Ekstremister?Hvilke ekstremister?

Ordet "ekstremister" blir flittig brukt når kritikere skal beskrive de nye regjeringsmed-lemmene til George W. Bush. Det gjelder spesielt justisminister John Ashcroft, innenriksminister Gale Ann Norton og helseminister Tommy Thompson. Og det er ingen tvil om at Bush-ministrene er mer fiendtlig innstilt til borgerrettigheter, kvinne-krav, føderal overstyring på miljøområdet og arbeids-livslovgivning enn noen annen administrasjon det siste halve århundret. Men hvis velgerne venter seg at front-figurene i det demokratiske partiet skal gjøre motstand mot denne ekstremismen, kommer de helt sikkert til å bli skuffet. Om de så ville kunne de demokratiske lederne gjort felles sak med de svarte medlemmene av kongressen og nektet å akseptere resultatet av dette stjålne valget. De valgte ikke å gjøre det. De kunne brukt valg-kampen til å angripe republikanernes ytre høyre-pre-gede dagsorden. De gjorde det ikke. Før regjeringa ble innsatt kunne de gått sammen med det som av deres motstandere kalles "særinteressene" (som represente-rer store demokratiske valg-kretser) i å gå mot at de mest ekstreme ble valgt til regje-ringsposter, men i stedet valgte de å la være. Hvorfor? Fordi til og med "ekstremister" som Ashcroft er med-lemmer i klubben deres. De ledende demokratene jobber sammen med slike folk hele tiden.

Selv om regjeringa til Bush består av personer som hører til ytterst til høyre på den politiske skalaen, er ikke Ashcroft, Norton og Thomp-son tullinger som plutselig har invadert det politiske liv eller brutt seg inn i det etablerte gode selskap. De flyter tvert imot med strømmen i dagens republikanske ideologi og Bush plukket dem ut nettopp fordi de deler hans politiske agenda. Dessverre ble holdningene som dominerer denne agendaen aldri belyst i valgkampen. Gore-kampanjen valgte ikke å fokusere på dette. Hvorfor? Var det fordi også Gore ønsket å vinne stemmene til anti-føderalister og borgerrettsmotstandere? Ellerfordi ledelsen i det demo-kratiske partiet i sak etter sak har samarbeidet med politikere som står for disse synspunktene og hjulpet dem med å nå målene deres? John Ashcroft blir beskrevet som en drivkraft bak ideen om "Charitable choice", overføring av oppgaver fra det offentlige til private religiøse organisasjoner. Charitable choice var allerede i 1996 del av Lov om personlig ansvar, en velferdsreform som ble støttet av både Bill Clinton og Al Gore. Gore snakket til fordel for charitable choice i valgkampen, på tross av klager fra arbeidstakere og andre om at denne ordningen gir skattepenger til grupper som diskriminerer på grunnlag av religion eller kjønn. For eksempel kan føderale midler gå til sosiale tiltak som utelukker ansatte eller brukere som er mistenkt for å være homofile, eller folk som har tatt abort, eller til hospitser som bare tar imot kristne eller muslimer eller jøder. Gale Ann Norton er en varm støttespiller for tanken om at næringslivet skal drive "selvkontroll" i miljøpolitikken. Som delstatsmi-nister i Colorado sto hun bak en lov som ga konsernene ansvar for selv å overvåke de miljømessige konsekvensene av virksomheten deres. Men også under Clinton/Gore var dette akseptert politikk. Det var de som fullførte GATT-avtalen,som gjør WTO til den overordnete overvåker av internasjonal storkapitals forhold til miljøet, ikke bare i USA, men over hele verden. WTO har angrepet amerikanske lover om beskyttelse av truede dyrearter og om luftforurensing, i tillegg til å legge seg ut med tilsvarende lovgivning i Europa. I valgkampen skrøt Gore av hvor flink han hadde vært til å kutte i offentlig sektor. Clinton-administrasjonen kuttet faktisk vekk 300.000 føderale stillinger.

Fra ZNet Commentary 20.01.2001 Oversatt av Audun Lysbakken