God morrrrgen, Irak
av Tom Engelhardt 29/3 2003
La oss starte med lett ironi. I tretti år har mennene (og
den enslige kvinnen) som nå styrer dette landet også styrt bort fra Vietnam. I
denne krigen gikk det bare seks dager før Vietnam innhentet dem. For eksempel
noterte jeg meg dette torsdag kveld på tre amerikanske nyhetsprogrammer. CBS
førte an ved å si at de amerikanske militære i Irak, der alt går etter planen
og i rett tempo, likevel har innkalt forsterkninger fra USA for å beskytte
utsatte forsyningslinjer, og 700 soldater fra en panserenhet ble øyeblikkelig
sendt av gårde. I forløpet av Vietnamkrigen kom de militære selvsagt hele tiden
med offentlige forsikringer om hvor strålende alt gikk, for så å be presidenten
om flere menn.
President Bush holdt tale på Centcom i Florida i går, den
typen beskyttede militærbaser presidentene Johnson og Nixon begge foretrakk som
trygge talerstoler, etter hvert som motstanden mot Vietnamkrigen økte. ABC og
CBS bemerket begge i sine rapporter fra presidentens tale svært eksplisitt at
han i siste øyeblikk hadde redigert talen sin, ved å endre vår framgang ligger
foran planen til solid framgang. Igjen en forbausende velkjent melodi fra en
annen tid.
På ABC påpekte en journalist utenfor Nasiriya, omgitt av
amerikanske soldater på vei gjennom et landskap med palmetrær, at dette ikke
dreide seg om ørken-kamper, at militære kjøretøy nå satt fast i gjørmen (hørte
jeg noen si hengemyr?); at når man måtte ta i betraktning de sivilkledde
Fedayeen-kjemperne var det vanskelig å skille venn fra fiende (hvor har vi hørt
det før eller
for den saks skyld sett bilder av bønder som forsiktig beveger seg over et
nedskutt amerikansk helikopter?). Så fikk vi se bilde av en eller annen uten
uniform bli ført bort med hendene bundet eller med håndjern bak på ryggen og
noe som kunne være en hette over hodet. Rapporten endte med at journalisten siterte
en marinesoldat som sa De andre styrkene her utkjemper
Golfkrig II. Vi er her i Nasiriya i kamp mot Vietnam.
På PBS var to av deres tre miltæranalytikere enige om at vi
hadde tapt framdriften. En av dem uttalte på bakgrunn av rapporter om at
enheter fra republikanergarden, under dekke av sandstormen, avanserte mot de
amerikanske styrkene at [våre styrker] sitter i ørkenen med en hel del
havarerte kjøretøy i påvente av et angrep.
PBS viste også klipp fra den daglige pressebrifingen i
Centcom i Qatar. Den uniformerte briferen virket definitivt på defensiven. En
kanadisk journalist klaget over at de militære aldri viste videoer av raketter
som bommet på målet, eller traff de gale målene, og forlangte å få vite når
slike kunne skaffes. Og til min overraskelse reiste en CBS-korrespondent seg
for å klage ganske kraftig over at mens reporterne i felten ble tilbudt mange
små bilder, skulle det store bildet liksom komme fra Centcom; men i stedet, sa
han, var det eneste som ble tilbudt videoer av mindre rakett-treff. Faktisk
fikk alle Pentagons pressekonferanser den dagen et latterlighetens og
upålitelighetens skjær, etter hvert som talsmenn og kvinner prøvde å dytte
skylden for sivile tap etter raketten på torget i Bagdad over på irakerne.
I virkeligheten gikk det mindre enn en uke før amerikanske
journalister begynte å tvile på briferne fra Pentagon (utenlandske journalister
var skeptiske fra starten) - i Vietnam gikk det mange år før det stadiet og før
briferne begynte å likne briferne på pressekonferansene i Saigon som ga de
beryktede tapstallene. Disse pressekonferansene fikk klengenavnet fem-forestillingen.
En uke ut i krigen vises med andre ord sprekkene i det som kan bli et troverdighetsgap
i mediene. Det viser seg at Pentagons linje for å kontrollere mediene var
glimrende, men også avhengig av at de leverte den ønskede krigen en rask og
lettvint frigjøring.
Og så er det spørsmålet om tapstall. I lengre tid var den
eneste gjenværende arven fra Vietnam som kunne skremme amerikanske planleggere
spørsmålet om amerikanske tap eller snarere frykten for at om amerikanske
styrker fikk tap av betydning, ville likposene som kom hjem frata en hvilken
som helst regjering støtten fra det amerikanske folket. Denne frykten gikk
under navnet Vietnamsyndromet, og ble ansett som en offentlig patologisk
tilstand som måtte overvinnes. Som følge av det ble det under siste Golfkrig
ikke vist bilder av likposer; ikke flere amerikanske lik. Ironien her og nå er
at Pentagon befinner seg i den pinlige situasjonen at de løper fra motpartens
tap også, og verden opplever dette på samme måte som amerikanerne opplevde
amerikanske tap i Vietnam.
Både CBS og ABC viste torsdag kveld de første dvelende
bildene av sårede irakiske barn fra torget i Bagdad, bilder som alt var
velkjente på fjernsynsskjermer i hele resten av verden, men ikke her i USA.
Også for første gang i våre store kanaler: den andre parten kampklar, bilder av
en Fedayeen-jeep med maskingevær påmontert, og en Fedayeen i en skyttergrav med
geværet klart, som om han var forberedt på bakhold. Dette var hentet fra
irakisk TV.
En uke etter at krigen startet er det kanskje enda mer
fascinerende at de fleste av argumentene og anklagene fra siste del av
Vietnamkrigen har gjenoppstått, og de offisielle bebreidelsene dukker opp
allerede. Her er for eksempel noen av anklagene fra høyresiden. De er
gjenkjennelige for alle som opplevde slutten av Vietnamkrigen og etterraksten
etter den.
Vi kjemper med en hånd bakbundet: Forleden oppfordret
strategen Ed Luttwac på framtredende plass i Los Angeles Times de militære om å
slutte å bekymre seg om irakiske tap, og å skaffe seg nye rakettmål i Bagdad
for å framskynde krigens slutt.
Sivile i det Hvite Hus og i Pentagon har ikke latt de
militære få føre krigen slik de selv ville: Etter en uke er krypskytingen fra
pensjonerte generaler og admiraler (på vegne av sine fortsatt aktive
kamerater), og fra ulike anonyme personer i det militære, etterretningsvesener
og administrasjonen allerede heftig. Joseph Galloway skrev for eksempel for
Knight Ritter: Dette er den bakkekrigen som ikke ville finne sted i [Rumsfelds]
plan, sa en tjenestemann i Pentagon. Siden Pentagon ikke satte inn overveldende
styrke, har vi nå tre divisjoner strukket ut over mer enn 500 km, og divisjonen
som skal følge opp, reserven vår, lander trolig først om tre uker. Mindre
høflig uttrykt: en ledende tjenestemann i administrasjonen sa det slik: sjokk
og ærefrykt er pølsevev fra luftforsvaret!
Det er medias feil: Fred Barnes, sjefredaktør i
høyrefløy-tidsskriftet Weekly Standard er alt sitert i New York Times for
uttalelsen: Det amerikanske folk kjenner betydningen av denne krigen. De bryr
seg ikke så mye om tapstall som pysene i den amerikanske pressen gjør. Hvor
langt kan vi da komme fra påstanden om at vi-vant-alle slagene,
hvordan-kan-du-da-påstå-at dette-er-en-ikke-seier-strategi?
Tro meg, dette er Vietnam på hurtigspoling. Vi har hoppet
fram flere år på en uke. Hvem vet hvor vi vil befinne oss om en uke om ikke
administrasjonen har hellet med seg. Mennene i Washingtons innerste sirkler har
i årevis brukt en mengde drømmerier og planlegging på å forvandle Saddam
Hussein til Ho Chi Minh på noen uker eller måneder.
Det er allerede åpenbart at vår regjering ikke manglet
selvtillit. Til tross for noen pro forma advarende ord i ukene før krigen, var
lederne våre tydeligvis altfor forelsket i sin egen plan, og altfor begeistret
for amerikansk makt og dens tiltrekningskraft, til å forberede seg på en
virkelig krig, av den sorten som helt siden spansk gerilja nedkjempet Napoleon
er blitt utkjempet av styrker med dårlig utrustning, ofte ikke i navnet til
vennlige demokratiske herrer, mot langt større makter, og mot odds som ikke lot
seg bortforklare (i det minste kunne ikke den invaderende makten bortforklare
det.)
Mennene i Washington klarte liksom ikke å forestille seg, i
de uendelige månedene med forberedelse til krig, at fienden deres kunne eller
ville ikke gjøre noe som helst. De overvurderte seg selv og ofret ikke den
framtidige fienden en seriøs tanke. De var ganske enkelt ute av stand til å
forestille seg den andre parten i den krigen de planla å utkjempe, og heller
ikke den verdenen de planla å bevege seg inn i. (Ringer det ikke en aldri så
liten bjelle fra en epoke jeg ikke vil bry meg med å nevne igjen?)
Dagligstuekrigen var det berømte navnet Michael Arlen,
journalist i New Yorker, satte på Vietnamkrigen hjemme, men den gangen visste
de ikke hva en dagligstuekrig virkelig var. En krig døgnet rundt, hele uken,
som ikke er en parademarsj for klodens siste supermakt, på ørten millioner
fjernsynsskjermer over hele verden, legger åpenbart den typen press på en
regjering som det tok år på å bygge opp i Vietnam-epoken. Til tross for
studioet som Pentagon satte opp i Qatar, for en kvart million dollar, for å
imponere pressen, var kanskje Pentagon enda mindre i stand til å se for seg
sine fiender i media (for det er slik de har sett på dem helt siden Vietnam-epoken).
Hvis nå situasjonen utvikler seg i negativ retning, har de en gruppe på
hundrevis av journalister som er utplassert i militære enheter, og fra denne
gruppen kan det trolig komme flere mulig kritikere og tvilere. Jeg tror det vil
skje i løpet av en uke eller to om ikke krigslykken snur seg til Washingtons
fordel.
Ta ikke feil her; krigen i Irak er av utallige grunner ikke
en gjenoppstått Vietnamkrig om det da ikke er tragedien (for alle parter) som
vender tilbake som en svært så dødelig farse. Hva det enn er, så kan det være
et opplegg for katastrofe uansett når vi vinner. Og våre ledere er ikke den
typen personer som har hatt rik erfaring med å miste kontroll. Utsiktene til at
det skal skje er skremmende, vær sikker.
_______________________________________________________
Tom Engelhardt har i lang tid vært forlagsredaktør og har
skrevet boka The End of Victory Culture.
Denne artikkelen ble først publisert i forfatterens nettlogg
for Nation Institute http://www.tomdispatch , som
tilbyr en jevn strøm av alternative kilder, nyheter og meninger.
Oversatt av Helge Hasselgreen, trykt i Klassekampen med forfatterens tillatelse