Kommentarer til Milosevics fall etc.

Av Noam Chomsky

Mange mennesker her har stilt spørsmål om den sentrale rollen USA og NATO tilskrives i strømmen av kommentarer rundt de ferske begivenhetene i Jugoslavia, "de triumferer over opposisjonens seier i Jugoslavia – som om det bekrefter Natobombingens betydning" (som en uttrykker det). Andre har bemerket et tilsvarende fokus med motsatt vektlegging: avstandtaken fra amerikansk vold og undergraving for å velte en uavhengig serbisk regjering til fordel for vestlig klientstyre. Jeg er blitt spurt om min egen reaksjon. Det følgende er et sammendrag av flere kommentarer.

Det stemmer nok at regjeringene til Clinton og Blair offentlig "triumferer" over resultatet, og at den vanlige heiagjengen også gjør sin plikt. Det skjer vanligvis uansett resultat. Men vi kan ikke se bort fra at de mer seriøse observatørene – også de som er mest anti-Milosevic – gir en helt annen framstilling. For eksempel beskrev lederen for nyhetsanalyse i UPI, Martin Sieff, resultatet av valget som "et ubehagelig sjokk for både den sittende Slobodan Milosevic og Clinton- administrasjonen (25/9). Han pekte på at Kostunica "regelmessig fordømmer NATO-bombingen av Jugoslavia i fjor som ’kriminell’", går "utvetydig mot at Milosevic eller andre prominente serbere skal stilles for retten som krigsforbrytere", og fra Clinton-Blairs synspunkt enda verre: "ser ut til gi et presist uttrykk for det serbiske folkets demokratiske ambisjoner."

Dette stemmer hele veien, og Sieff er ikke den eneste som skriver dette. I sin kampanje rundt i landet og på statlig fjernsyn fordømte Kostunica "’NATOs kriminelle bombing av Jugoslavia’ og tok avstand fra det internasjonale tribunalet for Jugoslavia (ICTY) som ’et amerikansk tribunal – ikke en rett, men et politisk instrument" (Steven Erlanger og Carlotta Gall, New York Times, 21/9). Etter at han hadde tiltrådt gjentok han at selv om han tilstrebet normalisering av forbindelsene til Vesten "kunne ikke forbrytelsene under NATO-aggresjonen, eller krigsskadene, bli glemt", og han beskrev igjen ICTY som et "redskap for politisk press fra USAs administrasjon" (5/10 og 6/10).

I den britiske pressen har noen framtredende korrespondenter (som er sterkt mot Milosevic) pekt på at "Vestens selvtilfredshet kan ikke skjule virkeligheten på Balkan…det var ikke bombingen, sanksjonene eller NATO-politikernes positurer" som fikk Milosevic bort. Snarere "falt han på grunn av en selvpåført demokratisk feilberegning," og hans fall ble kanskje til og med forsinket av den vestlige intervensjonen: den elendige situasjonen på Balkan "er blitt forverret av intervensjonen,… NATOs handlinger førte til opptrapping av råttenskapen, forlenget besluttsomheten og økte kostnadene." "Et minimumskrav er at utenforstående som (den britiske utenriksministeren) herr Cook slutter med å omskrive historien for egne formål. De veltet ikke Milosevic. De bombet ikke fram et demokrati i det siste kommunist-diktaturet i Europa. De bare blokkerte Donau og sendte serbisk politikk tilbake til middelalderens autokrati. Det var ikke sanksjonene som fikk hæren til å skifte side; generalene gjorde det godt på svartebørsen. Milosevics fall begynte med et valg som han selv fikk i stand og så fornektet. Dette sporet velgerne til å kreve at hæren respekterte folkets valg og beskyttet dets suverenitet. Æren for det tilfaller Jugoslavias demokrati, ikke Natos Tomahawk-raketter (Simon Jenkins, The Times, 7/10). "De folkene som skapte forrige torsdags revolusjon" var de samme som var "like deprimert over Natobombingens likegyldige villskap som over Milosevic-regimets råttenskap" (BBCs utenriksredaktør John Simpson i Sunday Telegraph, 8/10).

I den grad de får fram sin mening i Vesten sier serbiske dissidenter stort sett det samme. I en ganske typisk kommentar på BBC sa en student ved universitetet i Beograd: "Vi gjorde det på egen hånd. Vennligst ikke hjelp oss igjen med bombene deres."

Som bekreftelse på disse konklusjonene skriver en korrespondent for opposisjonsavisen Blic at "serberne følte seg undertrykt internt av regimet og utenfra av Vesten; hun fordømmer USA for å ha "ignorert den demokratiske bevegelsen i Jugoslavia og unnlatt å hjelpe tallrike serbiske flyktninger" – den overlegent største flyktningpopulasjonen i regionen. En framtredende dissident spør i en minneartikkel for en ledende menneskerettsaktivist som døde nylig om "de som sa at de innførte sanksjoner ’mot Milosevic’ visste eller brydde seg om hvordan de utarmet deg og andre mennesker som deg, og gjorde våre kår elendige samtidig som de hjalp ham og hans smuglerkolleger til å bli rikere og rikere," og i stedet for å innse "toskeskapen i å isolere en hel nasjon, i å smøre tjære over hele folket mens de later som om de retter støtet mot en tyrannisk leder," sier de nå – selvrettferdig og meningsløst – "at alt som skjer i Serbia i dag er et resultat av deres egen kloke politikk og deres egen hjelp" Ana Trbovich, Jasmina Teodosijevic, Boston Globe, 8/10).

Disse kommentarene treffer blinken, mener jeg. Det som skjedde var en svært imponerende demonstrasjon av folkelig mobilisering og mot. Fjerningen av de brutale og korrupte regimene i Serbia og Kroatia (Milosevic og Tudjman sto sammen om sine forbrytelser hele tiden) er et viktig skritt framover for regionen, og massebevegelsene i Serbia – gruvearbeidere, studenter, utallige andre – fortjener vår store beundring, og gir oss et inspirerende eksempel på hva et forent og besluttsomt folk kan utrette. Akkurat nå tar arbeiderkomiteer kontroll over mange selskap og statsinstitusjoner, "de gjør opprør mot lederne fra Milosevic-tiden og overtar direktørenes suiter" nå når "arbeiderne utnyttet til fulle den jugoslaviske tradisjonen med samfunnsmessig eierskap." "Når Milosevic-styret faller sammen har arbeiderne tatt den kommunistiske retorikken bokstavelig og overtatt kontrollen over bedriftene sine," og innført ulike former for "arbeiderstyring" (Financial Times, 11/10). Det som har funnet sted, og hvor det bærer hen, er i det serbiske folkets egne hender, men som alltid ellers kan internasjonal solidaritet og støtte – ikke minst i USA- være av stor betydning.

Det finnes mye gyldig kritikk av selve valgene: det var utstrakt innblanding både fra Vesten og fra Milosevics sterkt undertrykkende (men langt fra "totalitære") apparat. Men jeg tror studenten i Beograd har rett: de gjorde det på egen hånd, og fortjener stor ros for det. Venstresiden bør hilse utfallet velkommen og applaudere det, etter min mening.

Det kunne ha skjedd før. Det er gode grunner til å ta alvorlig vurderingen til Balkan-historikeren Miranda Vickers (også klar motstander av Milosevic) at Milosevic ville ha blitt styrtet mange år tidligere om Kosovo-albanerne hadde stemt mot ham i 1992 (de håpet at han ville vinne, og det gjorde de nå i september også). Og de folkelige massedemonstrasjonene etter opposisjonens seire i lokalvalgene i 1996 kunne ha veltet ham om opposisjonen ikke var blitt splittet. Milosevic var ille nok, men kan ikke sammenliknes med herskerne i totalitære stater, eller de morderiske gangsterne som USA har satt inn og holdt ved makten i årevis i hele verden.

Men det at landet kvitter seg med Milosevic varsler ikke i seg selv en endelig seier for folket i Serbia, som har ansvaret for den prestasjonen. Det finnes mange historiske bevis for det motsatte, også svært ferske bevis. Det er vanskelig å forestille seg en mer iøynefallende prestasjon enn da Sørafrikas redselsfulle apartheidregime falt, men utviklingen der er langt fra hyggelig, noe Patrick Bond har gitt en imponerende dokumentasjon for på ZNet; det er åpenbart også for observatører og besøkende som bare har begrenset informasjon. USA og Europa vil utvilsomt fortsette sine (til dels konkurrerende) anstrengelser for å inkorporere Serbia sammen med resten av Balkan i det vestlig styrte nyliberale systemet, i samarbeid med elite-elementer som vil dra fordel av tilknytning til Vestens makt, og med det sannsynlige utfall at uavhengig økonomisk utvikling og fungerende demokrati vil bli underminert. Derved vil en stor del (trolig et betydelig flertall) av befolkningen bli skadelidende – det ventes at landene skaffer billig arbeidskraft og materielle ressurser og markeder og investeringsmuligheter, underlagt vestlige maktinteresser. Den alvorlige kampen er så vidt begynt, her som andre steder.

________________________

ZNet kommentar 12.oktober 2000

oversatt av Helge Hasselgreen hhasselg@online.no

med god hjelp av Knut Rognes