UTSKRIFT AV NOAM CHOMSKYS FORELESNING

"DEN NÅVÆRENDE KRISEN I MIDTØSTEN: HVA KAN VI GJØRE?"

MASSACHUSETTS INSTITUTE OF TECHNOLOGY

14. desember 2000

Nedtegnet av Angie D’Urso 2.februar 01

MIT må ha slappet av på kravene siden så mange mennesker møter fram her like før eksamen.

Hvor farlig er egentlig krisen i Midtøsten? FN har en spesialutsending, nordmannen Rød-Larsen. For noen dager siden advarte han om at Israels blokade av palestinerne fører til kolossale lidelser og kan raskt utløse en regional krig.

Legg merke til at han henviste til blokaden. Han henviste ikke til drapene og de andre overgrepene. Og det gjør han rett i. Blokaden er den avgjørende taktikken. Det kan gjennomføres en blokade som er svært effektiv på grunn av måten den såkalte "fredsprosessen" har utviklet seg på under USAs regi. Den innebærer hundrevis av palestinske enklaver, noen av dem svært små, som kan bli sperret av og kvalt av israelske okkupasjonsstyrker. Det er fundamentet i det som her kalles fredsprosessen. Så blokaden kan gjøres svært effektiv. Og en blokade er en fornuftig taktikk for USA og Israel, alltid begge to sammen. Husk at alt Israel gjør skjer med autorisasjon fra USA, og vanligvis med økonomisk og annen støtte.

Blokaden er en taktikk for å finstemme overgrepene slik at de ikke blir for synlige, så synlige at de tvinger Washington eller Vesten (som i all hovedsak betyr Washington) til å foreta seg noe.

Det har blitt gjort feil i fortiden, og de Forente Stater og Israel har visselig lært av dem. I 1996 for eksempel, da Shimon Peres satte i gang enda et angrep på Libanon og drepte et stort antall mennesker og drev hundrevis og tusenvis ut av hjemmene sine, var det helt greit, og USA kunne støtte det, og Clinton støttet det, helt til et feilgrep, da de bombet en FN-leir i Qana, og drepte over hundre mennesker som var flyktninger i leiren. Først rettferdiggjorde Clinton det, men etter hvert som de internasjonale reaksjonene strømmet på, måtte han gjøre helomvending, og Israel ble tvunget, etter ordre fra USA faktisk, til å avblåse operasjonen og trekke seg tilbake. Det er den slags feilgrep man ønsker å unngå. Så til de av dere som skal i diplomatisk tjeneste: dere kan ikke tillate at den slags feilgrep skjer. Dere ønsker moderate overgrep, omhyggelig finstemt, slik at internasjonale reaksjoner blir unødvendige. [latter]

Det samme skjedde seinere, for bare et år siden, sist september, da den USA-støttede nedslaktningen i Øst-Timor, som hadde gått så greit for seg i 25 år, til slutt kom til de grader ut av kontroll at Clinton var tvunget – etter at landet på det nærmeste var ødelagt – til å gi de indonesiske generalene beskjed om at leken var slutt, og straks trakk de seg ut. Så slike ting ønsker man å unngå.

I dette spesielle tilfellet kan man klart se at det ble gjort forsøk på å holde drapene, som jo er det som kommer på førstesidene, på omtrent samme nivå som i Kosovo før NATO-bombingen. Faktisk ligger drapstallene nå på omtrent det nivået, slik at rapportene vil havne i bakgrunnen.

Nå var jo Kosovohistorien selvsagt helt annerledes. På den tiden var propagandabehovene de motsatte. Drapene skjedde under liknende omstendigheter, og nivået på den serbiske reaksjonen svarte tilnærmet til Israels reaksjon i de okkuperte områdene. (Men da fant det sted angrep fra den andre siden av grensen, noe som svarte til en situasjon der Hizbollah hadde angrepet Galilea, eller noe tilsvarende). Den gangen var propagandabehovene annerledes, så derfor ble den i lidenskapelige ordelag beskrevet som folkemord. Et godt oppbygget propagandasystem kan foreta slike distinksjoner. I den situasjonen var det altså folkemord, og nå er det umerkelige og rettmessige represalier.

Hovedtanken, og dette tror jeg dere kan regne med vil fortsette en stund, er at taktikken skal være begrenset til henrettelser, et stort antall sårede (mange så alvorlig at de dør seinere, men det trenger ikke inn i bevisstheten), utsulting (i følge FN lider omkring 600 000 mennesker av sult, men igjen trenger det ikke inn i bevisstheten) og portforbud (24 timers portforbud, slik som i Hebron, i flere uker i trekk, mens noen hundre israelske bosettere sprader fritt omkring, og resten av befolkningen, titusener av mennesker, er innestengt i hjemmene sine og bare får komme ut noen timer i uken).

Isolasjonen av flere hundre enklaver, og så videre, er gjort slik at lidelsene kan holdes under det nivået som kunne utløst en vestlig reaksjon. Og antakelsen, som er ganske troverdig, er at det er en grense for hva folk kan holde ut, og til slutt gir de opp.

Men det er et problem med den arabiske verden, som er mer lydhør overfor disse massive overgrepene, og da kan den eksplodere. Det var dette Rød-Larsen advarte mot. Styresettet i den arabiske verden er ytterst skrøpelig, særlig i den viktige oljeproduserende regionen. Enhver folkelig uro kunne true det svært skrøpelige styret til USAs klienter, noe USA vil være uvillig til å godta. Og det kunne, like uakseptabelt, få herskerne i oljemonarkiene til å bevege seg i retning av å forbedre sine diplomatiske relasjoner (særlig med Iran, noe de faktisk alt har gjort), og det ville underminere hele grunnlaget for USAs dominans over verdens større energireserver.

I 1994 beskrev Clintons rådgiver for nasjonal sikkerhet, Anthony Lake, det han kalte et paradigme for perioden etter den kalde krigen og for Midtøsten. Paradigmet var det som ble kalt "tosidig kontroll"; det holder altså Iran og Irak under kontroll, men som han påpekte, tosidig kontroll hviler i avgjørende grad på Osloprosessen, prosessen som frambringer relativ fred mellom Israel og araberne. Hvis ikke den tilstanden kan opprettholdes, kan ikke tosidig kontroll opprettholdes, og hele USAs nåværende politikk for å kontrollere regionen vil være i alvorlig fare. Det har allerede skjedd.

For bare to år siden, i desember 1998, bombet USA og Storbritannia Irak i direkte og eksplisitt forakt for verdensopinionen, inkludert FNs sikkerhetsråd. Husk på at bombingen ble iverksatt i samme øyeblikk som Sikkerhetsrådet avholdt en ekstraordinær sesjon for å vurdere inspeksjonsproblemene i Irak, og da rådet startet drøftingene, fikk de meldingen om at USA og Storbritannia hadde kommet dem i forkjøpet ved å bombe. Dette, og begivenhetene i forkant av dette, førte til en svært negativ reaksjon i den arabiske verden, og andre steder for den saks skyld, og førte til svært synlige tiltak, særlig fra det herskende monarkiet i Saudi Arabia, men også fra andre, i retning av forsoning med Iran, og indikasjoner på en viss grad av godkjenning av et standpunkt som Iran har fremmet over en viss periode, nemlig at det i regionen bør eksistere en strategisk allianse som er uavhengig av vestlig (les: amerikansk) makt. Dette er det høyst usannsynlig at USA vil godta, og kan få svært farlige følger.

På toppen av det hele tester landene i regionen, og spesielt Iran og Syria, raketter som kan være i stand til å nå Israel. De Forente Stater og Israel jobber ikke bare med raketter, men også med et antirakettsystem som kalles Arrow. Når opprustningen er på det nivået, kan spenninger lett utløses plutselig og uforutsigbart og føre til en krig med avanserte våpen, en krig som raskt kan komme ut av kontroll.

Hvor farlig er så dette? La oss lytte til en annen ekspert, den nylig pensjonerte general Lee Butler. Han ledet den strategiske kommandoen for Clintons viktigste kjernefysiske avdeling, Stratcom. For noen år siden skrev han at det er ekstremt risikabelt i den heksegryten av bitre motsetninger som vi kaller Midtøsten at en nasjon åpent har væpnet seg med kjernefysiske våpen i hundretall. Det inspirerer også andre nasjoner til å gjøre det samme, og i tillegg utvikle andre avskrekkende masseødeleggelsesvåpen. En slik situasjon er lett antennelig og kan få svært farlige følger. Enda farligere blir det når det landet som står bak og støtter denne nasjonen stort sett over hele verden anses som en slyngelstat som er uforutsigbar og utenfor kontroll, irrasjonell og hevngjerrig, og insisterer på å framstille seg på den måten. Clintons strategiske kommando har i en uttalelse fra høyeste hold faktiske tilrådd at de Forente Stater bør opprettholde et nasjonalt bilde av å være irrasjonell, hevngjerrig og ukontrollerbar, slik at resten av verden skal bli skremt. Og det er de. Og USA bør også basere seg på kjernefysiske våpen som kjernen i strategien, inkludert retten til førstebruk mot stater uten atomvåpen, også de som har undertegnet ikkespredningsavtalen. Disse forslagene er blitt innbakt i presidentens direktiver, direktiver fra president Clintons periode, som får lite oppmerksomhet her, men verden forstår dem, og er naturligvis tvunget til å svare med selv å utvikle masseødeleggelsesvåpen i selvforsvar. Men disse utsiktene er erkjent av USAs etterretning, og av framtredende amerikanske analytikere. For to år siden skrev Harvard-professoren Samuel Huntington en artikkel i det svært prestisjefylte magasinet "Foreign Affairs", der han påpekte at i en stor del av verden, han antydet i størsteparten av verden, betraktes USA som en farlig slyngelstat som utgjør hovedtrusselen mot deres nasjonale eksistens. Og det bør ikke overraske om man ser på hva som skjer i verden uten å bruke brillene til det amerikanske indoktrineringssystemet. Det virker svært overbevisende også ut fra dokumentene, og ganske visst ut fra handlingene, og en stor del av verden ser det på den måten, og det igjen gjør situasjonen enda mer farefull.

Midtøstens nyere historie gir oss enda flere varsler. La meg nevne bare ett eksempel, som er sentralt i dagens kontekst. Eksemplet er fra 1967, i krigen i juni 1967 da Israel ødela de arabiske hærstyrkene, hærstyrkene i araberstatene og først og fremst i Egypt, og Israel erobret de nåværende okkuperte områdene. Det var starten på det som fortsatt pågår i våre dager. Den gangen eksisterte Sovjetunionen fortsatt, og konflikten i Midtøsten ble tilstrekkelig alvorlig til at den nesten førte til en krig – en kjernefysisk krig – som kunne ha vært historiens slutt. Daværende forsvarsminister i USA, Robert McNamara, bemerket seinere at "vi var fordømt nær en krig" som han formulerte det. Mot slutten av juni var det samtaler i den røde telefonen. Tilsynelatende advarte president Kosygin at vil dere ha krig så kan dere få den. Det var konfrontasjoner mellom den russiske og den amerikanske flåten i det østlige Middelhavet.

Det finnes et annet eksempel også. Israel angrep et amerikansk spionskip, USS Liberty, og 35 sjøfolk og mannskap ble drept og skipet nesten senket. Liberty visste ikke hvem som angrep dem. Angriperne var kamuflert. Før skipet mistet kontrollen fikk de sendt meldinger tilbake til den sjette flåtens hovedkvarter i Napoli. Der visste man heller ikke hvem angriperen var. De sendte ut Phantom-fly, som hadde kjernefysiske våpen, fordi de ikke hadde noen fly som ikke hadde atomvåpen, for å svare hvem det nå var som hadde angrepet, og de visste ikke hvem det var meningen at de skulle angripe – Russland, Egypt, ja hvem som helst. Det ser ut som om flyene ble tilbakekalt direkte fra Pentagon omtrent i siste øyeblikk. Men bare den ene situasjonen kunne ha ført til kjernefysisk krig.

Man forsto at alt dette var ekstremt risikofylt. Mesteparten av det hadde trolig å gjøre med Israels planer om å erobre Golanhøydene, noe de gjorde etter våpenhvilen. De ville ikke at de Forente Stater skulle vite om det på forhånd fordi USA ville ha stoppet dem, og kanskje er det dette som ligger bak det meste av dette. Dokumentene er ikke frigitt, så vi kan bare spekulere, og de vil neppe noensinne bli frigitt. Uansett var situasjonen tilstrekkelig truende til at stormaktene på alle hold fant ut at de måtte sette en stopper for det. Ganske raskt møttes de i Sikkerhetsrådet og godkjente en resolusjon, nr 242, den berømte resolusjon 242 fra november 1967, som skisserte rammer for en diplomatisk løsning.

Det lønner seg å legge nøye merke til hva FN-resolusjon 242 var og er. Den er annerledes nå enn hva den var den gangen. Opplysningene om dette er offentlig tilgjengelige, men tilnærmet ukjent og ofte fordreid, så det er best å bite seg merke i hva den består i. Det er lett å sjekke om dere så ønsker.

Resolusjon 242 krevde, ja den grunnleggende tanken var full fred til gjengjeld for en fullstendig tilbaketrekning. Så Israel skulle trekke seg tilbake fra områdene de nettopp hadde erobret, og til gjengjeld skulle de arabiske landene godta fullt ut fred med Israel. Det fantes en slags ubetydelig fotnote om at tilbaketrekningen kunne medføre mindre og gjensidige tilpasninger, slik at for eksempel en grenselinje eller kurve kunne rettes ut, den slags ting. Men dette var den politiske linjen, og det var USAs politiske linje – det skjedde på amerikansk initiativ. Full fred i bytte med full tilbaketrekning. Legg merke til det avgjørende – og fortsatt er det avgjørende – at resolusjon 242 er gjennomført "rejeksjonistisk", dvs. den forkaster at motparten, dvs palestinerne, har nasjonale rettigheter.

Jeg bruker her begrepet "rejeksjonistisk" i en litt uvanlig betydning, en ikke-rasistisk betydning. Vanligvis brukes den i en fullstendig rasistisk betydning. Rejeksjonister er altså de som fornekter Israels rett til nasjonal selvbestemmelse. Men det er selvsagt to nasjonale grupper som strides, og jeg bruker begrepet rejeksjonist i en nøytral og altså uvanlig betydning, for å henvise til en fornekting av begge parters retter, altså også palestinernes retter. Den terminologien brukes aldri i de Forente Stater, og kan ikke brukes, for hvis den brukes vil det gå fram at USA er anfører for rejeksjonistleiren, og det tar seg ikke ut. Så derfor blir begrepet alltid brukt i en rasistisk betydning. Derfor vil dere forstå at jeg beveger meg bort fra den normale bruken nå.

FN-resolusjon 242 var helt og holdent rejeksjonistisk. Den hadde ingen tilbud til palestinerne. Det var ingen henvisninger til dem utover en setning om at det fantes et flyktningeproblem som man måtte gjøre noe med. Det var det hele. Utover det skulle det inngås en avtale mellom stater. Statene skulle oppnå fullstendige fredsavtaler under forutsetning av fullstendig israelsk tilbaketrekning fra områdene. Det er resolusjon 242.

Legg merke til at krisen for lokalbefolkningen i området, israelerne og palestinerne, opplagt er ekstremt alvorlig. Den kunne føre til en regional krig som lett kunne utvikle seg til en global krig med masseødeleggelsesvåpen med uante konsekvenser, og det kunne skje noe når som helst.

For det andre var USAs rolle svært betydningsfull. Det er alltid tilfelle over hele verden bare på grunn av USAs makt, men det gjelder ganske særskilt i Midtøsten, som i 50 år (og faktisk enda lenger tilbake, men eksplisitt i 50 år) av planleggere på høyt nivå har blitt regnet som et kjerneelement i USAs globale planlegging. For bare å sitere dokumenter fra 50 år tilbake, nedgraderte dokumenter: Midtøsten ble beskrevet som den "strategisk viktigste regionen i verden", "en kjempemessig kilde til strategisk makt", "den rikeste økonomiske gevinsten i verden", og slik fortsetter det i samme gaten. USA vil ikke gi slipp på noe slikt. Grunnen er svært enkel. Det er snakk om verdens største energireserver, og ikke bare er de verdifulle å ha på grunn av den enorme profitten de gir, men det å kontrollere dem gir en slags vetomakt over handlingene til andre, av åpenbare grunner som man uten videre erkjente på den tiden. Så det er det sentrale temaet. Det har vært det viktigste anliggendet for USAs militære og strategiske planlegging i et halvt århundre. Golfregionen, regionen med de største energireservene, har alltid vært målet for de viktigste amerikanske intervensjonsstyrkene, med et basesystem som sprer seg over en stor del av verden, fra Stillehavet til Azorene, med konsekvenser for alle disse regionene fordi de er tilleggsbaser for intervensjonsstyrkene som har Golfregionen som operasjonsmål, inkludert det indiske hav.

Og dette er en mye omtalt sak akkurat nå, i det minste i England, og i en stor del av verden, men ikke i de Forente Stater. Innbyggerne på Diego Garcia, en øy i det indiske hav, ble kastet ut og uten seremonier dumpet på en annen øy, Mauritius, for noen år siden. De som klarte å overleve har kjempet i britiske rettssaler (øya var under britisk styre) for å prøve å gjenvinne retten til å vende tilbake til hjemmene sine. For noen måneder siden vant de endelig fram i britisk høyesterett, og ble tilkjent rett til tilbakevending, bortsett fra at USA ikke vil gi fra seg øya, der de har en stor militærbase som anvendes av styrkene som har Midtøsten som operasjonsmål. Bare for noen dager siden krevde de 6 milliarder dollar i skadeserstatning, og USA nekter, selvsagt. Madeline Albright kommenterte det. Hun sa at det er en sak mellom Storbritannia og Mauritius. Vi har ingen ting med det å gjøre, selv om vi besetter øya, og nekter å la dem få vende tilbake, og nekter å betale erstatning. Jeg tror dere må søke ganske grundig for å finne dette diskutert i amerikansk presse, men dette er en del av basesystemet vi retter mot Midtøsten.

I årevis fantes det et slags offentlig påskudd for alt dette. Det offentlige påskuddet var at vi måtte forsvare oss mot russerne. Det var påskuddet for alt, og spesielt var det påskuddet for dette. Men det finnes ganske omfattende interne notater og offentlige dokumenter som forteller en helt annen historie. Den historien vi finner der går ut på at russerne i høyden var en marginal faktor, og ofte ikke en faktor i det hele tatt. Men heldigvis er det ikke behov for å diskutere saken lenger, fordi dette er blitt innrømmet offentlig. Faktisk ble det innrømmet straks etter Berlinmurens fall, som gjorde slutt på påskuddet. Det går ikke an å påkalle den russiske fare lenger.

Noen uker etter Berlinmurens fall la Bush-administrasjonen fram sitt årlige budskap til kongressen, der de ba om et enormt militærbudsjett, og dokumentet var meget interessant. Dessverre ble det ikke omtalt i pressen, men det var åpenbart meget viktig, den første bønn om et enormt militærbudsjett etter Berlinmurens fall, når man altså ikke kan peke på russerne lenger. Så derfor er det avslørende, og det forteller hva som virkelig foregår. Som ventet var russertrusselen fjernet. Vi trenger ikke et enormt Pentagonbudsjett på grunn av russerne som jo er ute av bildet nå, men fortsatt trenger vi det. Det viste seg faktisk å være akkurat som det var tidligere, og vi trengte det av grunner som nå ble åpent og ærlig uttrykt. Vi trengte det på grunn av det de kalte det teknologisk avanserte nivået til landene i den tredje verden, noe som er en måte å si at de står i fare for å bli uavhengige. Og vi trenger det fordi vi må opprettholde det som kalles forsvarets industrielle grunnlag; det som betaler våre lønninger bl.a. (ansatte på MIT, o.a.). Forsvarets industrielle grunnlag er bare et annet uttrykk for høyteknologisk industri, som må subsidieres av det offentlige, som pålegges å bære kostnader og risiko for utvikling. MIT er en av kanalene for det. Den må opprettholdes. Vi må opprettholde kilden til de dynamiske sektorene i økonomien, som i hovedsak finnes i offentlige sektorer, så derfor må vi opprettholde forsvarets industrielle grunnlag. Og vi må også opprettholde de intervensjonsstyrkene som vi alltid har hatt, innrettet mot Midtøsten, Golfregionen. Så legger de til (der trusselen mot våre interesser som innebærer mulig militær handling ikke kan tilskrives Kreml - i strid med et halvt århundre, førti år, med løgner), beklager folkens, vi har løyet for dere, men fortsatt trenger vi troppene der på grunn av det teknologisk avanserte nivået til maktene i den tredje verden, med andre ord, trusselen om at de kan bli uavhengige.

Legg merke til at heller ikke Irak truet våre interesser på den tiden, fordi Saddam Hussein fortsatt var en kjekk gutt. Han hadde bare gasset kurdere, og torturert dissidenter, og den slags. Men han ble ansett for å være lydig, så han var en venn og alliert. Dette var tidlig i 1990. Det endret seg noen måneder seinere.

Derfor trenger vi ikke debattere spørsmålet om krigen med russerne. Nå er det innrømmet at det aldri var noen betydningsfull trussel, ansvaret kunne ikke legges på russerne, og trusselen er faktisk den samme som den er verden over og har vært under hele den kalde krigens epoke, trusselen fra det som kalles "radikal nasjonalisme" eller "uavhengig nasjonalisme". Det spiller ikke særlig rolle hvor den befinner seg i det politiske spekteret. Men hvis den er uavhengig, er det en fare, og du må underminere den som noe som truer det som kalles stabilitet, det vil si verdens underkastelse under de dominerende interessene som USA representerer.

I virkeligheten ble amerikanske forbindelser med Israel utviklet i den konteksten. Krigen i 1967 var et viktig skritt framover, da Israel viste sin makt og sin evne til å hanskes med radikale nasjonalister i den tredje verden, som på den tiden var truende, særlig Nasser. Nasser var engasjert i en slags stedfortrederkrig med Saudiarabia, som er det viktigste landet, der all oljen er, og med Yemen. Og Israel satte en stopper for den ved å smadre Nassers hær og vant mange stjerner for det, og USAs forbindelser med Israel ble befestet den gangen. Men det var blitt erkjent ti år tidligere, og amerikansk etterretning hadde merket seg at det som de kalte den logiske følge av å motarbeide radikal arabisk nasjonalisme er å støtte Israel som en pålitelig base for amerikansk makt i regionen. Og Israel er pålitelig fordi de er truet, og derfor trenger USAs støtte, og derav følger enda en logisk slutning, nemlig at for USAs interesser er det en bra ting at Israel er truet. I hovedsak fortsetter det slik, og en stor del av forholdet er basert på måten den konteksten utviklet seg. Hvis tiden tillot det kunne jeg fortsatt, men jeg hopper over det.

Uansett, nå kan vi heldigvis legge dette påskuddet til side, og bare studere de grunnene som nå ligger på bordet – og det er trusselen fra uavhengig nasjonalisme, og i Golfregionen er dette spesielt viktig fordi det dreier seg om verdens viktigste energireserver.

Det siste vi må ta i betraktning om dette emnet er at USAs rolle selvsagt ikke er den eneste faktoren. Det er en faktor i et komplisert bilde, men det er en avgjørende faktor, og viktigst for oss: det er den faktoren som vi kontrollerer. Vi kan påvirke den direkte. Vi kan beklage andre folks forferdelige handlinger, men vi kan gjøre noe med våre egne handlinger. Det er en temmelig avgjørende forskjell, både i privatlivet og i internasjonal politikk. Og det er klargjørende å studere hvor mye oppmerksomhet som gis til andres forbrytelser, som vi mesteparten av tiden ikke kan gjøre noe med, og sammenlikne med hvor mye oppmerksomhet som ofres på våre egne forbrytelser, som vi jo kan gjøre en god del med. Det er en instruktiv sammenlikning, og om man tar seg bryet med å undersøke, lærer man temmelig mye om det intellektuelle miljøet vi lever i og som det ventes at vi bidrar til. Bare av den grunn, og det er ikke eneste grunnen, bør vi først og fremst diskutere USAs rolle. Dessuten er den rollen lite forstått. Den undertrykkes ofte, og det er enda en grunn til å fokusere på den.

La meg så illustrere tingene som skjer akkurat nå. Intifadaen, den nåværende oppstanden, begynte 29. september, dagen etter at general Sharon dukket opp ved Haram al Sharif med mange soldater. Den begivenheten var provoserende, men det ville trolig ha glidd over uten noen reaksjoner. Det som skjedde neste dag derimot var annerledes. Neste dag var en fredag, bønnedagen, og det var stor militær tilstedeværelse, for det meste grensevakter som på en måte svarer til paramilitære, de som brukes når det er behov for brutal innsats, og de var der i stort antall, og da folk kom ut fra moskeene virket det tydeligvis ekstremt provoserende. Det ble kastet noen stein. De skjøt inn i mengden, drepte minst fire mennesker, såret over hundre. Og deretter bare økte det på. Og dette var Barak, ikke Sharon. Det er lett å kritisere Sharon, og det er mye å kritisere ham for i løpet av femti år med grusomme overgrep, men dette var det Barak som planla.

La meg bare ta opp ett aspekt ved det som har foregått siden, nemlig bruken av kamphelikoptre. 1. oktober, like etter det forannevnte, drepte israelske militærhelikoptre, det vil si amerikanske helikoptre med israelske piloter, to palestinere i Gaza. 2.oktober, dagen etter, drepte de ti palestinere, såret trettifem andre i Gaza ved Netzarim, og om man følger godt med, kan man legge merke til at Netzarim er åstedet for mange av de største overgrepene, inkludert det berømte bildet av den tolv år gamle gutten som ble drept. Hva er Netzarim? Tja, Netzarim er bare en unnskyldning for å dele Gaza-stripen i to. Det ligger en liten nybyggerkoloni sør for Gaza, og den har en eneste hensikt, nemlig å skape behov for en stor militærpost for å beskytte den, og militærposten har da behov for en svær vei, som deler Gazastripen i to, og det atskiller Gaza by, det viktigste befolkningssenteret, fra den sørlige delen av stripen og fra Egypt, og sikrer at uansett forhandlingsutfall vil Gaza faktisk bli sperret inne i Israel. Der er andre tilsvarende delelinjer lenger sør, men Nezarim er den viktigste, og det er der en stor del av overgrepene har funnet sted. Så det at 10 ble drept og 35 ble såret av helikoptre 2. oktober er bare en av mange episoder.

Neste dag, 3. oktober, meldte forsvarsmedarbeideren i Ha'aretz, som er den største seriøse hebraiske avisen, om det største kjøpet av militærhelikoptre på et tiår – det betyr amerikanske militærhelikoptre. Dette dreide seg om Blackhawks, og reservedeler for Apache-helikoptre. Apache er de viktigste angrepshelikoptrene. De var levert noen uker tidligere. De fikk reservedeler og dessuten drivstoff.

Neste dag, 4. oktober, meldte Jane’s Defence Weekly, som er det viktigste militærtidsskriftet i verden, et britisk militærtidsskrift, at Clinton-administrasjonen videre hadde godkjent et nytt salg av angrepshelikoptre, Apache angrepshelikoptre, fordi de hadde avgjort at bare å oppgradere dem som nettopp var sendt ikke ville være tilstrekkelig, så de måtte virkelig sende nye, mer avanserte helikoptre. Samme dag meldte Boston Globe at Apache-helikoptrene angrep boligblokker med raketter, igjen i Netzarim. De internasjonale telegrambyråene siterte den gangen Pentagontjenestemenn som sa, og jeg siterer: "USAs våpensalg ledsages ikke av en forutsetning om at våpnene ikke kan brukes mot sivile. Vi kan ikke følge med i hva en israelsk kommandør beslutter når han tilkaller et bevæpnet helikopter." Javel, så langt vet vi altså at amerikanske bevæpnete helikoptre brukes til å angripe sivile, men de er ikke tilstrekkelig avanserte, og Israel har ikke mange nok, så derfor må Clinton-administrasjonen trå til med det største salget på et tiår. Salg her betyr at amerikanske skattebetalere indirekte må punge ut for dem. Og så må de neste dag ytterligere utvide salget ved å sende dem mer avanserte Apacher, og salget forutsetter ikke at de ikke kan brukes mot sivile. Og da er vi kommet fram til 4. oktober. Deretter følger flere og flere angrep mot sivile, og de skal jeg hoppe over.

Første gangen noe av dette nevnes i amerikansk presse er 12. oktober. Det var i en kommentarartikkel i en avis i Raleigh, North Carolina, og det ble sagt at man syntes det var en forholdsvis dårlig ide. Det er også siste gang den nevnes i amerikansk presse, altså den eneste. Det er ikke slik at redaktørene ikke kjenner til saken. Selvsagt vet de om den. Redaktørene i ledende aviser er eksplisitt gjort oppmerksom på den, som om de ikke visste om den allerede. Og det er ikke det at den ikke er viktig, for den er opplagt viktig. Det er bare det at den slags nyheter ikke egner seg på trykk. Og det er svært typisk, ikke bare i denne delen av verden, men alle steder. Det er uhyre viktig at folk holdes uvitende om hva som foregår, for hvis de får vite om det, vil de mislike det. Og om de misliker det kunne de tenkes å gjøre noe med det. Så det hviler et tungt ansvar på media, og på intellektuelle i sin alminnelighet, utdanningssystemet osv., for å sikre at folk holdes uvitende om ting som de har best av å ikke vite, slik som for eksempel dette. Og oppgaven utføres med en svært imponerende hengivenhet. Dette er ikke et atypisk eksempel.

19. oktober offentliggjorde Amnesty International en rapport som fordømte de Forente Stater fordi de leverte nye militærhelikoptre til Israel. De rapporterte også om overgrepene. Dette kom ikke på trykk i de Forente Stater. Andre steder ble det trykt.

10. november offentliggjorde Amnesty International en mye mer omfattende fordømmelse av overdreven bruk av makt og terror osv.. Dette ble så vidt nevnt. Og slik fortsetter det.

La oss vende tilbake til spørsmålet om hva vi kan gjøre. Svaret er at vi har valgmuligheter. Vi kan gjøre mye. For eksempel kan vi fortsette å levere stridshelikoptre og annet militært materiell for å sikre at Israel er i stand til å angripe sivile, opprettholde en blokade, sulte dem til døde osv. Og vi kan skaffe bevilgninger som lar Israel fortsette å integrere de okkuperte områdene i selve Israel, slik som de har gjort til nå, bosettinger, infrastruktur osv. Det spiller ingen rolle hvem som sitter i regjeringen. Det fortsetter under Barak stort sett som det gjorde under Netanyahu. Og man regner med at det vil fortsette i 2001. Bevilgningene for 2001 er alt klare. Så vi kan fortsette med det om vi vil. Eller vi kan aksjonere for å stoppe deres deltakelse i disse aktivitetene, noe som er ganske enkelt. Det trengs ikke bomber eller sanksjoner. Det betyr bare å slutte å ta del i overgrep, den enkleste sak av verden. Det er en valgmulighet. Faktisk kan vi gå enda lengre og få dem til å stoppe. Det kan vi lett gjøre når et land har den makten som de Forente Stater har. Jeg har nettopp gitt noen eksempler.

Om vi så beslutter oss for den siste valgmuligheten, som alltid eksisterer, her og andre steder, så hviler den på en viktig forutsetning. Forutsetningen er at vi vet hva som foregår. Så valget, la oss for eksempel si om å stoppe leveransene av militærhelikoptre, (og dere er klar over at helikoptrene er bare en illustrasjon av noe mer omfattende), kan dere ikke foreta uten at dere vet om det. Igjen er dette det tunge ansvaret til den intellektuelle verden, mediene, tidsskriftene, universiteter og andre, å hindre folk i å vite. Det krever anstrengelser. Det er ikke lett. Som vi har sett i dette tilfellet, trengs det innsatsvilje for å underslå fakta og forvisse seg om at befolkningen ikke har kjennskap til det som gjøres i deres navn, for hvis de vet det, vil de ikke like det, og de vil handle. Og så får man problemer.

Det samme gjelder historien om hva som har foregått på det diplomatiske plan. La meg se på den. La oss begynne med den inneværende fasen av diplomati, det som startet i september 1993, den berømte Osloprosessen. I september 1993 var det et møte på plenen foran det Hvite Hus, svært høytidelig, beskrevet av Boston Globe i en overskrift som "en ærefryktens dag". Israelerne og palestinerne var enige, i Clintons påsyn, om det som ble kalt en Prinsipperklæring. Den gangen forelå det flere stridsspørsmål, og det er avgjørende å forstå hvordan Prinsipperklæringen behandlet dem.

Javel, ett spørsmål dreide seg om territorium – hva skal skje med de okkuperte områdene, hvordan skal de fordeles – det er første spørsmål.

Nummer to er spørsmålet om nasjonale retter. Det spørsmålet gjelder bare palestinerne. Det er ingen tvil i tilfellet Israel, det er udiskutabelt og har alltid vært det. Det eneste spørsmålet er: Hva med palestinernes retter?

Det tredje spørsmålet gjelder retten til å gjøre motstand. Og har palestinerne, eller libaneserne for den saks skyld, rett til å gjøre motstand mot militær okkupasjon? Det er tredje spørsmål.

Det fjerde spørsmålet, som på en måte svarer til det tredje, er om okkupasjonsmakten (Israel, og det betyr USA her) har rett til å angripe i de okkuperte områdene og i Libanon.

Dette er de fire hovedspørsmålene. Der fantes svar i Prinsipperklæringen. Om territorier sa Prinsipperklæringen at den permanente avtalen skulle bygge på FN-resolusjon 242, men det åpner for et spørsmål. Hva betyr FN-resolusjon 242? Her må vi gå til de tidligere diplomatiske kildene. Jeg skal komme tilbake til det om et øyeblikk.

Det andre spørsmålet, som gjelder nasjonale retter løses også med henvisning til FN-resolusjon 242. Og alle som var våkne i september 1993 kunne se nøyaktig hvor det ville føre hen. Prinsipperklæringen sier at den permanente avtalen, det endelige utfallet utelukkende vil bli basert på FN-resolusjon 242. I tjue år nå har stridsspørsmålet i internasjonalt diplomati vært rejeksjonismen i FN-resolusjon 242. Husk på at FN-resolusjon 242 ikke sier noe om palestinerne. I 20 år har hele verden gjort gjentatte anstrengelser for å supplere FN-resolusjon 242 slik at den skal inkludere både palestinske retter og Israels retter, som det aldri har vært tvil om. Dette var hovedspørsmålet fra midt på 70-tallet like fram til Oslo, og USA seiret totalt i den saken. Palestinske retter skal ikke vurderes. Bare FN-resolusjon 242 skal telle, ikke palestinske retter. De er ikke nevnt, og det er den permanente avtalen. Så for territorier gjelder FN-resolusjon 242, som USA bestemmer betydningen av (jeg skal komme tilbake til det); for nasjonale retter: USA seirer totalt, resten av verden kapitulerer. Hva så med retten til å gjøre motstand?

Tja, Arafat godtok ved undertegningen av Prinsipperklæringen å gi avkall på enhver rett til motstand, og det tas som gitt at heller ikke i Libanon har befolkningen noen rett til å gjøre motstand. Det kalles terrorisme om de gjør motstand. Hvorfor måtte Arafat gi en slik erklæring? Han sa det faktisk flere ganger. Ja, han kom med høytidelige uttalelser om det samme gang etter gang, men formålet her var bare ren ydmykelse. Man må forvisse seg om at man ydmyker laverestående vesener for å være sikker på at de ikke vokser ut av tøyet sitt. Utenriksminister George Schultz, som betraktes som en slags due, sa det ganske tydelig. Han sa at det stemmer at Arafat sa nå, nå, nå, og han sa de, de, de, men han har ikke sagt nåde, nåde, nåde, i et tilstrekkelig underdanig toneleie, og vi bør forsikre oss om at han gjør det, gang på gang. Det er slik man behandler laverestående vesener. Så enda en gang måtte Arafat si nåde, høyt og tydelig og underdanig, og takk, Massa, og undertegne en uttalelse der han sier enda en gang, vi gir avkall på retten til å gjøre motstand. Det samme i Libanon, uten diskusjon.

Hva så med det fjerde spørsmålet, retten til å angripe? Altså Israels rett til å angripe. Jo, de har beholdt den retten, og Israel fortsetter gang på gang å bruke den retten, med USAs støtte, både før og etterpå. Legg merke til at i denne perioden finnes det praktisk talt ingen forsvarsmessige påskudd, i motsetning til hva dere kan lese i amerikanske kommentarer. Det går langt tilbake. Men stikk i strid med propagandaen har nesten samtlige amerikansk-israelske angrep, helt sikkert i de okkuperte områdene, men også i Libanon, ikke hatt noen forsvarsmessig hensikt. De ble bare satt i gang. Det gjelder også invasjonen i 1982, langt fra en bagatellmessig sak. Jaja, her i landet betraktes det ikke som noe viktig, men i løpet av de 22 årene Israel ulovlig okkuperte det sørlige Libanon i strid med Sikkerhetsrådets ordre (men med amerikansk autorisasjon), drepte de kanskje 45000 eller 50000 libanesere og palestinere, et ikke ubetydelig antall. Dette omfatter mange svært brutale angrep som fortsatte også etter Osloavtalene, i 1983, 1986 osv.

Som et apropos vil dere kanskje ønske å sammenlikne dette med Serbia og Kosovo. Sammenlikningen i dette tilfellet må gjøres som et tankeeksperiment, fordi det skjedde aldri. Men tenk dere om Serbia hadde bombet Albania like mye som Israel bombet Libanon, det kunne vært en analogi. Det skjedde ikke, men dere kan jo tenke dere hvordan reaksjonen hadde blitt. Det forteller dere enda en gang noe om våre verdier og om behovet for å opprettholde disiplinen i disse sakene, slik at folk ikke tenker for grundig gjennom dem.

PLO aksepterte dette, ganske underdanig. Til gjengjeld for Prinsipperklæringen forpliktet ikke Israel seg til noe som helst. Kast et blikk tilbake til det som skjedde på plenen foran det Hvite Hus hin "ærefryktens dag". Statsminister Rabin avleverte en svært kortfattet kommentar, noen linjer, der han sa - etter at Arafat hadde godtatt alt sammen - at Israel nå ville anerkjenne PLO som representant for palestinerne - punktum. Ingen ting om nasjonale retter. Ingen ting. Vi bare anerkjenner deg som representant for palestinerne, og utenriksministeren hans, Shimon Peres, som betraktes som en due, forklarte hvorfor, i Israel, på hebraisk. Han sa okei, vi kan anerkjenne dem nå fordi de har kapitulert, så det skaper ikke problemer å anerkjenne dem. De kan bli en slags juniorpartner i å kontrollere den palestinske befolkningen, etter mønster fra tradisjonell kolonialisme.

Israel og de Forente Stater hadde gjort en temmelig alvorlig feil i de okkuperte områdene. Det er ikke noen god ide å kontrollere en underkastet befolkning med egne tropper. Måten det vanligvis gjøres på er å sette den oppgaven ut til de innfødte. Det var slik Storbritannia styrte India i noen hundre år. India ble for en stor del kontrollert av indiske tropper, ofte hentet fra andre regioner, slik som gurkhaene og andre. Det er på den måten de Forente Stater styrer Sentralamerika, med leiesoldater som kalles hærer om man kan holde dem under kontroll. Det var på den måten Sør-Afrika styrte de svarte områdene. Mange av overgrepene ble utført av svarte leiesoldater, og i Bantustanene var det bare svarte. Det er det typiske koloniale mønsteret, og det er virkelig fornuftig. Det å ha egne tropper der ute fører til all verdens problemer. For det første blir de såret, og de er lite begeistret for å drepe folk, og foreldrene deres blir engstelige osv., men hvis man har leiesoldater og paramilitære får man ikke den slags problemer. Derfor ville Israel og de Forente Stater ta i bruk det vanlige koloniale mønsteret og få de palestinske styrkene, som faktisk for en stor del kom fra Tunis, til å kontrollere lokalbefolkningen - kontrollere dem økonomisk og politisk, og i tillegg militært. Det var tankegangen, en meningsfull tilbakevending til vanlig kolonial praksis.

La oss så vende tilbake til forutgående diplomatiske begivenheter, noe som kan hjelpe oss med å sette alt dette inn i en sammenheng. Hva med retten til å gjøre motstand? Retten til å motsette seg militær okkupasjon i områdene, og i Libanon? Verdenssamfunnet har faktisk diskutert dette, selv om dere ikke har hørt om det her i USA. I desember 1987, da oppstyret om internasjonal terrorisme toppet seg, den moderne verdens pest, ble det sagt, behandlet og vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon som skarpt fordømte terrorisme. Internasjonal terrorisme er den verste forbrytelsen som fins, og ordlyden hadde alle de viktige ordene osv. Resolusjonen ble vedtatt med 153 mot 2 stemmer, noe som er ganske vanlig. De to var de to vanlige, de Forente Stater og Israel. Bare ett land avsto, nemlig Honduras, av en eller annen grunn, så i all hovedsak var det enstemmig bortsett fra de Forente Stater og Israel. Vel, hvorfor skulle de Forente Stater og Israel stemme mot (og det innebærer et veto siden USA stemmer mot) en resolusjon som fordømmer terrorisme? Jo, grunnen er at den inneholdt en paragraf som sa at intet i denne resolusjonen forhindrer folkenes rett til å kjempe mot rasistiske og kolonialistiske regimer og utenlandsk militær okkupasjon, og å hente støtte fra andre i sin kamp for frihet under disse forholdene. Og det kan selvsagt ikke USA godta. For eksempel ville det ha gitt ANC i Sør-Afrika rett til å gjøre motstand mot det sørafrikanske regimet, og det ville vært uakseptabelt. Det ville ha gitt libaneserne rett til å slåss mot israelsk militær okkupasjon og angrep. Det kan ikke godtas, og det ville bli gjort gjeldende også i de okkuperte områdene. Så derfor stemte USA og Israel mot, og faktisk er resolusjonen som vanlig blitt utelukket fra selve historien ved det samme veto. Det ble aldri skrevet om den her, den ble aldri nevnt her, den kunne like gjerne ikke eksistere om du ikke leser om den i faglitteratur. Altså, om du går til FNs støvete arkiver kan du finne den. Men det var altså retten til å gjøre motstand, som ble blokkert av de Forente Stater i 1987, og dermed ute av soga.

Hva så med retten til å angripe? Den eksisterer i følge et amerikansk dekret, som jeg nevnte, under de 22 årene med israelsk okkupasjon av det sørlige Libanon. Med amerikansk autorisasjon drepte de titusener av mennesker, trolig mellom 40 000 og 50 000, og det vrimler av overgrep, de terroristiske jernneve-operasjonene i 1985 for å ta et eksempel. Men ikke bare der. Retten er mye mer omfattende. 1985 og 1986 er interessante år. Da toppet det seg med hysteri omkring internasjonal terrorisme, det var stadig på førstesidene. Og det er et faktum at det var mye internasjonal terrorisme de årene. For eksempel bombet Israel Tunis, og drepte 75 mennesker, tunisiere og palestinere, uten noe påskudd. De forente Stater støttet det offentlig, selv om daværende utenriksminister Schultz trakk støtten da FNs sikkerhetsråd fordømte det enstemmig som væpnet aggresjon, altså en krigsforbrytelse - USA avholdt seg fra å stemme. USA var direkte involvert. Den amerikanske sjette flåten i Middelhavet trakk seg litt unna slik at de israelske flyene kunne etterfylle drivstoff mens den sjette flåten kunne late som de ikke så dem, og USA advarte ikke Tunis, en alliert, om at bombeangrepet kom. Der har vi altså en større terrorhandling utenfor nærområdene i Midtøsten, og det er mange andre. Faktisk var den viktigste terrorhandlingen, stjerneeksemplet så å si, en bilbombe i Beirut. Den drepte 80 mennesker og såret 200, og ble utløst av CIA og britisk og saudiarabisk etterretning i et forsøk på å drepe en muslimsk geistlig som de bommet på, men de fikk drept en hel del av folkene deres. Det dreide seg om en bilbombe rett utenfor en moske, innstilt til å eksplodere akkurat når alle kom ut, slik at man fikk drept et maksimalt antall sivile. Slik var det, men heller ikke det er skrevet inn i terrorismens annaler, like lite som bombingen av Tunis eller for eksempel den amerikanske bombingen av Libya året etter, enda en væpnet aggresjonshandling, men vurdert som helt ok.

Jeg må nevne at den arabiske opinionen i Midtøsten, og også her i landet, etter min oppfatning er svært villedet i dette spørsmålet, det er faktisk nokså klart. Om dere leser det som skrives, hevdes det ganske ensidig at de Forente Stater overser israelsk terrorisme på grunn av jødisk innflytelse eller den jødiske lobbyen, eller noe slikt. Og dette er ganske enkelt usant. De fatter ikke det faktum at et mye mer generelt prinsipp gjelder i dette tilfellet og i mange andre tilfeller. Prinsippet er at de Forente Stater har rett til å utøve terror, og den retten arves av dens klienter, og det spiller ikke noen rolle hvem disse er. Israel er som kjent amerikansk klient, og arver derfor retten til å utøve terror.

Og dette kan dere se ganske tydelig i andre deler av verden. La meg bare gi en illustrasjon fra en annen del av verden på samme tid, 1987. Da innrømmet Utenriksdepartementet det alle som fulgte med visste, nemlig at amerikanske terroriststyrker som angrep Nicaragua ble ledet mot, beordret til, og trenet i å angripe det som kalles "myke" mål, altså forsvarsløse sivile mål, slik som landbrukskooperativer og helsesentre osv. Og dette var de i stand til å gjøre fordi USA hadde total kontroll over luftrommet og overvåkingen, og kunne formidle posisjonene til de nicaraguanske hærstyrkene til de lokale terroriststyrkene som angrep fra Honduras, slik at de kunne forflytte seg et annet sted. Dette ble innrømmet offentlig, men ingen registrerte det utenom de som er interessert i slikt. Men menneskerettsgrupper protesterte. Gruppen Americas Watch protesterte mot dette, og sa at det som skjedde var forferdelig.

Og det kom en reaksjon, en interessant reaksjon som dere bør lese, fra Michael Kinsley, som er en slags representant for det som kan kalles venstresidens duer i systemlojale mediekommentarer. Han skrev en artikkel der han ut fra et venstresidig due-synspunkt påpekte at det stemmer helt at disse terrorangrepene mot forsvarsløse mål, og jeg siterer, "forvoldte enorm lidelse for sivile, men likevel kan de være fornuftige og legitime", og måten vi avgjør om dette stemmer er ved å gjennomføre en "kostnad-nytte-analyse", og jeg siterer fortsatt, vi må måle "mengden av blod og elendighet som vi heller innpå" og sammenlikne det med resultatet, forstår dere, demokrati i vår betydning, nemlig styre av og for forretningsfolk, mens befolkningen er knust. Og hvis denne kostnad-nytte-analysen faller gunstig ut, så er det riktig å helle innpå med blod og elendighet og volde stor lidelse. Kort sagt: aggresjon og terror må oppfylle et pragmatisk kriterium, og det er vi som avgjør om det blir oppfylt, ingen andre, og USAs klienter arver den retten - og det er ikke nødvendigvis Israel. Det kan være hvem som helst ellers.

For eksempel kan det altså være arabere. Saddam Hussein er et slående tilfelle. Husk på at i 1988 var Saddam Hussein fortsatt en lojal venn og alliert, og det var da han begikk sine verste forbrytelser, slik som gassingen av kurdere osv. USA syntes det var i orden, og de fortsatte å støtte ham. De tonet det ned, og skaffet ham militært utstyr, sendte landbrukshjelp som han trengte sårt. Kurderne var i en landbruksregion, så Irak manglet mat. Derfor rykket Bush-administrasjonen ut, og det fortsatte. Faktisk fikk Irak, en arabisk stat, lov til å gjøre noe som inntil da bare Israel hadde fått lov til, nemlig å angripe et amerikansk skip og drepe sjøfolk. Irak fikk lov til å angripe destroyeren USS Stark, og drepe 37 av mannskapet med raketter, og fikk ikke en gang et rapp over fingrene. Det betyr at du er virkelig privilegert om du får lov til å gjøre slikt. Inntil da var Israel det eneste landet som hadde fått lov til å gjøre slikt - tilfellet USS Liberty i 1967. Og husk på at dette er en arabisk stat. Det var viktig. Igjen la ingen her noe særlig merke til det, men i regionen la folk merke til det. Spesielt la de merke til det i Iran. Dette var noe av det som overbeviste Iran om at de måtte kapitulere for Irak slik USA ønsket. Den andre store begivenheten som overbeviste Iran om at USA mente alvor var nedskytingen av et iransk sivilt fly. Å drepe 290 mennesker var ikke engang et problem for et amerikansk krigsskip. Igjen gled det hele over her i USA; det var ikke viktig, men for iranerne var det viktig, og de forsto ut fra disse tingene at USA var villig til å ta alle midler i bruk for å sikre at Saddam Hussein vant, så de kapitulerte, ikke uviktig i politikken i regionen. Her ønsker ikke folk å tenke på det, men andre steder i verden tenker de på det.

Jeg tror altså at det som må erkjennes, i strid med mange arabiske kommentarer her hjemme og i utlandet, er at Washington som arbeidsgiver gir sine ansatte de samme mulighetene. Det vil si at de holder seg ganske strikt til en ikke-diskriminerende politisk linje når de tilrår terror og krigsforbrytelser. Det dreier seg som dere skjønner om andre ting, ikke om hvem du er.

La oss nå gå litt bakover i tid, til FN-resolusjon 242. Husk at 242, grunnlagsdokumentet og den permanente avtalen i følge den nåværende prosessen, var strengt rejeksjonistisk, ga ingen ting til palestinerne. Dette ble tatt på alvor. Det var fare for krig på den tiden, kjernefysisk krig. Resolusjonen krevde full fred til gjengjeld for full tilbaketrekning. Forhandlingene sto i stampe. Israel nektet å trekke seg helt tilbake, de arabiske statene nektet full fred. Knuten løsnet i 1971, da president Sadat i Egypt, som nettopp hadde tiltrådt, tilbød å akseptere det offisielle amerikanske standpunktet. Han sa altså ja, han ville akseptere full fred med Israel til gjengjeld for delvis tilbaketrekning, han gikk ikke engang så langt som 242 gjorde, nemlig tilbaketrekning fra egyptisk territorium. Så hvis Israel ville trekke seg ut av Sinai ville Sadat godta full fred. Han sa ingen ting om palestinerne, ingen ting om Vestbredden. I et svar erkjente Israel det offisielt som et ekte fredstilbud. Rabin kalte det seinere i sine memoarer en "berømt merkestein på veien mot fred".

Internt i Israel forsto de at de kunne få fred på dette tidspunktet, allmenn fred. En av lederne i Arbeiderpartiet, den pensjonerte generalen Haim Bar-Lev, skrev i en arbeiderpartiavis på den tiden at javel, med dette tilbudet kan vi oppnå full fred. Konflikten er forbi om vi bestemmer at den er forbi, men jeg tror at vi bør avslå, fordi hvis vi venter, kan vi oppnå mer. Dette forslaget forutsetter at vi trekker oss tilbake fra Sinai, og det tror jeg ikke at vi må. Derfor bør vi vente, og la freden seile sin egen sjø, og det var det Israel gjorde. Landet svarte at de ikke ville trekke seg tilbake til grensene fra før junikrigen.

Dette ble et dilemma for USA. Skulle de fortsette sin offisielle politikk, den politikken de hadde tatt initiativ til, FN-resolusjon 242, eller skulle de forlate den, og det betydde å ta parti for Sadats Egypt mot Israel, eller endre politikk og ta parti for Israel mot Egypt, noe som i virkeligheten ville innebære å annullere FN-resolusjon 242? Og det var en intern konflikt. Utenriksdepartementet ønsket å opprettholde den politiske linjen. Kissinger, som var nasjonal sikkerhetsrådgiver, ønsket at situasjonen forble fastlåst, ingen diplomatiske framstøt, ingen forhandlinger, bare rå makt. Og i den interne konflikten seiret Kissinger. USA annullerte de facto FN-resolusjon 242; den eksisterer ikke lenger, og det må folk forstå.

Fra da av betyr FN-resolusjon 242 det som USA sier at den betyr, slik som i andre saker; det er det makt dreier seg om. Den betyr tilbaketrekning slik det defineres av USA og Israel, og den betydningen har den hatt siden. Så når palestinerne eller araberstatene nå klager over at Israel ikke lever opp til 242, velger de å ignorere historien, og blindhet hjelper ikke på den internasjonale arena. Det lønner seg å holde øynene åpne. Siden 1971 har ikke FN-resolusjon 242 eksistert. Den eksisterer bare i Kissingers betydning. Joda, man må være litt nyansert, for offisielt fortsetter USA å støtte FN-resolusjon 242 i dens opprinnelige betydning. Så du kan finne uttalelser fra Jimmy Carter og Ronald Reagan, eller fra de som skrev talene deres, og fra George Bush, som sier at jovisst, vi insisterer på 242 i dens opprinnelige betydning. Men du finner ikke slike uttalelser fra Clinton. Clinton er, tror jeg, den første presidenten som ikke en gang snakker FN etter munnen. Men faktum er at de andre bare hyklet, for selv om de holdt fast ved den av hensyn til publikum, så skaffet de samtidig Israel alle midlene, penger, militærhjelp, diplomatisk støtte, til å krenke den, nemlig ved å iverksette integreringen av de okkuperte områdene i Israel, slik at støtten til 242 er hyklersk, og dere bør komplimentere Clinton for at han er ærlig nok til de facto å trekke støtten.

Så er vi kommet til februar 1971. De Forente Stater har også blokkert alle andre FN-resolusjoner, unntatt en, FN-resolusjon 194 fra 11.desember 1948, som krevde retten for alle flyktninger å vende tilbake, eller kompensasjon. Den ble teknisk støttet av de Forente Stater; de stemte for den i FN hvert år, men det var rent hykleri. Igjen var det Clinton som overskred hykleriet. Han trakk tilbake støtten for den. Så forrige avstemning var enstemmig mot Israels og USAs stemmer, og Clinton-administrasjonen erklærte også alle andre beslektede FN-resolusjoner for døde og maktesløse. Fra nå av er det bare Osloprosessen som gjelder, et nytt tilfelle av ærlighet.

Sadat gjorde det helt klart i 1971, og fortsatte i flere år å gjøre det klart at hvis de Forente Stater nektet å godta en ferdigforhandlet avtale, ville han være tvunget til å gå til krig. Ingen tok ham alvorlig. Det var mye rasisme bak; det ble antatt at arabere ikke visste hvilken ende av geværet de skulle holde i, og den slags. Til slutt kom krigen i 1973, og det viste seg å være nære på, og alle ble skremt. Det ble enda en kjernefysisk konfrontasjon, og Israel var i store vansker en stund. Og man forsto at Egypt ikke bare kunne avskrives. De var rett og slett ikke moden for skraphaugen. Så Kissinger benyttet seg av retrettmuligheten, nemlig å få Egypt ut av konflikten. Egypt er den eneste arabiske maktfaktor av betydning, så vi kan ikke ignorere landet, vi må få det ut av konflikten, og da må det bli skytteldiplomati. I 1977 får vi Sadats berømte tur til Jerusalem, der han ble hyllet som en slags helgen, som den første arabiske lederen som er villig til å snakke med Israel. Om dere studerer talen hans var han faktisk mindre forekommende da enn i tilbudet han kom med i februar 1971. Da tilbød han full fred, uten å si noe om palestinerne. Da han dro til Jerusalem, insisterte han på retter for palestinerne. Men det får lov til å komme inn i historien. Februar 1971 er ute av historien. Jeg mener, du finner det ikke engang i faglitteraturen. Men turen til Jerusalem er inne i historien fordi USA på det tidspunktet ble tvunget til å godta tilbudet, mens landet i februar 1971 var i stand til å forkaste tilbudet. Så det ene er ute av, det andre er inne i historien. Sadat er en sekulær helgen på grunn av sin tur i 1977, ikke på grunn av sitt mer forekommende tilbud i februar 1971.

Den historien fortsetter i Camp David i 1978 og 1979, under Carter, og betraktes som et høydepunkt i fredsprosessen. Israel godtok å trekke seg ut av Sinai, slik Egypt hadde tilbudt sju år tidligere, og USA hadde på dette tidspunktet ikke annet valg enn å godta det. Men utfallet ble klart og tydelig forstått i Israel. En ledende israelsk militærstrateg, Avner Yaniv, påpekte straks at Camp David-avtalen fjerner den eneste arabiske hindringen, og lar derfor Israel etter eget forgodtbefinnende få fortsette å integrere de okkuperte områdene i Israel, og å angripe sin nabo i nord, angripe Libanon, med massiv støtte fra USA i begge tilfeller. Carter-administrasjonen økte raskt støtten til mer enn halvparten av all støtte USA bidrar med til andre verdensdeler, for å forvisse seg om at disse målene kunne nås.

Mens dette skjedde gjorde en annen tendens seg gjeldende. Den internasjonale konsensus i saken hadde endret seg. I 1967 var det ingen ting for palestinerne, ingen palestinske retter. Tidlig på 70-tallet forandre dette seg. Midt på 70-tallet var det en svært bred internasjonal konsensus, som omfattet praktisk talt alle, til støtte for palestinske nasjonale retter, ved siden av Israels. Det omfattet russerne, det omfattet Europa, den omfattet Asia, Latin-Amerika, praktisk talt alle.

Dette tilspisset seg i januar 1976, en annen svært viktig begivenhet, avgjørende for å forstå det som skjer nå, men det er ute av historien fordi det forteller de gale tingene. Dere kan finne det, men som sagt, det er ute av soga, til og med ute av faglitteraturen. I januar 1976 behandlet Sikkerhetsrådet er resolusjon som foreslo en løsning med to stater. Hele ordlyden fra FN-resolusjon 242 var med, så alt om Israels retter var på plass, men det føyde til nasjonale retter for palestinerne i områdene som var blitt okkupert og Israel skulle trekke seg ut i samsvar med den opprinnelige forståelsen av 242. Og hva skjedde med den? Jo, den resolusjonen ble faktisk fremmet av de som vi kaller konfrontasjonsstatene, Syria, Egypt og Jordan. Den ble sterkt støttet av PLO, selv om de kanskje har glemt det. Jeg tror de har glemt det. Men i realiteten ble resolusjonen i følge Israels FN-utsending Chaim Herzog (seinere president) faktisk skrevet av PLO. Jeg tror ikke det er sannsynlig, men det oppfattes i alle fall slik i Israel. Uansett den ble støttet av PLO, av konfrontasjonsstatene, og av praktisk talt hele verden. Kanskje Khaddafi ikke støttet den, det husker jeg ikke, men ellers støttet praktisk talt hele verden den.

Og Israel og de Forente Stater måtte reagere. Israel reagerte på typisk vis, ved å bombe Libanon. De bombet Libanon og drepte 50 mennesker i en eller annen landsby som var tilfeldig valgt. Det ble omtalt her, men vurdert som uviktig. I realiteten dreide det seg om gjengjeldelse mot FN. De Forente Stater reagerte på en enklere måte, nemlig ved å legge ned veto mot resolusjonen. Carter la ned veto, og det betyr utelukkelse fra historien. Husk på at det er svært vanlig at USA legger ned veto mot sikkerhetsrådets resolusjoner. Faktisk er landet overlegen verdensmester. Men det betyr at de forsvinner fra historiebøkene også. Carter gjorde det samme i 1980, samme resolusjon. Men i mellomtiden vedvarte den internasjonale konsensus.

Her kan dere begynne å ane hvor viktig det var at Prinsipperklæringen fra september 1993 henviste til FN-resolusjon 242 og intet annet. For på det tidspunktet fantes det en hærskare sikkerhetsrådsresolusjoner som USA hadde nedlagt veto mot, men som var vedtatt i Hovedforsamlingen, og som krevde nasjonale retter for palestinerne, og de fikk ikke noen plass i den permanente avtalen innen USAs versjon av fredsprosessen. Hovedforsamlingen stemte over dette år etter år. Jeg skal ikke gå i detalj; ordlyden varierte litt, men ikke mye. Det dreide seg alltid om en tostats-løsning, nasjonale retter for begge parter. Stemmetallene var 150 mot 2, stort sett. Av og til kunne USA få støtte fra El Salvador eller noe slikt, men ellers gjentok det seg år etter år, og det ble ikke omtalt i pressen. Og de kommer nok trolig aldri til å trykke noe om det.

Den siste avstemningen var i desember 1990, 144 mot 2, og datoen er viktig. Kort tid etter det, noen uker, bombet de Forente Stater og Storbritannia Irak. Husk på at Saddam var forandret fra lojal venn og alliert til en reinkarnasjon av Hitler, ikke fordi han hadde begått forbrytelser, for forbrytelsene var greie nok, men fordi han ikke lystret ordre, eller kanskje fordi han misforsto ordrene, og det er ikke tillatt, så der har dere en vanlig forvandling, og derfor måtte man kvitte seg med udyret i Bagdad, og som kjent er det klart hvor makten befant seg, så slik ble det. Under bombingen annonserte George Bush sannsynligvis starten på Den Nye Verdensorden. Han definerte den svært enkelt: Det som vi sier gjelder. Han sa det forholdsvis klart, i alle fall med tanke på Midtøsten. Resten av verden forsto det. Alle trakk seg unna. Europa forsvant, den tredje verden var kaos, Sovjet var borte.

På dette tidspunktet kunne USA ganske enkelt tvinge gjennom sin egen ekstreme rejeksjonistiske linje, og gjorde det. Madrid-konferansen fant sted noen måneder seinere, og så gikk det direkte videre til Oslo. Så kommer flere avtaler på rad, og integreringen av territoriene fortsetter gjennom hele Oslo-perioden. De ulike avtalene – det er seint, og jeg går ikke i detaljer – bifaller dette, USA betaler regningen og gir diplomatisk beskyttelse, og så kommer vi til Camp David og år 2000.

Når det gjelder den offentlige diskusjonen om Baraks bemerkelsesverdige tilbud, at han gir etter her og der, og er villig til å gi avkall på alt, så finnes det absolutt ikke grunnlag for noe av det.

Det var mye oppmerksomhet rundt Jerusalem, og med god grunn. Jerusalem er trolig det letteste å løse av alle problemene, og for Clinton og Barak var det fornuftig å konsentrere oppmerksomheten om Jerusalem, få da kunne de lede oppmerksomheten bort fra det som er viktig, nemlig det som skjer i de okkuperte områdene, nybyggerfeltene, utvikling av infrastruktur, enklavene osv. For Arafat var det også fornuftig å fokusere på Jerusalem, for han har desperat behov for støtte fra araberstatene, og araberstatene gir blaffen i hva som skjer med palestinerne. Vanlige folk der er nok opptatt av det, men slett ikke lederne. På den andre siden vil de finne det vanskelig å gi avkall på kontroll over de hellige stedene, for hvis de gjør det, vil folket eksplodere. Så ved å konsentrere seg om hellige steder har Arafat et grunnlag å forhandle på, og da fokuserer de alle på det og neglisjerer det avgjørende problemet – det som har skjedd andre steder.

Jeg har med meg noen israelske kart. Det er kart som viser sluttstatus, altså slik det skal bli på lang sikt. Og kort fortalt strekker det som kalles Jerusalem seg hele veien til Jordanelva, så den deler Vestbredden i to, med en stor by, Ma’ale Adumim i midten, og utvidelse hele veien. Et annet skille i nord tvers gjennom Samaria omfatter byer som er opprettet der. Israel beholder Jordanelva. Jeriko er isolert. Sluttresultatet er fire palestinske befolkningsområder, atskilt fra hverandre og atskilt fra Jerusalem, men det antydes forsiktig at i det lange løp vil det opprettes en meningsløs forbindelse mellom den, men i all hovedsak er de fullstendig kontrollert og omringet. Det som kalles Jerusalem strekker seg til nord for Ramallah, og til sør for Betlehem. Om dere ser på kartet, så er dette det området som skiller de nordlige, sentrale og sørlige bosettingsområdene. På en måte er malen hentet fra Sør-Afrikas politikk tidlig på sekstitallet. Befolkningskonsentrasjonene skal stå under lokal kontroll, mens alt annet overtas av den dominerende makten; ressursene, brukbare landområder osv. Og det har skjedd en omfattende utvikling av infrastruktur som på en måte understøtter dette.

USA betaler selvsagt for alt sammen. Det er det strålende tilbudet som ble gitt. La oss se bort fra det som foregår i samtalene og heller ser på det som teller, som selvsagt er det som foregår på bakken. Og det som foregår på bakken er iverksettelsen av det jeg har nevnt. Nå kan du ikke tilbringe en halv dag i bil rundt på Vestbredden uten å få øye på det. Det er litt vanskeligere å kjøre rundt i Gaza, fordi den vanligvis er avsperret, men i all hovedsak skjer det samme der.

Og situasjonen er ekstremt alvorlig. I hele okkupasjonsperioden fra 1967 til 1993 sørget Israel for, og når jeg igjen sier Israel så mener jeg de Forente Stater, de sørget for at det ikke skulle skje noen utvikling av de okkuperte områdene. Så like etter 1993, da israelske journalister som hadde dekket områdene, endelig fikk anledning til å dra til Jordan, ble de sjokkert over det de så, og de skrev om det i den hebraiske pressen. Jordan er et fattig land, og Israel er et rikt land. Før krigen i 1967 var befolkningen i Jordan og den palestinske befolkningen temmelig jevnbyrdige; det var faktisk mer utvikling på Vestbredden. I 1993 var det helt annerledes. I det fattigste landet, Jordan, var det utvikling av jordbruket, universiteter, skoler, veier, helsetjenester og mer til. På Vestbredden var det i hovedsak ingen ting. Folk kunne overleve på pengeoverføringer utenfra, eller ved å utføre skittent arbeid i Israel, men ingen utvikling ble tillatt, og det sjokkerte de israelske journalistene, og statistikken forteller det samme. Den viktigste undersøkelsen innen dette temaet er utført av Sara Roy, en forsker ved Harvard som har tilbragt svært mye tid i Gazastripen. Her er noen av hennes ferske tall: I 1993 var forbruket av elektrisk strøm på Vestbredden og i Gaza to tredeler av Egypts og halvparten av Jordans – og husk at de landene er fattigere. Israel er et rikt land. Sanitær standard og boforhold på Vestbredden og i Gaza lå på 25% av Jordans, Egypt lå på 50% av Jordans standard, og andre parametere har tilsvarende tall. Brutto nasjonalprodukt per capita, og forbruk per capita falt, og så ble det enda verre: Etter 1993 har det vært verst. BNP per capita har i følge hennes tall falt med ca 15% siden 1993 – og det på tross av mye støtte utenfra, i hovedsak fra Europa.

Det er blitt verre på andre måter og. Inntil 1993 lot USA og Israel humanitær hjelp slippe inn i områdene. Humanitær hjelp fra FN slapp inn på Vestbredden og i Gaza. Fra 1993 ble den begrenset. Det var en del av fredsprosessen. Etter Oslo ble det lagt høy toll på varer, mange andre restriksjoner ble pålagt, med andre ord ulike former for trakassering. Akkurat nå blir all humanitær hjelp blokkert. FN protesterer, men det betyr ingen ting. Om FN protesterer mot blokade av humanitær hjelp, og ingen får vite om det her, så betyr det ingen ting. Og ingen får vite om det her, for det blir ikke nevnt i pressen. Så de kan si fra om at israelerne hindrer at humanitær hjelp kommer inn, og folk sulter, men hvilken rolle spiller det så lenge folk i de Forente Stater ikke vet om det. De kan vite om det i Midtøsten, de kan vite om det i Europa, men det spiller ingen rolle. Dette er enda en gang valgene vi foretar.

Palestinerne selv står under dobbel undertrykking, ganske likt bantustanene igjen. Undertrykkingen fra Israel og de Forente Stater, og i tillegg undertrykkingen fra lokale leiesoldater, som arbeider for utlendinger, og som beriker seg selv. Igjen er det det typiske koloniale mønsteret. Alle som har kastet et blikk på den tredje verden ser det.

Målene for Osloprosessen ble uttrykt svært pent og elegant av en av de ledende israelske duene, sikkerhetsminister i Barak-regjeringen og provisorisk utenriksminister, kjent som en akademisk due, Shlomo Ben-Ami. I en fagbok fra 1998, altså før han kom inn i regjeringen, beskrev han at målene for Oslo var å framtvinge det han kalte en permanent neokolonialistisk avhengighet for Vestbredden og Gaza. Og det er temmelig presist, det er hva USA har hatt som målsetting gjennom hele fredsprosessen – punktum.

Det er vanskelig å forbedre beskrivelsen av forholdene for befolkningen som Moshe Dayan leverte for omkring tretti år siden. Han var med i Arbeiderpartiet, og en av lederne der, han var en av dem som ble kjent for sin positive holdning til palestinerne, og også for sin realisme. Og han beskrev hva israelsk politikk burde gå ut på, og USAs politikk også. Han sa at palestinerne burde leve som hunder, og alle som ønsker det kan få reise, og så skal vi se hvor det fører hen. Fornuftig politikk, og også USAs politikk, og slik vil det fortsette så lenge vi går med på å tillate det.