Løgner ledere forteller

Hvor lenge kan Ariel Sharon late som han kjemper i "krigen mot terror"? Hvor mye lenger er det meningen at vi skal tro på dette sprøytet?

Av Robert Fisk, onsdag 03. april, 2002

Hvor mye lenger kan amerikanerne sitte i feig stillhet ansikt til ansikt med en grusom konflikt som snart gjør forbrytelsene mot menneskeheten 11. september til noe obskurt? Terror, terror, terror. Ordet infiserer, som et utropstegn, hver israelske tale, hver amerikanske tale, nesten hver eneste avisartikkel. Når vil noen innrømme sannheten: at israelerne og palestinerne er inne i en skitten kolonial krig som vil etterlate begge parter ydmyket, i skam.

Bare lytt til hva Sharon har sagt det siste døgnet: "Arafat er en fiende. Han bestemte seg for en terrorstrategi og formet en koalisjon for terror". Det er omtrent det samme president Bush sa om Osama bin Laden. Men hva i all verden betyr det? At Arafat de facto sender av gårde selvmordsbomberne, velger ut målet og hvor mye eksplosiver som skal brukes? Hvis det var tilfellet er det helt sikkert at Sharon ville sendt sine dødsskvadroner etter den palestinske lederen for flere måneder siden. Hans drapsmenn har tross alt klart å myrde dusinvis av bevæpnede palestinere allerede, samt kvinner og barn som kommer i veien.

To gamle menn

Det virkelige problemet med Arafat er at han har mye til felles med Sharon: gammel, hensynsløs og kynisk - og de to mennene hater hverandre. Sharon tror at palestinerne kan brytes ned med militærmakt. Han forstår ikke det resten av verden forsto under Sharons beleiring av Beirut allerede i 1982, nemlig at araberne ikke er redde lenger. Når et folk mister sin frykt, kan den ikke påføres dem igjen. Og når selvmordsbomberen er løs kan ikke krigen vinnes. Dette vet Arafat.

Nei, selvfølgelig sender han ikke bomberne av sted til sine forferdelige oppdrag på restauranter og supermarkeder. Men han vet at hver selvmordsbombe ødelegger Sharons troverdighet og beviser at den israelske lederens løfter om sikkerhet er falske. Arafat er fullstendig klar over at de fryktløse bomberne tjener hans sak - uansett hvor mye han måtte fordømme dem offentlig.

Men han tror, i likhet med Sharon, at fienden kan knekkes under ild. Han tror at israelerne kan skremmes til å trekke seg ut fra Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem. Til slutt vil trolig israelerne måtte gi opp sin okkupasjon. Men Israels jøder kommer ikke til å flykte eller gå inn i en evig, slitende krig. Selv om Sharon blir stemt vekk fra makten - noe mange israelere ber for - vil heller ikke den neste statsministeren forhandle på grunn av frykt for selvmordsbomberne.

Undermennesker?

Slik blir retorikken stadig mer ondskapsfull, stadig mer frastøtende. Hamas kaller sine jødiske fiender "sønner av griser og aper", mens israelerne i varierende grad har betegnet sine fiender som bestialske "slanger", "krokodiller", "beist" og "kakkerlakker". Nå har vi en israelsk offiser, ifølge avisen Ma'ariv, som anbefaler sine menn å studere nazistenes taktikk fra andre verdenskrig. "Hvis vår jobb er å ta en tett befolket flyktningleir eller å overta basaren i Nablus, og denne jobben skal utføres av en (israelsk) offiser uten drepte på noen av sidene, må han aller først analysere og trekke veksler på lærdommene fra fortiden. Det kan høres sjokkerende ut, men han må også analysere hvordan den tyske hæren opererte i gettoen i Warszawa."

Unnskyld? Hva i all verden betyr dette? Er dette forklaringen på merkene israelerne satte i pannene til palestinske fanger tidligere denne måneden? Betyr det at israelske soldater nå skal se på palestinere som undermennesker, nøyaktig slik nazistene betraktet de innelåste og desperate jødene i Warszawa-gettoen i 1994?

Aksepterende taushet

Men fra Washington kommer kun stillhet. Og stillhet gir, som kjent, aksept. Bør vi bli overrasket? USA lager tross alt reglene underveis i spillet i disse dager. Fanger kan betegnes som "illegale krigere" og bringes til Guantanamo Bay med munnen teipet, til hemmelige rettssaker. Krigen i Afghanistan erklæres som seierrik - og eksploderer på nytt. Nå blir vi fortalt at det vil bli andre "fronter" i Afghanistan, en våroffensiv fra "terrorister".

Washington har også sagt at etterretningsbyråene - heltene som unngikk å oppdage sammensvergelsen før 11. september, har bevis (hemmelige, naturligvis) for at Arafat har en "ny allianse" med Iran, noe som bringer palestinerne inn i "ondskapen akse".

Finnes det ingen som kan utfordre dette? For bare en uke siden annonserte CIA-sjef George Tenet at Irak har forbindelser med al-Qa'ida. "Kontakter og linker" er etablert, fortalte Tenet. Og det skrev også avisene i sine overskrifter. Men da Tenet fortsatte med å si at den felles antipatien al-Qa'ida og Irak har mot USA og Saudi-Arabia "antyder at et taktisk samarbeid mellom dem er mulig"? "Antyder?" "Mulig?" Er det dette Tenet kaller beviser?

Men alle tjener nå på "krigen mot terror". Når makedonsk politi skyter ned sju arabere uttaler de etterpå at de tok del i den globale "krigen mot terror". Når russerne massakrerer tsjetsjenere utøver de nå "krig mot terror". Når israelere skyter mot Arafats hovedkvarter er det også en del av "krigen mot terror". Er vi alle sammen nødt til å bli kapret av Amerikas farlige selvoppslukthet med de kriminelle handlingene fra 11. september? Må denne fryktelige krigen mellom israelere og palestinere bli fordreid på så uærlig vis?

[Denne artikkelen ble publisert på ZNet (zmag.org) lørdag 30. mars. Robert Fisk er britisk journalist og krigskorrespondent, og jobber til daglig i UK Independent. Han har hatt Midtøsten som spesialfelt de siste 25 år.

Trykket i Klassekampen]