Chomsky fikk nylig et spørsmål på Z-net forum:

"Hva sier du til dem som påstår at landene som har lånt penger av Verdensbanken/Pengefondet ikke har rett til å be om gjeldsettergivelse (og ingen bør be om det på deres vegne) og må holdes ansvarlig for sin gjeld liksom du og jeg og alle andre må? Kort sagt vil jeg gjerne få større innsikt i hvilken skyld mitt eget land (USA) har, hvor USAs skyld stopper og hvor skylden til regjeringen i tredje verden-landet starter."

Svar fra Noam Chomsky

Det enkleste svaret på påstanden om at land som har lånt av Verdensbanken/Pengefondet ikke har rett til å be om gjeldsettergivelse er at premissene er feil, slik at påstanden er ugyldig. "Landet" Indonesia lånte for eksempel ikke, det var deres USA-støttete herskere som lånte. Gjelden, som er enorm, ble tatt opp av omkring 200 mennesker (trolig færre), nemlig diktatorens familie og deres venner. Derfor har disse menneskene ikke rett til å be om gjeldsettergivelse - og de behøver faktisk ikke gjøre det. Rikdommene de har (for en stor del i vestlige banker) kan sannsynligvis dekke gjelden, og vel så det.

Dette svaret forutsetter selvsagt det kapitalistiske prinsippet. Dette prinsippet tilsier at hvis jeg låner penger av deg, bruker dem til å kjøpe en Mercedes og en villa, og setter mesteparten av pengene i en bank i Zürich, og når du så kommer og vil ha pengene tilbake, så kan ikke jeg si: "Beklager, jeg har ikke lyst til å betale deg tilbake, ta pengene fra folk i slummen". Og du kan heller ikke si: "Jeg tjente grovt på denne risikable investeringen, men nå når låntakeren ikke vil betale tilbake, må risikoen overføres til andre mennesker i landet mitt gjennom sosialisering av gjelden." Slik er det kapitalistiske prinsippet. Anvendelse av dette ville i all hovedsak eliminere gjelden. Selvsagt er prinsippet uakseptabelt for de rike og mektige, som foretrekker det faktisk gjeldende "kapitalistiske" prinsippet om å sosialisere risiko og omkostninger. Slik blir risikoen overført til skattebetalerne i Nord (via Pengefondet), og omkostningene blir overført til fattige bønder i Indonesia, som slett ikke har lånt pengene.

Påstanden om at "landet deres" lånte pengene, og at de derfor er ansvarlige, er mer enn kynisk, og kan klart forkastes. Faktisk er den ikke i samsvar med internasjonal rett. Da USA erobret Cuba i 1898 for å hindre at de frigjorde seg fra Spania (det som her i USA kalles frigjøringen av Cuba fra spansk herredømme) annullerte de Cubas gjeld til Spania med den fornuftige begrunnelsen at gjelden var påtvunget folket på Cuba uten deres samtykke. Denne doktrinen, som kalles "odiøs gjeld", ble seinere brukt i internasjonale domsavsigelser etter forslag fra USA. Den nåværende amerikanske direktøren for Pengefondet, Karen Lissakers, spesialist på internasjonal økonomi, pekte i en bok for noen år siden på at hvis dette prinsippet ble anvendt på den tredje verdens gjeld, ville mesteparten forsvinne. Men det ville innebære at det kapitalistiske prinsippet ble anvendt: låntakere har ansvaret, långivere tar risikoen. Og det holder åpenbart ikke, når maktkonsentrasjonen gjør det mulig å sosialisere omkostninger og risiko.

Ansvaret som den industrialiserte del av verden har for gjeldskrisen er enormt, og i dette tilfellet gjelder ansvaret innbyggerne også, i den grad landene en viss deltakelse i politiske beslutninger mulig, og det gjør de. Den nåværende gjeldskrisen kan spores tilbake til politikken Pengefondet og Verdensbanken førte da de oppmuntret til utlån og innlån for å resirkulere petrodollar i 1970-årene. De fortsatte å anbefale på det sterkeste at dette var glimrende for alle parter helt fram til Mexico fikk betalingsproblemer i 1982, da systemet sto i fare for å bryte sammen. Så grep de samme institusjonene inn for å sosialisere kostnader og gjeld. En annen faktor var den bratte stigningen i rentenivå i USA på slutten av Carterperioden og Reaganperioden, en stigning som utgjorde en slags "strukturell tilpasning" uten hensyn til det faktum at den ville velte en knugende byrde på den tredje verdens debitorer, noe den gjorde. En annen faktor er selvsagt den vestlige støtten til morderne, gangsterne og ranerne som lånte pengene til seg selv og naturligvis ikke ønsker å betale dem tilbake, når de kan få de samme institusjonene som skapte gjelden i utgangspunktet til å velte byrden over på de fattige.

Den industrialiserte verdens ansvar er kolossalt; så kolossalt at hvis hederlighet var en tenkbar norm, skulle de ha betalt gjelden selv, de som støttet folk som Suharto i Indonesia, førte an i innlån/utlånsgalskapen (og så berget bankene), og økte rentene kraftig som ledd i ytterligere overføring av makt til de rike og privilegerte i USA (og mer til).

Skylden til den tredje verdens regjeringer, som f.eks. Suharto i Indonesia, er enorm, men husk på at disse regjeringene er Vestens klienter, faktiske utposter, hvis hensikt er å åpne landene sine opp for utenlandsk plyndring, undertrykke befolkningen (med enorme massakre om nødvendig), og berike seg selv om de så ønsker (de er ikke nødt til å gjøre det, det er snarere en fordel de tilfeldigvis blir tildelt). Suharto var "en av våre egne," som Clintonadministrasjonen formulerte det, så lenge han passet i denne rollen. Tilsvarende gjelder for andre regjeringer i den tredje verden. De som prøver å følge en annen kurs blir vanligvis knust. For eksempel har Nicaragua en av de høyeste gjeldsbyrdene i verden. Sandinistene var utvilsomt korrupte, om enn ikke etter USAs gjeldende målestokk, men det er ikke grunnen til gjelden: grunnen er snarere det faktum at USA førte en brutal og morderisk krig for å tvinge dem tilbake til folden.

Legg igjen merke til at våre regjeringers skyld (og skylden til institusjonene deres, som Pengefondet og Verdensbanken også er vår skyld, i den utstrekning vi har evne til å påvirke politikken, og ikke gjør det.

Noam Chomsky

Oversatt av Helge Hasselgreen med god hjelp av Knut Rognes