God morrrrgen, Irak

 

av Tom Engelhardt 29/3 2003

 

La oss starte med lett ironi. I tretti år har mennene (og den enslige kvinnen) som nå styrer dette landet også styrt bort fra Vietnam. I denne krigen gikk det bare seks dager før Vietnam innhentet dem. For eksempel noterte jeg meg dette torsdag kveld på tre amerikanske nyhetsprogrammer. CBS førte an ved å si at de amerikanske militære i Irak, der alt går etter planen og i rett tempo, likevel har innkalt forsterkninger fra USA for å beskytte utsatte forsyningslinjer, og 700 soldater fra en panserenhet ble øyeblikkelig sendt av gårde. I forløpet av Vietnamkrigen kom de militære selvsagt hele tiden med offentlige forsikringer om hvor strålende alt gikk, for så å be presidenten om flere menn.

 

President Bush holdt tale på Centcom i Florida i går, den typen beskyttede militærbaser presidentene Johnson og Nixon begge foretrakk som trygge talerstoler, etter hvert som motstanden mot Vietnamkrigen økte. ABC og CBS bemerket begge i sine rapporter fra presidentens tale svært eksplisitt at han i siste øyeblikk hadde redigert talen sin, ved å endre vår framgang ligger foran planen til solid framgang. Igjen en forbausende velkjent melodi fra en annen tid.

 

På ABC påpekte en journalist utenfor Nasiriya, omgitt av amerikanske soldater på vei gjennom et landskap med palmetrær, at dette ikke dreide seg om ørken-kamper, at militære kjøretøy nå satt fast i gjørmen (hørte jeg noen si hengemyr?); at når man måtte ta i betraktning de sivilkledde Fedayeen-kjemperne var det vanskelig å skille venn fra fiende (hvor har vi hørt det før  eller for den saks skyld sett bilder av bønder som forsiktig beveger seg over et nedskutt amerikansk helikopter?). Så fikk vi se bilde av en eller annen uten uniform bli ført bort med hendene bundet eller med håndjern bak på ryggen og noe som kunne være en hette over hodet. Rapporten endte med at journalisten siterte en marinesoldat som sa De andre styrkene her utkjemper Golfkrig II. Vi er her i Nasiriya i kamp mot Vietnam.

 

På PBS var to av deres tre miltæranalytikere enige om at vi hadde tapt framdriften. En av dem uttalte på bakgrunn av rapporter om at enheter fra republikanergarden, under dekke av sandstormen, avanserte mot de amerikanske styrkene at [våre styrker] sitter i ørkenen med en hel del havarerte kjøretøy i påvente av et angrep.

 

PBS viste også klipp fra den daglige pressebrifingen i Centcom i Qatar. Den uniformerte briferen virket definitivt på defensiven. En kanadisk journalist klaget over at de militære aldri viste videoer av raketter som bommet på målet, eller traff de gale målene, og forlangte å få vite når slike kunne skaffes. Og til min overraskelse reiste en CBS-korrespondent seg for å klage ganske kraftig over at mens reporterne i felten ble tilbudt mange små bilder, skulle det store bildet liksom komme fra Centcom; men i stedet, sa han, var det eneste som ble tilbudt videoer av mindre rakett-treff. Faktisk fikk alle Pentagons pressekonferanser den dagen et latterlighetens og upålitelighetens skjær, etter hvert som talsmenn og kvinner prøvde å dytte skylden for sivile tap etter raketten på torget i Bagdad over på irakerne.

 

I virkeligheten gikk det mindre enn en uke før amerikanske journalister begynte å tvile på briferne fra Pentagon (utenlandske journalister var skeptiske fra starten) - i Vietnam gikk det mange år før det stadiet og før briferne begynte å likne briferne på pressekonferansene i Saigon som ga de beryktede tapstallene. Disse pressekonferansene fikk klengenavnet fem-forestillingen. En uke ut i krigen vises med andre ord sprekkene i det som kan bli et troverdighetsgap i mediene. Det viser seg at Pentagons linje for å kontrollere mediene var glimrende, men også avhengig av at de leverte den ønskede krigen en rask og lettvint frigjøring.

 

Og så er det spørsmålet om tapstall. I lengre tid var den eneste gjenværende arven fra Vietnam som kunne skremme amerikanske planleggere spørsmålet om amerikanske tap eller snarere frykten for at om amerikanske styrker fikk tap av betydning, ville likposene som kom hjem frata en hvilken som helst regjering støtten fra det amerikanske folket. Denne frykten gikk under navnet Vietnamsyndromet, og ble ansett som en offentlig patologisk tilstand som måtte overvinnes. Som følge av det ble det under siste Golfkrig ikke vist bilder av likposer; ikke flere amerikanske lik. Ironien her og nå er at Pentagon befinner seg i den pinlige situasjonen at de løper fra motpartens tap også, og verden opplever dette på samme måte som amerikanerne opplevde amerikanske tap i Vietnam.

 

Både CBS og ABC viste torsdag kveld de første dvelende bildene av sårede irakiske barn fra torget i Bagdad, bilder som alt var velkjente på fjernsynsskjermer i hele resten av verden, men ikke her i USA. Også for første gang i våre store kanaler: den andre parten kampklar, bilder av en Fedayeen-jeep med maskingevær påmontert, og en Fedayeen i en skyttergrav med geværet klart, som om han var forberedt på bakhold. Dette var hentet fra irakisk TV.

 

En uke etter at krigen startet er det kanskje enda mer fascinerende at de fleste av argumentene og anklagene fra siste del av Vietnamkrigen har gjenoppstått, og de offisielle bebreidelsene dukker opp allerede. Her er for eksempel noen av anklagene fra høyresiden. De er gjenkjennelige for alle som opplevde slutten av Vietnamkrigen og etterraksten etter den.

 

Vi kjemper med en hånd bakbundet: Forleden oppfordret strategen Ed Luttwac på framtredende plass i Los Angeles Times de militære om å slutte å bekymre seg om irakiske tap, og å skaffe seg nye rakettmål i Bagdad for å framskynde krigens slutt.

 

Sivile i det Hvite Hus og i Pentagon har ikke latt de militære få føre krigen slik de selv ville: Etter en uke er krypskytingen fra pensjonerte generaler og admiraler (på vegne av sine fortsatt aktive kamerater), og fra ulike anonyme personer i det militære, etterretningsvesener og administrasjonen allerede heftig. Joseph Galloway skrev for eksempel for Knight Ritter: Dette er den bakkekrigen som ikke ville finne sted i [Rumsfelds] plan, sa en tjenestemann i Pentagon. Siden Pentagon ikke satte inn overveldende styrke, har vi nå tre divisjoner strukket ut over mer enn 500 km, og divisjonen som skal følge opp, reserven vår, lander trolig først om tre uker. Mindre høflig uttrykt: en ledende tjenestemann i administrasjonen sa det slik: sjokk og ærefrykt er pølsevev fra luftforsvaret!

 

Det er medias feil: Fred Barnes, sjefredaktør i høyrefløy-tidsskriftet Weekly Standard er alt sitert i New York Times for uttalelsen: Det amerikanske folk kjenner betydningen av denne krigen. De bryr seg ikke så mye om tapstall som pysene i den amerikanske pressen gjør. Hvor langt kan vi da komme fra påstanden om at vi-vant-alle slagene, hvordan-kan-du-da-påstå-at dette-er-en-ikke-seier-strategi?

 

Tro meg, dette er Vietnam på hurtigspoling. Vi har hoppet fram flere år på en uke. Hvem vet hvor vi vil befinne oss om en uke om ikke administrasjonen har hellet med seg. Mennene i Washingtons innerste sirkler har i årevis brukt en mengde drømmerier og planlegging på å forvandle Saddam Hussein til Ho Chi Minh på noen uker eller måneder.

 

Det er allerede åpenbart at vår regjering ikke manglet selvtillit. Til tross for noen pro forma advarende ord i ukene før krigen, var lederne våre tydeligvis altfor forelsket i sin egen plan, og altfor begeistret for amerikansk makt og dens tiltrekningskraft, til å forberede seg på en virkelig krig, av den sorten som helt siden spansk gerilja nedkjempet Napoleon er blitt utkjempet av styrker med dårlig utrustning, ofte ikke i navnet til vennlige demokratiske herrer, mot langt større makter, og mot odds som ikke lot seg bortforklare (i det minste kunne ikke den invaderende makten bortforklare det.)

 

Mennene i Washington klarte liksom ikke å forestille seg, i de uendelige månedene med forberedelse til krig, at fienden deres kunne eller ville ikke gjøre noe som helst. De overvurderte seg selv og ofret ikke den framtidige fienden en seriøs tanke. De var ganske enkelt ute av stand til å forestille seg den andre parten i den krigen de planla å utkjempe, og heller ikke den verdenen de planla å bevege seg inn i. (Ringer det ikke en aldri så liten bjelle fra en epoke jeg ikke vil bry meg med å nevne igjen?)

 

Dagligstuekrigen var det berømte navnet Michael Arlen, journalist i New Yorker, satte på Vietnamkrigen hjemme, men den gangen visste de ikke hva en dagligstuekrig virkelig var. En krig døgnet rundt, hele uken, som ikke er en parademarsj for klodens siste supermakt, på ørten millioner fjernsynsskjermer over hele verden, legger åpenbart den typen press på en regjering som det tok år på å bygge opp i Vietnam-epoken. Til tross for studioet som Pentagon satte opp i Qatar, for en kvart million dollar, for å imponere pressen, var kanskje Pentagon enda mindre i stand til å se for seg sine fiender i media (for det er slik de har sett på dem helt siden Vietnam-epoken). Hvis nå situasjonen utvikler seg i negativ retning, har de en gruppe på hundrevis av journalister som er utplassert i militære enheter, og fra denne gruppen kan det trolig komme flere mulig kritikere og tvilere. Jeg tror det vil skje i løpet av en uke eller to om ikke krigslykken snur seg til Washingtons fordel.

 

Ta ikke feil her; krigen i Irak er av utallige grunner ikke en gjenoppstått Vietnamkrig om det da ikke er tragedien (for alle parter) som vender tilbake som en svært så dødelig farse. Hva det enn er, så kan det være et opplegg for katastrofe uansett når vi vinner. Og våre ledere er ikke den typen personer som har hatt rik erfaring med å miste kontroll. Utsiktene til at det skal skje er skremmende, vær sikker.

 

_______________________________________________________

Tom Engelhardt har i lang tid vært forlagsredaktør og har skrevet boka The End of Victory Culture.

Denne artikkelen ble først publisert i forfatterens nettlogg for Nation Institute http://www.tomdispatch , som tilbyr en jevn strøm av alternative kilder, nyheter og meninger.

Oversatt av Helge Hasselgreen, trykt i Klassekampen med forfatterens tillatelse