Uhellig innflytelse: sexskandaler og politisk makt

Av Michael Bronski

Det er ingen nyhet at den romerskkatolske kirken har et sexproblem. Det er ikke lett å forfekte en premoderne seksualmoral i den postmoderne verden. Om emner som masturbasjon, fødselskontroll, oralsex, førekteskapelig sex, befruktningsteknologi, abort og homoseksualitet har Kirken standhaftig nektet å bevege seg inn i den moderne tid, og som en følge av det har den møtt enorm kritikk både innenfra og utenfra.

Men liksom den har nektet å gi etter på det grunnleggende i sin seksualteologi, har den like standhaftig nektet å ta et offentlig og ærlig oppgjør med den saken som nå har fanget den amerikanske kirken i et tilnærmet kvelertak: både anklager om og innrømmelser av presters misbruk av mindreårige.

Selv om anklager om seksuelle overgrep mot barn – nesten alltid gutter – begått av romerskkatolske prester har gitt nyhetsoppslag i mer enn tjue år, har avsløringene om omfattende misbruk i erkebiskopen av Bostons område har sjokkert selv de mest hardbarkede og kyniske kirkemedlemmer og kirkekritikere.

Det begynte i 1992 med nyhetsoppslag om et ras av anklager mot den tidligere presten James R. Porter. Siden da har kardinal Bernard F. Law vært i rampelyset for måten erkebispedømmet har behandlet denne saken på.

Den pågående etterforskning av, og straffesakene mot, John Geoghan – som nå er siktet for over hundre tilfeller av sexmisbruk av barn – har brakt på det rene at i løpet av de siste tjue årene har kardinal Law gjentatte ganger bare omplassert prester anklaget for sexmisbruk i stedet for å holde dem borte fra de unge i menigheten, at erkebispedømmet i det stille har avtalt utenomrettslige erstatninger til et samlet beløp på mellom tretti og førti millioner dollar for minst sytti prester som er anklaget for overgrep mot barn, og 6. mars kunngjort at de vil betale en tilsvarende sum til menn som hevder å ha vært misbrukt av John Geoghan i løpet av de siste tjue årene.

Det anslås at disse utenomrettslige erstatningene til slutt vil koste erkebispedømmene mer enn ett hundre millioner dollar. Og da regnes ikke med de beløpene man blir påført gjennom framtidige straffesaker.

Nedfallet fra dette skredet av skandaler har vært kolossalt. Riktig nok er mange av erstatningene blitt dekket gjennom forsikringer, men i økende grad har forsikringsselskap nektet utbetaling ved å si at problemet skyldes uaktsomhet fra kardinal Law og erkebispedømmet.

Flere steder i landet har andre bispedømmer – spesielt Dallas og Santa Fe – havnet på randen av konkurs på grunn av påstander om seksuelt misbruk.

I følge en meningsmåling i Boston Globe mener 48 prosent av katolikkene i Boston at han bør gå av, 64 prosent mener at kirken er mer interessert i å beskytte prester enn å hjelpe folk som har blitt misbrukt, og 87 prosent tror at kirkeledere har holdt skjult saker der prester har begått sexovergrep.

Uansett hvor ødeleggende alt dette er for den katolske kirken – både i Boston og nasjonalt –en enda større, og på lengre sikt atskillig mer fundamental virkning er den store skaden dette har voldt mot kirkens betydelige politiske innflytelse.

Mange religiøse institusjoner har aktivt prøvd å påvirke samfunnets politiske beslutninger i årenes løp, men den romerskkatolske kirken har lyktes spesielt godt i sin lobbyvirksomhet mot lovgivning som tok sikte på å liberalisere lover om seksualitet, reproduksjon og beslektede temaer. Dette gjelder mange, om ikke de aller fleste amerikanske byer, men tilfellet Boston har vært spesielt bemerkelsesverdig. Historisk har lovgiverne i Boston vært overveiende katolske – for øyeblikket er 75 prosent romerskkatolske – og uvanlig mottakelige for påvirkning fra erkebiskopen og Kirkerådet.

For eksempel fikk delstatsforsamlingen i 1972 på bordet en lov mot diskriminering av homofile. Den ble ikke vedtatt i 1989, og hvert år ble den viktigste og mest effektive lobbyvirksomheten mot den drevet av erkebispedømmet. I løpet av denne perioden har det vært gjentatte diskusjoner om å oppheve Massachusetts’ lover fra attenhundretallet mot homoseksualitet.

Og selv om lovens omfang av juridiske grunner er blitt innskrenket i årenes løp, har Representanthuset i Massachusetts på grunn av sterk og vedvarende lobbyvirksomhet fra erkebispedømmet aldri godtatt noen av forslagene om opphevelse.

Men dette handler ikke bare om homse- og lesbespørsmål. Erkebispedømmet lobbyerte kraftig, og med hell, mot en partnerskapslov (som ville ha gitt helseforsikrings-fordeler for ugifte samboere til statlig ansatte), ikke bare fordi loven ville ha gitt homoseksuelle par "spesielle rettigheter", men fordi den ville ha gitt ugifte par rettigheter som vanligvis reserveres for gifte par. Lobbyvirksomheten var hovedgrunnen til at tidligere guvernør Cellucci nektet å godkjenne loven.

Til tross for erkebispedømmets anstrengelser vedtok faktisk lovgiverne en lov som påla private arbeidsgivere å dekke utgifter til prevensjon i sine planer for kollektiv helseforsikring. Planen ble fordømt av kirken – selv om den ga unntak for religiøse organisasjoner – fordi den svekket ekteskapets og familiens rolle.

Den veldedige organisasjonen Catholic Action League, som samarbeider nært med kardinalen og erkebispedømmet om politiske spørsmål, ytret i en pressemelding: " Etter angrepene 11/9 er det på nytt kommet støyende uttalelser, særlig fra konservative og republikanere, om dette landets høye antall immigranter. Men de nekter å innse de grunnleggende sosiale og økonomiske årsakene til USAs innvandringskrise.

Den utstrakte bruk av abort og prevensjon har ført til en fødselsrate for nasjonens europeisk-amerikanske befolkning som ligger for lavt til å opprettholde folketallet. Selv annengenerasjons spansktalende grupper merker virkningen. Lover og offentlig politikk som fremmer prevensjonsbruk er en oppskrift på demografisk selvmord og samfunnsmessig evtanasi."

Boston er ikke enestående for hvordan den romerskkatolske kirken påvirker lovgivning og sosiale spørsmål, selv om kirkens historisk sentrale rolle i byens politiske liv gjør den til et godt eksempel på den enorme makt kirken har.

Men noe som blir mer og mer åpenbart nå er at skandalene omkring sexmisbruk, og påfølgende negativ publisitet, i økende grad vil hindre den amerikanske katolske kirken i å sette seg på sin moralske høye hest om saker som har med seksualitet, retter knyttet til reproduksjon, seksuell orientering, eller kjønn.

På mange måter vil dette bare skynde på en prosess som alt er satt i gang av feminist- og homseaktivister, men og av historiens gang. Det siste tiåret har meningsmålinger vist at katolske kirkegjengere i vesentlig grad alt har distansert seg fra Vatikanets læresetninger om seksualitetsspørsmål:

Sytti prosent er uenig i kirkens holdning til prevensjon;

Sekstitre prosent er uenig i kirkens holdning til skilsmisse, femtifire prosent er uenig i dens forbud mot førekteskapelig sex;

Og femtien prosent er uenig i dens holdning til homoseksuell aktivitet.

Kirken har bevart sin makt som lobbyist – selv uten makten over kirkegjengerne som tilleggsstyrke – inntil nå. Men en stor del av denne makten vil ganske visst gå tapt i kjølvannet av sex-misbruksskandalene.

Det har vært mye snakk om ofrenes lidelse i disse sakene, men det har vært en underliggende tilfredshet blant progressive over at kirken og dens hierarki endelig får den dårlige presseomtale som den fortjener.

Selv om en slik reaksjon er svært forståelig er den smålig. I virkeligheten er ringvirkningene av sex-misbruksskandalene som rammer det katolske presteskapet begynnelsen til slutten for kirkens innflytelse over amerikansk sosialpolitikk og lovgivning.

 

[Znet kommentar 14 mars 2002, Oversatt av Helge Hasselgreen]