Av Boris Kagarlitsky

Bedømt ut fra meningsmålinger, avisreportasjer og ganske enkelt ut fra samtaler på gaten beveger det russiske samfunnet seg mot venstre. Men bedømt ut fra uttalelser fra politikere og fra styrkeforholdet innen eliten beveger landet seg avgjørende i retning høyre.

De aller fleste er desillusjonerte i forhold til resultatene av privatiseringen. Mer enn to tredeler av innbyggerne støtter jevnlig forslag om å føre olje- og gassfeltene – og i tillegg de største industriselskapene – tilbake til statlig eierskap. I dagligtalen klinger ordet "frimarked" nesten uanstendig. Selv blant intelligentsiaen og de mindre bedriftslederne, folk som helt til ganske nylig var innbitte tilhengere av neoliberal ideologi, har stemningen snudd. Stadig flere russere er tilbøyelig til å beskrive seg selv ikke bare som sosialdemokrater, men som sosialister. Kurs i marxisme gjeninnføres på universitetene etter krav fra studentene selv.

Samtidig lover regjeringen tvungen privatisering av de få verdiene som den fortsatt har i behold. Den avskaffer også progressiv beskatning, tvinger gjennom i Dumaen lovgivning mot fagforeningsvirksomhet, og truer med å gjennomføre en reform av de kommunale tjenestene, som ikke bare vil tvinge den allerede utarmede befolkningen til å betale de fulle kostnadene for disse tjenestene, men i realiteten til å investere penger av egen lomme i denne sektoren. Om dette trer i kraft vil tiltakene bety ruin for den nye middelklassen som oppsto i 1990-årene, og det igjen vil naturligvis bidra til å radikalisere dem. Dette, sammen med vindene av "antiglobaliseringsprotester" som blåser fra Vesten, forklarer endringen i samfunnstilstanden. Gruvearbeiderne demonstrerer, fagforeningene til havnearbeiderne og arbeiderne innen luftfarten organiserer vellykkede streiker, og telefonabonnentene arrangerer en vellykket kampanje mot innføring av nye tariffer, og tvinger selskapene til å gi etter. Alt dette er kombinert med en økende bekymring for framtiden for borgerrettene under Vladimir Putins administrasjon, og en kraftig og økende misnøye med fortsettelsen av krigen i Tsjetsjenia.

Samtidig møter regimets vandring mot høyre praktisk talt ingen motstand på politisk nivå. Rent formelt utgjør to organisasjoner opposisjonen i Russland – kommunistpartiet i den russiske føderasjon, og Jabloko-partiet. Problemet er at opposisjonen for lengst ble en del av etablissementet, og er ikke mindre korrupt enn regjeringen. Samtidig som Jabloko kritiserer regimets "autoritære tendenser" gir de full støtte til Kremls sosialpolitikk, til tross for det er denne sosiale og økonomiske kursen som gjør det nødvendig for Kreml å være autoritær. Forholdene for den oligarkiske økonomien gjør at når myndighetene iverksetter reformer som tjener interessene til en svært liten minoritet, og som fordømmes av to tredeler av befolkningen, er det ingen grunn til å håpe på demokrati.

De herskende lag av befolkningen prøver å kompensere for sitt upopulære sosiale program ved å bruke nasjonalistisk retorikk og ved å piske opp en rasistisk psykose nær knyttet til krigen i Tsjetsjenia. "Opposisjonsliberalerne" har blitt fanget i en politisk felle. Innimellom kritiserer de konsekvensene samtidig som de ignorerer (eller endog applauderer) årsaken.

Det eneste som fortsatt er venstreorientert ved det offisielle kommunistpartiet er navnet. Som erstatning for sosialisme har partilederne laget slagordet om "stormaktspatriotisme". og presseorganene de kontrollerer er fulle av rasistiske og antisemittiske utfall. Under ledelse av Gennadij Zhuganov gir kommunistpartiet ikke bare varm støtte til folkemordet i Tsjetsjenia, men hjelper regjeringen jevnlig med å gjennomføre sin økonomiske politikk. Det er ikke tilfeldig at representantene for kommunistpartiet sto hardt på for å innføre den ruinerende økningen i telefontariffene, og begrunnet dette med behovet for fondsavsetninger i nasjonale industrier. Kort sagt: handlingene til lederne i Russlands offisielle kommunistiske bevegelse er mer verdig medlemmene i et fascistparti.

Lederne i føderasjonen av uavhengige fagforeninger i Russland (FNPR) – landets største faglige sammenslutning, som stammer fra sovjettiden – har ikke vist seg stort bedre. Da regjeringen presenterte sitt utkast til nye arbeidslivslover, som avskaffet gamle rettigheter for arbeidere, ga arbeidsgivere full frihet til å sette i verk oppsigelser og å lage svartelister, legaliserte barnearbeid og åpnet for tolv timers arbeidsdag, kritiserte FNPR dokumentet kraftig. I flere måneder erklærte lederne for fagsammenslutningen sin uenighet med regjeringen. Så samarbeidet de med regjeringen ved å opprette en forsoningskommisjon, som så la fram en "kompromiss"-variant som avvek lite fra originalen. De få forbedringene som ble tilføyd i lovutkastet var et resultat av krav som ble fremmet av de alternative fagforeningene, som også deltok i kommisjonen.

Situasjonen kunne ha virket helt og holdent tragisk, men historien har en annen side. Den åpne korrupsjonen innen den offisielle opposisjonen førte til dannelsen av alternative bevegelser på venstresiden. Dette illustreres best ved å studere fagforeningene. Alternative fagforeninger hadde fra før en lang historie i Russland. De oppsto etter gruvearbeiderstreiken i 1989 da Sovjetunionen fortsatt eksisterte, og de fleste av dem ble påvirket av antikommunistiske ideer. Det eneste unntaket var fagforeningen "Forsvar for arbeiderklassen", som ble opprettet av radikale venstreaktivister. Erfaringen fra 90-tallet viste nok en gang at liberal ideologi var uforenlig med arbeiderbevegelsens mål. Etter en lang rekke mislykkede framstøt, skandaler, nederlag og skuffelser begynte den alternative fagforeningsbevegelsen å bevege seg mot venstre. Samtidig var "Forsvar for arbeiderklassen" i den privilegerte stilling at de slapp å forandre tenkning og strategi. På slutten av nittitallet ble Oleg Shein valgt til leder. Han ble i 1999 også utpekt av velgerne i byen Astrakan til deputert i Statsdumaen. Selv om "Forsvar for arbeiderklassen" fortsatt var forholdsvis liten, var dette begynnelsen på en prosess der andre alternative fagforeninger samlet seg rundt den. En russisk fagforeningskongress som ble avholdt 6. juni 2000 samlet representanter for 90 % av de alternative organisasjonene, og i tillegg et antall medlemmer i FNPR-forbund som sto i opposisjon til sine egne ledere. Kongressen stemte for å støtte sitt eget utkast til arbeidslivslover. Utkastet var skrevet av Shein. 19. juni ble det avholdt demonstrasjoner og streiker over hele landet til støtte for Sheins utkast. Selv om antall deltakere ikke oversteg 200 000 mennesker, kunne dette anses som et vendepunkt for arbeiderbevegelsen; apatien og demoraliseringen fra tidligere år var blitt erstattet med vilje til handling.

Tanken om et forent arbeiderparti hang i luften under fagforeningskongressen i juni. Arbeidere i Russland ser ikke lenger Kommunistpartiet som sitt parti, og venter seg ikke noe godt fra myndighetene. Inntil nylig håpet venstreaktivister fortsatt på splittelse eller en ny ledelse i kommunistpartiet. Det er fullt mulig at noe slikt vil skje før eller seinere, men nå ser det ut til å være lange utsikter. Men viktigst er det at i Putins regjeringstid har kommunistpartiet definitivt forlatt sin rolle som opposisjonsparti, og er blitt en av regimets støttespillere.

På hele nittitallet endte alle samlingsbestrebelser til de stridbare venstregruppene uvegerlig med fiasko. Situasjonen endret seg først i 1999 da Bevegelsen for et Arbeiderparti (DRP) oppsto. De fleste lederne i "Forsvar for arbeiderklassen" sluttet seg til. Men selv etter at DPR ble dannet fortsatte mange grupper med sekteriske utfall mot hverandre, for ikke å snakke om utfallene de kom med mot venstreorienterte som holdt seg utenfor enhetsbestrebelsene. For venstresiden er det å overvinne sekterisme i ferd med å bli et spørsmål om liv eller død. Behovet for å etablere en bred venstreorganisasjon er følbart for hvert skritt man tar, men venstresiden mangler erfaringen, kunnskapen og ganske enkelt personene som trengs for å utnytte de mulighetene som dukker opp.

Framtiden for venstresiden i Russland avhenger i høy grad av utviklingen i antikrigsbevegelsen. Også her har det skjedd slående endringer. Det beskjedne omfanget av demonstrasjoner og punktmarkeringer som menneskerettsforkjempere avholder kunne se ut til å gi en talende bekreftelse på regimets påstand om at folket er forent i sin støtte til krigen. Samtidig har både de mange tusener jøder i Kaukasus og Russlands muslimske minoritet glimret med sitt fravær fra disse demonstrasjonene. Grunnen er enkel. En av ideologene i bevegelsen for menneskeretter, som ble opprettet av tsjetsjenere i Moskva, Ahmad Shabazov, påpekte at disse menneskerettsgruppene har vært mer interessert i økonomisk støtte fra Vesten enn i den virkelige situasjonen i Tsjetsjenia, og har vært uvillig til å se sammenhengene mellom Russlands sosiale problemer og krigen.

Etter at Bevegelsen for borgerretter og den tsjetsjenske koalisjonen "den tredje kraft" entret den politiske arena har situasjonen endret seg radikalt. Det russiske samfunnet har blitt vitne til en ny tsjetsjensk bevegelse som er sekulær, internasjonalistisk og progressiv. Slagordet om nasjonal uavhengighet for Tsjetsjenia er skjøvet i bakgrunnen; fremst nå står slagord som fokuserer på like retter og solidaritet mellom alle undertrykte. Samtidig har Bevegelsen for borgerretter som målsetting å bli ikke bare en bevegelse for folk av kaukasisk nasjonalitet, folk som til daglig utsettes for hån og ydmykelser i Russland, men også et organ som er åpent for alle innbyggere med interesse for nasjonal og sosial likhet. Til forskjell fra islamske nasjonalister som motsetter seg alt russisk hevder ideologene i Bevegelsen for menneskeretter at "det tsjetsjenske spørsmålet" ikke kan løses før "arbeiderspørsmålet" er løst. Den praktisk følgen av dette ideologiske linjeskiftet har vært enighet om forente aksjoner mellom Bevegelsen for et Arbeiderparti og Bevegelsen for borgerretter. Sannsynligvis vil dette bare være første fase i å etablere en bred venstredemokratisk allianse.

Venstresidens historie rommer selvsagt både tallrike koalisjoner som ikke har oppnådd sine mål og bevegelser som har startet så glimrende, men seinere lidd et skammelig skipbrudd. Likevel forandrer atmosfæren i Russland seg. De kommende månedene vil være en prøvestein ikke bare for koalisjonene som oppstår på den politiske venstresiden, men også for regimet. Det økonomiske oppsvinget mister farten, og den russiske eliten hjemsøkes av et spøkelse i form av en ny økonomisk krise. Krisen kan anes både innenfor og utenfor landet.

Et land med 150 millioner innbyggere kan ikke eksistere utelukkende på inntektene fra salg av olje og gass. I den neokoloniale økonomien som er skapt av de russiske oligarkene avhenger ikke bare levestandarden men også overlevelsen til mange av Russlands innbyggere av prisen på olje på verdensmarkedet. Forandringer er i ferd med å skje, og elitene merker ikke mindre til dette enn venstreaktivistene. Nettopp av denne grunn er myndighetene ivrig etter å løse spørsmålet ved å styrke sitt undertrykkingsapparat, legge press på mediene, og ved rasistisk og sjåvinistisk demagogi. Dette er deres metode for "konsolidering". Venstresiden tar i bruk sin egen metode, basert på prinsippene for demokrati og solidaritet. En kollisjon er uunngåelig.

I Russland ser vi i dag bare første steg i dannelsen av en ny demokratisk bevegelse. Mye er fortsatt uklart, men en ting er opplagt. Dette vil bli en venstrebevegelse, eller så blir det ingen bevegelse i det hele tatt.

[Oversatt av Helge Hasselgreen fra ' The Russian Left Today', ZNet Commentary 7. juli 2001]