11. september-sjokket fikk mange usamerikanere til å forstå at de burde følge nøyere med i hva regjeringen vår gjør i verden, og hvordan dette oppfattes. Det er åpnet for diskusjon om mange saker som ikke sto på timeplanen tidligere. Dette er en klar fordel.

Det også det eneste fornuftige, om vi håper å redusere sannsynligheten for framtidige voldshandlinger. Det kan være en trøst å late som om våre fiender "hater våre friheter", som president Bush erklærte, men det er neppe klokt å ignorere den virkelige verden, som bringer helt andre lærdommer.

Presidenten er ikke den første som spør: "Hvorfor hater de oss?" I en diskusjon med staben sin for 44 år siden beskrev president Eisenhower "hatkampanjen mot oss [i den arabiske verden], ikke fra regjeringene men fra folket". Hans Nasjonale sikkerhetsråd skisserte de viktigste grunnene: USA støtter korrupte og undertrykkende regjeringer og "motsetter seg politiske og økonomiske framskritt" på grunn av egne interesser i å kontrollere oljeressursene i regionen.

Rundspørringer i araberverdenen viser at de samme grunnene gjelder også i dag, forsterket av misnøye med spesifikke politiske avgjørelser. Det er slående at den samme holdningen finnes i privilegerte, vestlig-orienterte kretser i regionen.

For å ta bare ett ferskt eksempel: i 1. augustutgaven av Far Eastern Economic Review skriver Ahmed Rashid, den internasjonalt anerkjente spesialisten på regionen, at det i Pakistan "er et voksende sinne over at usamerikansk støtte tillater [Musharrafs] militærregime å forsinke løftet om demokrati."

I dag gjør vi oss selv en bjørnetjeneste om vi velger å tro at "de hater oss" og "de hater våre friheter". Tvert imot, holdningene finnes hos folk som liker usamerikanere, og som beundrer mye ved USA, også landets friheter. Det de hater er den offisielle politikken som nekter dem de frihetene som de selv ønsker seg.

Av slike grunner har Osama bin Ladens bombastiske utsagn etter 11. september – for eksempel om usamerikansk støtte til korrupte og brutale regimer, eller om USAs "invasjon" i Saudi Arabia – en viss gjenklang, selv blant dem som forakter og frykter ham. Gjennom misnøye, sinne og frustrasjon håper terroristbander å samle støtte og rekrutter.

Vi bør også være klar over at en stor del av verden ser på Washington som et terroristregime. I de seinere årene har USA utført eller støttet aksjoner, i Colombia, Nicaragua, Panama, Sudan og Tyrkia, for bare å nevne noen få, som tilfredsstiller den offisielle amerikanske definisjonen av "terrorisme" – altså slik usamerikanere selv bruker uttrykket om sine fiender.

I det mest edruelige magasinet for den politiske og økonomiske eliten, Foreign Affairs, skrev Samuel Huntington i 1999: "Samtidig som USA jevnlig utpeker ulike land som ’bandittstater’, er landet i mange lands øyne i ferd med å bli bandittsupermakten … den største ytre trussel mot deres samfunn."

Slike oppfatninger endres ikke av det faktum at 11. september ble for første gang et vestlig land på hjemlig grunn åsted for et redselsfullt terroristangrep, av et slag som er bare så alt for velkjent for ofrene for vestlig maktutøvelse. Angrepet går mye lenger enn det som undertiden blir kalt "detaljistterror" fra IRA, FLN eller Røde Brigader.

Terrorismen 11.september framkalte skarp fordømmelse over hele verden og en strøm av sympati for de uskyldige ofrene. Men med visse forbehold.

En internasjonal meningsmåling seint i september 2001 fant liten støtte for et usamerikansk "militært angrep" på Afghanistan. I Latin-Amerika, den regionen som har størst erfaring med USAs intervensjoner, varierte støtten fra 2 prosent i Mexico til 16 prosent i Panama.

Den nåværende "hatkampanjen" i den arabiske verden får selvsagt også næring fra USAs politikk overfor Israel-Palestina og Irak. USA har gitt den avgjørende støtten til Israels brutale militære okkupasjon, som nå er inne i sitt 35. år.

For USA kunne en måte å redusere spenningen mellom Israel og Palestina være å stoppe å nekte å slutte seg til den langvarige internasjonale samstemmigheten som krever anerkjennelse av alle regionens staters rett til å leve i fred og sikkerhet, innbefattet en palestinsk stat i de fortsatt okkuperte områdene (kanskje med små og gjensidige grensetilpasninger).

I Irak har et tiår med barske sanksjoner under usamerikansk press styrket Saddam Hussein samtidig som de har ført til hundretusener av irakeres død – kanskje flere mennesker "enn antallet som har blitt drept av såkalte masseødeleggelsesvåpen gjennom historien", som militæranalytikerne John og Karl Mueller skrev i ’Foreign Affairs’ i 1999.

Washingtons nåværende begrunnelse for å angripe Irak har langt mindre troverdighet nå enn da president Bush sr. hilste Saddam som en alliert og handelspartner etter at han hadde begått sine verste grusomheter – som i Halabja, der Irak angrep kurderne med giftgass i 1988. På den tiden var morderen Saddam farligere enn han er i dag.

Når det gjelder et usamerikansk angrep på Irak, kan ingen, heller ikke Donald Rumsfeld, gi et realistisk anslag over de mulige kostnadene og konsekvensene. Radikale islamistiske ekstremister håper ganske sikkert at et angrep på Irak vil drepe mange mennesker og ødelegger mye av landet, og dermed skaffe rekrutter til terroristhandlinger.

Antakelig vil de også hilse velkommen "Bush-doktrinen", som hevder retten til å angripe potensielle trusler, som finnes i ubegrenset antall. Presidenten har kunngjort: "Det er umulig å si hvor mange kriger som skal til for å sikre hjemlandets frihet". Og det har han rett i.

Trusler finnes overalt, selv her hjemme. Å forordne en endeløs krig betyr en langt større fare for amerikanere enn det antatte fiender gjør, av grunner som terroristorganisasjonene forstår utmerket godt.

For tjue år siden lanserte den tidligere lederen for Israels militære etterretning, Yehoshaphat Harkabi, som også var en ledende arabist, et poeng som fortsatt er gyldig. "Å tilby palestinerne en hederlig løsning som respekterer deres rett til selvbestemmelse: det er løsningen på terroristproblemet", sa han. "Når sumpen forsvinner, blir det slutt på myggen."

På den tiden nøt Israel godt av en nesten total immunitet mot gjengjeldelse innenfor de okkuperte territoriene, en immunitet som vart inntil ganske nylig. Men Harkabis advarsel var treffende, og lærdommen har bred anvendelse.

I god tid før 11. september forsto man at med framveksten av moderne teknologi vil de rike og mektige miste sitt tilnærmede monopol på voldsmidler, og kan risikere å bli målet for avskyelige handlinger på hjemlig grunn.

Om vi insisterer på å lage flere sumper, vil det bli flere mygg, med en uhyggelig evne til ødeleggelse.

Om i stedet retter innsatsen mot å drenere sumpene, ved å ta alvorlig de virkelige årsakene til "hatkampanjer", kan vi ikke bare redusere truslene vi er stilt overfor, men også leve opp til de idealene vi bekjenner oss til, og som ikke er utenfor rekkevidde dersom vi velger å ta dem alvorlig.

[Oversatt av Helge Hasselgreen og Knut Rognes]