Av Michael Bronski

Det kan ikke være lett å være helsedirektør. I det minste ikke når man velger å snakke om sex. Etter måneder med det som ser ut som opphetet krangling innad i, og med, Bush-administrasjonen, har Dr. David Satcher endelig sluppet – eller fått lov til å slippe – den rapporten vi har ventet på så lenge, om holdninger til og undervisning i sex. Rapporten skulle vært offentliggjort i april, men dukket aldri opp. Satchers kontor svarte unnvikende, og talspersoner for Bush-administrasjonen var like tause. Men som James Wagoner, president i Ungdomsrådgivere, en gruppe som fremmer omfattende sex-undervisning i skoler, bemerket: "Det trengs ikke mye politisk matematikk for å regne ut hva som skjedde." Etter noen nyhetsmeldinger – som alle antydet at Satchers studie ble undertrykt av det Hvite Hus – er rapporten omsider offentliggjort, og det er lett å se hvorfor de konservative var ivrige etter å legge ballen død.

Helsedirektørens rapport, som ble påbegynt i 1998, fikk et radikalt rykte fra starten av. Slik Satcher hadde planlagt det ville rapporten ved å gi en nøyaktig oversikt over både kostnadene for unge mennesker ved seksuelt overførte sykdommer og omfanget av uønskede svangerskap, levere sterke argumenter for både omfattende sex-undervisning på alle nivåer i den offentlige skolen og lettere tilgang til kondomer og andre prevensjonsmidler. Da Satcher i april i fjor kom tilbake fra en AIDS-konferanse i Durban i Sør-Afrika, holdt han en tale der han uttrykte sitt håp om at innen fem år "ville alle skoler ha en omfattende sex-undervisning, og alle mennesker, uansett seksuell legning, ville ha muligheten til å opptre seksuelt ansvarlig. De som støttet den ventede rapporten håpet at den ville være et kraftfullt virkemiddel i de vanligvis høyrevridde pågående slagsmålene om seksualitet og politiske linjer.

Da rapporten omsider ble sluppet 28. juni. var den sannelig et såre tiltrengt svar på tiltale på den økende høyrevrien i regjeringens holdninger til og politikk i seksuelle spørsmål. Rapportens definisjon av seksuell helse inkluderer "evnen til å forstå og avveie risiko og ansvar ved, utfall og virkning av seksuelle handlinger, og å praktisere avholdenhet når situasjonen krever det", og er dermed en sterk motvekt til føderalt finansierte programmer for avholdenhet og intet annet som nå utgjør storparten av pensum i videregående skole. Men rapporten gikk enda lenger ved å slå fast at seksuell helse "også inkluderer frihet fra seksuelle overgrep og diskriminering, og individets evne til å integrere sin seksualitet i livet sitt, ha glede av det og å avle barn om de så ønsker. Den understreker også behovet for å respektere mangfold i seksuell legning, og sier at det ikke finnes bevis for at seksuell legning kan endres. Den hevder faktisk at det finnes bevis for at fysiske og emosjonelle overgrep mot tenåringshomser kan føre til depresjon og selvmord. Det som kanskje er rapportens dristigste utsagn er at den definerer avholdenhet som seksuell avholdenhet "utenfor et gjensidig monogamt forhold", ikke nødvendigvis ekteskap.

Profesjonelle innen helse og utdanning har rost Satchers rapport, mens konservative over hele linjen har fordømt den. Peter Brandt i "Fokus på familien", en protestantisk kirketilknyttet pressgruppe, har kalt den "ideologi forkledd som vitenskap fra begynnelse til slutt" og hevdet at den satte spørsmål ved Satchers "skikkethet til fortsatt å være helsedirektør for de Forente Stater." Det Hvite Hus under Bush har ikke tatt avstand fra rapporten men gjort det klart at de verken tok initiativ til eller har ansvar for offentliggjøringen av den (Satcher er underlagt departementet for helse og menneskelige tjenester), og har uttalt at presidentens "overordnete tilnærming til disse spørsmålene fokuserer på avholdenhet og undervisning i avholdenhet." Om helsedirektørens rapport er pinlig, velger de å ignorere den, ikke angripe den.

Offentliggjøringen av helsedirektørens rapport er en feiring verd. Men det store spørsmålet gjenstår: vil den ha en virkning på denne adminstrasjonens politikk? Det er lite som tyder på det. Regjeringen og delstatene har budsjettert nærmere 500 millioner dollar til avholdenhetsprogrammer over de neste fem årene. Selv om Satchers rapport sier at det ikke finnes fnugg av bevis for at disse programmene hindrer spredning av AIDS, uønskede svangerskap, og heller ikke forsinker seksuell aktivitet blant ugifte tenåringer, er de for øyeblikket et fast innslag i republikanernes sosialpolitikk. Hva så med de andre sakene som omtales i rapporten? I mer enn to tiår har republikanerne konsekvent bekjempet liberale sex-undervisningsprogrammer; undervisning om AIDS og sikker sex, tilgang til prevensjonsmidler og utstyr til sikker sex for tenåringer på skolene, og nylig har de angrepet undervisningsopplegg rettet mot verbale og fysiske overgrep mot homofile tenåringer i videregående skoler. Dette er en kulturkrig som er kommet for å bli.

På denne bakgrunn er det forbausende at dr. Satchers rapport i det hele tatt ble offentliggjort. Men intet av dette bør overraske. Satcher møtte store problemer da han ble nominert til posten som helsedirektør høsten 1997. Opposisjonen i senatet, ledet av John Ashcroft, angrep Satcher for hans "myke" holdning til abort, hans forsiktige støtte til sprøytespissbytte, og hans godkjenning av en undersøkelse om AIDS i den tredje verden. Selve nominasjonen fulgte i kjølvannet av et annet slag like før - dr. Henry Foster, Clintons førstevalg til stillingen, var noen måneder tidligere ikke blitt godkjent da det ble kjent at han hadde utført aborter i sin tid som lege. før det var stillingen som helsedirektør blitt stående ledig i nesten tre år etter at dr. Jocelyn Elders var blitt tvunget til å gå av på grunn av sin støtte til sex-undervisning og sin indirekte godkjenning av masturbasjon som "sikker sex". Noen politiske kommentatorer antydet da han ble nominert at det at han ble godkjent forholdsvis smertefritt (stemmetallene var 75-23), delvis kom av at mange senatorer hadde skrupler med å hindre enda en afroamerikaner i å bli utnevnt til stillingen.

Den sørgelige og nedslående realiteten er at Satchers rapport trolig vil ha liten virkning. Selv om han fortsetter som helsedirektør til 2002, er Satchers innflytelse svært begrenset. Under Clinton hadde han også stillingen som viseminister for helse og menneskelige tjenester, med en stab på to hundre personer, men ble erstattet av en person utnevnt av Bush, og som helsedirektør har han bare fire under seg. Men personalet er ikke problemet. Selv om meningsmålinger viser at tre av fire foreldre støtter sex-undervisning i skolen, inkludert tilgang til preventiver og kondomer, er det konservative presset altfor stort til at slikt kan iverksettes i betydelig omfang. Selv om det på skoler enkeltvis blir laget pensumplaner som støtter mangfold i seksuell legning eller tar opp homofobiske overgrep, mangler det støtte for slike planer på delstatsnivå og føderalt nivå. Som så ofte når det gjelder sex i USA henger offentlig diskusjon og politikk langt etter folks behov og ønsker.

[ZNEt Commentary 30. juli 2001, oversatt av Helge Hasselgreen]