tidligere både på og utenfor øya: Jeg tror ikke på, og har aldri trodd på, ettpartidemokrati (det gjelder også de Forente Stater, som har ett parti kamuflert som to). Heller ikke tror jeg at statens allmakt er et gyldig svar på markedets allmakt.

 

De lange fengselsstraffene som deles ut på Cuba må nødvendigvis gi tilbakeslag. De gjør enkelte grupper, som åpent opererer fra huset til James Cason, mannen som representerer Bushs interesser på Cuba, til martyrer for talefriheten. Ved å opptre som om disse gruppene utgjorde en stor trussel viste de kubanske myndighetene disse gruppene respekt og tilkjente dem den prestisjen som ord oppnår når de blir forbudt.

 

Denne "demokratiske opposisjonen" hadde ingen sammenheng med ærlige kubaneres virkelige håp. Om revolusjonen ikke hadde gjort dem en tjeneste ved å undertrykke dem, og om Cuba hadde hatt full presse- og meningfrihet, ville disse liksomdissidentene blitt avslørt og mottatt den straffen de fortjente, ensomhetens straff, for sin notoriske nostalgi i forhold til koloniperioden i et land som fulgte veien mot nasjonal verdighet.

 

De Forente Stater, som produserer diktatorer på løpende bånd i verden i dag, har ikke den moralske autoriteten til å belære andre om demokrati, selv om president Bush ganske visst kunne gitt forelesninger om dødsstraffen, som han brukte som guvernør i Texas, da han signerte på henrettelsen av 152 mennesker. Men må sanne revolusjoner, de som skapes nedenfra, slik som Cubas, lære av dårlige vaner hos fiender som de bekjemper. Dødsstraffen har ingen berettigelse.

 

Vil Cuba bli neste bytte for president Bushs statsjakt-lag? Broren Jeb, guvernør i Florida, antydet det da han sa "Nå må vi ta en titt i nabolaget." Eksilkubaneren Zoe Valdes slynget ut sitt krav via spansk fjernsyn om at "de bomber diktatoren." Forsvarsminister, eller snarere angrepsminister, Rumsfeld klargjorde spørsmålet om Cuba var nestemann på listen over mål: "For øyeblikket ikke." Det ser ut som om fare-meteret og skyld-skopet, de instrumentene som brukes til å velge Washingtons neste offer, i stedet peker mot Syria. Hvem vet? For øyeblikket, som Rumsfeld sier.

 

Jeg tror på den hellige retten til selvbestemmelse for mennesker overalt og til alle tider. Det kan jeg si uten det minste stikk i samvittigheten, fordi jeg offentlig sa klart fra hver gang denne retten ble krenket i sosialismens navn, til applaus fra store deler av venstresiden - for eksempel da sovjetiske stridsvogner rullet inn i Praha i 1968, eller sovjetiske tropper invaderte Afghanistan i slutten av 1979.

 

På Cuba kan man se tegn på dekadense i en modell for sentralisert makt som gjør det til en revolusjonær dyd å vise lydighet mot ordrer som kommer ovenfra. Blokaden, og tusen andre former for undertrykking, hemmer utviklingen av demokrati på Cuba, gir næring til militariseringen av makten, og skaffer alibi for byråkratisk stivbeinthet.

 

Dagens hendelser viser at det er vanskeligere enn noensinne å åpne en by som har vært stengt fordi den måtte forsvare seg. Men de viser også at demokratisk åpning mer enn noensinne er uunngåelig. Revolusjonen, som var i stand til å overleve raseriet til ti amerikanske presidenter og tjue direktører for CIA, har behov for den energien som kommer fra deltakelse og mangfold, nå den skal møte de mørke tider som utvilsomt kommer. Det må være kubanerne, og bare de, uten innblanding utenfra, som må skape et demokrati for seg selv, og vinne de rettighetene de mangler, gjennom å arbeide innenfor revolusjonen de skapte, den mest gjennomgripende i verden, oppildnet av den mektigste solidariteten jeg vet om.

 

 

_____________________
Eduardo Galeano, en uruguayansk journalist, har skrevet bøkene "The Open Veins of Latin America" og "Memory of Fire."

oversatt av Helge Hasselgreen