De rike røverne
Lekkasje av britiske dokumenter viser hvordan vi skal manipulere utviklingslandene i Verdens Handelsorganisasjon
George Monbiot
Tirsdag 6. november 2001
The Guardian
Akkurat som tømrerne pleide å drikke på Snekkerpuben, eller gårdsarbeiderne på den Lystige Pløyer, har handelsforhandlerne fra verdens rikeste nasjoner funnet fram til sitt eget hellige sted. Når de samles i Sveits spiser de middag sammen i en eksklusiv restaurant som heter Sjørøveren, ved bredden av Genfersjøen. Der studerer medlemmene av firergruppen, USA, EU, Canada og Japan, sine kart og teller sine gullmynter.
I Seattle i 1999 brøt verdens handelsforhandlinger sammen fordi de svakere landene, som ble holdt utenfor de viktigste forhandlingene, forlot møtet. Nå er vi lovet at den rike verden har lært av sine feil. Under de nye forhandlingene i Qatar på fredag vil firergruppen, påstår de, redde levningene av den nye verdensorden. Men framgangen til nå tilsier at i stedet for å få en andel i byttet fra frihandelen må verdens fattige gå planken.
Utkastet til deklarasjon som skal diskuteres i helgen ble for en stor del skrevet i løpet av to eksklusive møter: i Mexico i august og i Singapore forrige måned. Selv om Verdens Handelsorganisasjon har 142 medlemmer, fikk bare 21 land, deriblant verdens rikeste og mektigste, lov til å delta. Dokumentene som møtene fikk laget ble så forelagt for de øvrige til godkjenning. De fikk ikke anledning til å gjøre vesentlige endringer.
Resultatet er at utkastet til deklarasjon inneholder nesten ingen av de innrømmelser som utviklingslandene, som representerer størsteparten av verdens befolkning, har bedt om. Mektige nasjoner har avslått å stoppe subsidieringen av sin eksport av kjøtt, korn og sukker: ved å dumpe varene i svake land til kunstig lave priser ødelegger de levebrødet til de lokale bøndene. Storbritannia og Tyskland har insistert på at de ikke vil lette på lovene for patent på medisiner: fattige land som står overfor katastrofer i offentlig helsevesen vil fortsatt bli nektet billige medisiner.
Den fattige verden vil at den rike verden skal oppfylle sine løfter fra forrige verdenshandelsavtale før det startes nye forhandlinger. I stedet fyller firergruppen timeplanen med nye og djevelsk kompliserte saker, som investeringer, tjenester og offentlig virksomhet.
Ved første øyekast virker dette opplegget meningsløst. Akkurat nå når Bush og Blair hevder at verdens framtidige rikdom, demokrati og endog frihet fra terror avhenger av en vellykket ny handelsrunde, ser forhandlerne deres ut til å gjøre alt som står i deres makt for å undergrave den. Men det eneste som har skjedd er at de mektige nasjonene har sluttet å late som om de søker enighet. Nå vil de ganske enkelt banke løs på utviklingslandene til de underkaster seg.
I Genève i forrige måned klaget en afrikansk delegat ved Verdens Handelsorganisasjon over at "hvis jeg uttrykker meg for kraftig vil USA ringe til min minister. De vil vri på historien og si at jeg er vanskelig overfor USA. Min regjering vil ikke en gang spørre meg hva jeg sa, de vil bare sende meg en billett i morgen… Jeg frykter at tosidig press vil knekke meg, så derfor snakker jeg ikke ut av frykt for å uroe herren. For meg er trusselen reell. Siden jeg kommer fra et fattig land kan jeg ikke si hva jeg vil." Om de fattige nasjonene klager vil de rike landene ganske enkelt trekke bistanden tilbake eller stoppe eksporten deres.
Som Christian Aid har avslørt avskaffer noen regjeringer helt og holdent forhandlinger. Storbritannias departement for internasjonal utvikling, ledet av Clare Short, har besluttet å gå utenom Verdens Handelsorganisasjon og legge direkte press på fattige nasjoner for at de skal åpne sine markeder for utenlandske selskaper. Departementet har gitt Ghana beskjed om at bistandsmidler til et vannprosjekt gjøres avhengig av at landet privatiserer sin vannindustri. Uten å spørre sitt eget folk til råds er regjeringen i Ghana blitt tvunget til å begynne å øke prisen på vann til mellom det doble og det tredoble, for å forberede industrien på et salg til britiske, franske eller amerikanske selskaper.
Selv om Ghanas infrastruktur for vann er håpløst mangelfull ser det ikke ut til at selskapene som byr på kontrakter skal være forpliktet til å bruke profitten til å investere i nye rør eller renseanlegg. De vil håve inn millioner, mens ghaneserne alt er blitt tvunget til å hente vann fra forurensede elver og grøfter, infisert med kolera og innvollsorm, fordi de ikke kan betale de nye takstene.
Men mens de i det stille plyndrer de fattige nasjonene, liker våre sjørøverstater å late som om de er godhjertede og rettskafne. Storbritannias departement for Handel og Industri skryter på sine hjemmesider av at de regelmessig har møter med pressgrupper som ’World Development Movement’, "for å utveksle informasjon" og "samle inn synspunkter". Men som en rekke lekkede dokumenter viser gjør den britiske regjeringen bak scenen alt den kan for å undergrave dem.
Dokumentene ble oppdaget av medlemmer av forskningsgruppen Corporate Europe Observatory, som etterforsket en mektig handelssammenslutning som heter International Financial Services, London (IFSL). Forskerne snublet over en ulenket side, som tilfeldigvis var hengt ved lobbyistenes nettsted.
International Financial Services, London er en av mange britiske grupper som håper på at handelsforhandlingene kan utvides til å omfatte et vidt spektrum av tjenesteindustrier. Den foreslåtte nye hovedavtalen om handel med tjenester, som skal diskuteres i Qatar parallelt med de andre traktatene vil kunne tvinge landene til å privatisere nøkkeltjenester som helse, utdanning og vann. Den lekkede siden inneholder referat fra møter som den hemmelighetsfulle ’komiteen for liberalisering av handel med tjenester’ holdt for å knytte forbindelser mellom IFSL og den britiske regjeringen.
Forskerne fant at britiske embetsmenn var bekymret over at kampanjegruppene som gikk mot hovedavtalen om handel med tjenester var i ferd med å bli for effektive. Referatet fortalte at Matthew Lownds i Utenriksdepartementet "bemerket at kampanjen spesielt til World Development Movement førte til økt bekymring… Han påpekte også behovet for å koordinere næringslivets svar på NGO-ens påstander". Malcolm McKinnon, embetsmann i Departementet for Handel og Industri beklaget at argumentene for hovedavtalen var ’sårbare’ når aktivistene ba om "bevis for hva de økonomiske fordelene besto av" for de fattige nasjonene. Komiteen besluttet å bruke mellom 50 000 og 70 000 pund til å "tilbakevise NGOene."
Enda mer avslørende var det at embetsmennene synes å ha gitt EU-dokumenter av avgjørende betydning til næringslivets menn i komiteen, inkludert forhandlingsdokumenter fra andre land, noe som kan være svært verdifullt for selskaper som håper å foregripe fiendtlige posisjoner. Disse dokumentene er i følge Corporate Europe Observatory utilgjengelige selv for medlemmer av Europaparlamentet.
Så regjeringen har ført befolkningen bak lyset mens de i dølgsmål har konspirert med konsernlobbyister og undergravd noen av de fattigste landene i verden. Tony Blair og Clare Short kaller denne prosessen ’utvikling’. Det er ikke utvikling. Det er sjørøveri.
oversatt av Helge Hasselgreen